|
Paddeegg (foto: Jeroen van der Kooij).
Innsamling av data
Norske amfibier og krypdyr er fredet etter Viltloven av
1981. De må derfor ikke drepes eller skades på noe vis. Egg og larver av frosk
(begge arter), nordpadde (padde) og småsalamander (liten salamander) er ifølge forskriftene tillatt holdt
levende over ei tid til undervisnings- og opplysningsformål. Dersom et dyr må
avlives og konserveres f.eks. for identifisering, krever dette imidlertid
tillatelse fra Direktoratet for naturforvaltning. Alle dyr som fanges inn må
derfor håndteres forsiktig og så raskt som mulig artsbestemmes (evt. foreta
målinger mm.), og deretter slippes fri på samme sted som de ble funnet.
Flytting av herpetiler til nye områder er ifølge Viltloven forbudt!
Det er på tross av det som her er sagt, likevel av interesse
å få dokumentert funn fra ulike deler av landet, spesielt fra områder hvorfra
arten tidligere ikke er kjent. Overkjørte eller andre døde eller dødelig
sårete dyr (eller deler av dyr) kan således konserveres på 70% etanol (evt.
rødsprit) eller 4% formalin (formaldehyd) og sendes Vitenskapsmuseet i
Trondheim eller nærmeste naturhistoriske museum. Fotos kan også være god
dokumentasjon for funn av en art. Har en ikke mulighet for fotografering, kan en
god skisse av dyret også være av verdi (ikke tegn etter håndbøkene!).
Alle artene lar seg i regelen artsbestemme i felt. Nyklekte
salamanderlarver kan imidlertid være vanskelige å skille, likeså nyklekte
larver av frosk og padde. Padderumpetrollene skiller seg nokså snart ut med sin
mørke farge, og ev. stimatferd, men rumpetrollene av buttsnutefrosk (vanlig frosk) og
spissnutefrosk må ha begynt å utvikle bakbeina (i alle fall små anlegg må
ses) før sikker artsbestemmelse kan finne sted. De viktigste artskarakterene
for frosk- og padderumpetroll fins i munnfeltet (se bestemmelsesnøkkelen), og
for å studere dette trengs en lupe med forstørrelse ca. 10x. Bemerk at det kan
være nødvendig å brette munnfeltet noe ut, da feltets leppetannrekker ellers
lett kan henge seg fast i hverandre og noen av dem bli oversett.
Fins det ingen på stedet som med sikkerhet kan artsbestemme
dyret, kan en prøve å oppbevare det i så naturlige omgivelser som mulig noen
få dager, inntil artsbestemmelsen er foretatt.
Til hjelp for hukommelsen og for oversiktens skyld er det
utarbeidet et spesielt registreringsskjema, som fås tilsendt ved henvendelse
til Vitenskapsmuseet.
På
dette framgår det hvilke opplysninger som bør følge med rapporteringa av
funnet. Om det er vanskelig å fylle ut hele skjemaet, kan disse opplysningene
betraktes som de viktigste: Art, lokalitet (helst med sekssifrete UTM-koordinater eller
angitt på kartkopi (kartserie M-711, 1:50.000) med lokaliteten innringet), dato
og finner (adresse og telefonnummer). Ettersom eldre funn også er viktige, kan
det være vanskelig å vite f.eks. eksakt dato; oppgi i så fall omtrentlig
tidsperiode, som f.eks. 1955-60. Om en i tillegg til lokalitet m.m. kan gi
opplysning om antall dyr, om biotop og om trusler mot dyra på stedet, er dette
bra. Men om en ikke har detaljopplysninger, er funnet imidlertid likevel av
interesse!
Når det gjelder stedsangivelsen, ta utgangspunkt i
topografisk kartverk M-711 (1:50.000): Angi først kartbladets navn og nummer
(finnes øverst til høyre på kartbladet), dessuten utgivningsåret for kartet
(først i kartteksten nederst på kartbladet) og om UTM-rutenettet er i blå
eller svart strek (gamle og nye koordinater avviker noe).
Navnet på lokaliteten er viktig (f.eks. Svestadtjernet).
Dersom intet navn fins på kartet, oppgi beliggenheten i forhold til annet
sentralt navngitt sted i nærheten (f.eks. lita myr 250 m sør-sørvest for
Svestadtjernet). Bruken av UTM-systemet er anvist nederst på kartbladet: Først
oppgis sonebelte (f.eks. 32V), deretter 100 km-rute (f.eks. NM). Begge disse
står angitt i separate felt midt i kartteksten. Deretter går en inn i kartet
og oppgir x-koordinaten, dvs. tallet for vertikallinja til venstre for
lokaliteten. Dernest oppgir en y-koordinaten, dvs. tallet for horisontallinja
nedafor lokaliteten.
Dyras oppholdssteder - Registreringsmetodikk
For å finne amfibier er det en god idé å besøke dammer,
tjern og stille, grunne viker av større vatn i leketida om våren. For frosken
begynner ofte gyteaktiviteten allerede før den siste isen har forsvunnet fra
vatnet. Den starter også gjerne på nordsida, der solinnstrålinga og dermed
vanntemperaturen er høyest. På titalls eller hundretalls froskehanner og -par
kan her samles innafor et begrenset areal. Sangen kan høres fra grunt vann,
gjerne midt på dagen i solsteiken, på 40 m hold, eller mer under gunstige
forhold. Klaser av nylagte froskegg viser også at dyra har kommet. Om en ikke
ser froskene, befinner det seg da likevel gjerne noen dyr gjemt på botn under
eggklasene eller inne i vannvegetasjonen i nærheten. Også små pytter som
tørker inn om sommeren, kan benyttes som gyteplass for frosken.
Spissnutefrosken ankommer gjerne ei uke etter buttsnutefrosken. Dersom froskene synger, er de lette å artsbestemme, men vær
oppmerksom på at en også i et stort kor av vanlige frosker av og til kan høre
"klunkelyder" (nesten som spissnutefrosk). Spissnutefrosken gyter ofte
på litt dypere vann enn buttsnutefrosken. Eggklasene får derfor ikke så
lett oppdrift gjennom oppvarming fra solinnstrålinga, og de forblir normalt på
botn.
Også padda er litt senere ute enn buttsnutefrosken. Paddene holder
gjerne til ved litt dypere bredder, gjerne der det vokser bukkeblad utover fra
bredden. Planten er særlig velegnet for padda til å vikle eggsnorene sine
rundt. Paddas kvekkelyder høres vanligvis bare på ganske kort avstand, men
dyra sees lett i vannet inne ved bredden, der de enslige eller i par helt stille
tilbringer ventetida før egglegginga starter. Padda er rolig anlagt og
forhaster seg sjelden. Den er da også i sterk grad utsatt for overkjørsler på
vegene; spesielt gjelder dette under vandring til eller fra gyteplassen.
Salamanderartene ankommer også dammen eller tjernet på
samme tid, eller litt senere enn buttsnutefrosken. De fins sjelden i fiskevatn, men
opptrer ellers gjerne på samme sted som buttsnutefrosken, der det er varmest.
Salamanderne kan av og til ses på botn, når de kommer opp til vannflata for å
snappe luft, eller når de svømmer i overflata på jakt etter smådyr. Som regel er
de imidlertid godt skjult. Fangstmetodikken er enkel: Med en kraftig håv håves
det fram og tilbake i vannvegetasjonen like over botn og parallelt med bredden.
Deretter endevendes håven på bredden eller (helst) i en hvit plastbakk, der en
kan studere innholdet. Dette bør gjentas f.eks 10 steder rundt dammen/tjernet.
(Dolmen 1992 standardiserer denne metodikken for å få et
visst kvantitativt mål på tettheten/mengden dyr i en lokalitet: Det benyttes
en kraftig, langskaftet håv med ramme 25x25 cm og maskevidde 0.5 mm. Denne
føres i en håvslagsserie gjennom vannet (vannvegetasjonen) 1.5 m parallelt med
bredden, 2.5 cm over botn - fram, tilbake og fram igjen, alt i løpet av tre
sekunder (ett sekund hver veg). Første håvslag fanger hovedsakelig opp dyr i
vegetasjonen og i de frie vannmasser, mens dyr som sitter på botn eller tildels
også nedgravd i botn, virvles opp og blir oppfanget i håvslag 2 og 3. Metoden
er senere blitt kalt Z-sveip).
Skal en lete etter amfibier etter at gytesesongen er over,
bør dette helst skje om natta eller under/etter regnvær. Da kommer dyra fram
fra skjulestedene sine for å gå på jakt. En god lommelykt kan da være
nyttig. Om dagen kan dyra finnes under steiner, stokker og stubber o.a., helst i
nærheten av ynglelokaliteten. Padda kan riktignok finnes mange hundre meter
derfra. En del individer blant salamanderne, først og fremst hos den store
salamanderen, går ikke på land før senere og tilbringer ikke sjelden det
meste av sommeren i vannet.
Overvintringa skjer på land eller i vannet. Elektrisk fiske
eller annen fangst i bekker om vinteren har ikke sjelden gitt frosk i fangsten.
Bekker, brønner og større sjøer velges ofte av både frosk og padde. Også
komposthauger o.a. på land kan imidlertid gjøre nytten. Billesamlere har om
vinteren av og til funnet salamandere mellom barken og veden på gamle stubber.
Ellers vet en lite om amfibienes overvintringsplasser, og de er derfor
vanskelige å finne. Av og til røper dyra imidlertid sitt nærvær ved å dukke
opp i kjellere o.a. der de kom inn om høsten på jakt etter passende
overvintringssted.
Amfibielarvene finnes i vannet fram til metamorfosen. Dette
vil for frosk- og paddelarvenes vedkommende i regelen si en gang i juli, selv om
en enkelte steder fortsatt kan finne dem i vannet til utpå høstparten. Under
gode forhold f.eks. på Vestlandet kan metamorfosen imidlertid skje allerede i
midten eller mot slutten av juni. Dette må en ta hensyn til under
undersøkelsene: i juli-august kan det være for seint å finne rumpetroll!
Metamorfosen hos padderumpetrollene i en bestand skjer ofte over et ganske kort
tidsrom, gjerne over et lengre tidsrom hos froskene. Salamanderlarvene
metamorfoserer imidlertid tidsmessig mest ulikt. Dette kan skje fra juli av; det
er likevel ofte larver tilbake i en lokalitet til langt ut i august, unntaksvis
helt til isen legger seg om høsten.
Når det gjelder registrering av reptilene gjelder det også
å besøke de riktige biotopene på riktig tidspunkt. Kaldt eller varmt, tørt
vær er sjelden gunstig for observasjoner. Solskinn kombinert med litt lavere
temperatur er imidlertid bra, slik vi ofte finner det om våren. Dyra er da
relativt langsomme i bevegelsen, og oppsøker soleksponerte steder i le for
vinden for å la seg varme opp. Stedet, som gjerne er en fast solingsplass, kan
være en stein, en stubbe, en tørr jordflekk eller f.eks. en asfaltert veg (der
dyra ofte finnes ihjelkjørte). Våren er således ideell til reptilstudier.
Utover sommeren er den beste tida om morgenen eller tidlig på formiddagen,
eller seint på ettermiddagen. Helst bør det være vindstille.
Firfisler oppdages oftest på solingsplassen eller ved at en
hører dem rasle i gras eller i tørr lyng. Stålormen eksponerer seg langt
sjeldnere. Den lever i det hele en mer skjult tilværelse. De riktige stedene å
lete er under stokker og steiner og andre gjenstander som måtte finnes liggende
på marka. Komposthauger er også ideelle.
Hoggormen oppdages også helst på solingsplassen. Let gjerne
i solvendte (alme)lier, rasmarker o.a., på sol- og lesida av steingjerder og
ruiner, eller bringbærkratt, der hoggormen liker å stikke seg bort. Buormen
holder helst til ved vann og kan ofte ses sole seg ved bredden, klar til å
unnslippe i vannet om det skulle være nødvendig. I alle fall unge buormer
synes nokså "nysgjerrige" og titter ofte opp av vannet når de
svømmer omkring på jakt etter fisk og amfibier.
Slettsnoken er den av slangene som lever mest bortgjemt. Selv
om slettsnoken er en god klatrer, lever den helst godt skjult nede på bakken og
i undervegetasjonen. I stedet for å oppsøke solingsplasser gjemmer den seg
heller under en flat stein som er varmet opp av sola. Oppsøk derfor
soleksponerte lier og blokkmark eller andre steder hvorfra arten er kjent, og
let der under flate steiner og blokker. Løft steinene forsiktig opp, og vær
så omhyggelig med å legge dem pent på plass igjen!
Som regel vil det være unødvendig å plukke opp de slangene
en måtte finne. Vær oppmerksom på at hoggorm er giftig og kan bite. Tykke
arbeidshansker kan anbefales om en arbeider i hoggormterreng; gifttennene kommer
ikke gjennom disse. Antihistamintabletter kan være til hjelp dersom en er blitt
bitt (se under artsomtalen for hoggorm). Selv om hoggormbitt riktignok sjelden
er livstruende, må følgende forsiktighetsregler tas dersom en blir bitt: vær
mest mulig i ro, og kontakt lege snarest. Også slettsnoken kan være nokså
aggressiv og bite; dette er imidlertid slett ikke farlig. Buormen biter sjelden
eller aldri, men kan hvese kraftig og sprøyte ut illeluktende væske fra
analåpningen. Andre ganger spiller den død, liggende stille på ryggen.
Avkastete slangehuder kan av og til finnes i områder med
slanger. Disse artsbestemmes og registreres på samme måte som for slangene.
Vær oppmerksom på at slanger vrenger huden av seg, og at den opprinnelige
utsida derfor nå er kommet på innsida! Unntaksvis kan en også finne huden til
de andre artene. Huden kan tas vare på, evt. sendes til et naturhistorisk
museum.
Overvintringsplassene er gjerne på frostfrie steder inne i
steinurer, komposthauger o.a., der mange individer av flere arter, f.eks.
hoggorm, stålorm og firfisle, kan tilbringe vinteren sammen.
På jakt etter amfibier og reptiler kan det være en god idé
å spørre lokalbefolkningen om forekomst, i alle fall for de vanligste artene.
De fleste kjenner hoggormen, men mange forveksler trolig slettsnok med hoggorm,
dessuten svart hoggorm med buorm. Spør derfor hvordan slangen så ut, uten å
gi ledende spørsmål. Svarer de at den hadde gule flekker i nakken og var
veldig rask, kan du være nokså sikker på buorm. Vurder imidlertid i
utgangspunktet alle opplysninger kritisk. Også opplysninger om ikke-forekomst
er interessante.
Dekning av UTM-rutene
Dette kartleggings- eller atlasprosjektet tar sikte på et
kartverk basert på 10x10 km UTM-ruter. Når en setter i gang undersøkelser,
notér nøye hvilke lokaliteter som er undersøkt og hvilke arter som evt. er
funnet i de ulike lokalitetene. Noen steder ligger forholdene til rette for en
«total» inventering. For amfibieregistreringene vil dette si at en
går over alle de på M-711-kart (1:50.000) avmerkete vannansamlinger innafor et
område. Der det er mange medarbeidere vil det således være mulig å
registrere så godt som alle amfibielokalitetene innafor en kommune. En slik
totalinventering er da også det absolutt ideelle.
I de fleste tilfeller, i alle fall i begynnelsen, vil det
imidlertid være hensiktsmessig å prøve å dekke alle 10x10 km-rutene i
kommunen og fylket med mindre grundige undersøkelser. En velger da på forhand
ut fra kartverket et rimelig antall lokaliteter som synes velegnete (for
salamanderne oftest mindre tjern og dammer, uten fisk), der en så gjør
undersøkelser. Finner en de forventete artene, kan en gå videre til neste
10x10 km rute. Finner en dem ikke, bør en i rimelig grad fortsette letingen
innafor ruta. Det er alltid viktig å holde greie på hvor en har vært og ikke
vært, slik at en (evt. en annen) under grundigere undersøkelser senere kan
fortsette der årets undersøkelser stoppet opp.
Tidspunktet for undersøkelsene kan variere fra landsdel til
landsdel og med hvilke arter en kan rekne med å finne. Ofte vil det være
nødvendig med flere ekskursjoner. De viktigste tidspunktene i Sør-Norge vil
være om våren i gytetida for amfibiene, da en også lettere får øye på
reptiler, og utpå sommeren mot slutten av juni, når rumpetrollene er blitt
store. Lenger nord i landet vil nok juli også passe godt. Bemerk at værtypen
ofte er bestemmende for hvor vellykket en undersøkelse vil bli (se over).
Notér hvor grundige (etter din mening) undersøkelsene har vært: grundig,
mindre grundig eller overflatisk. Notér også hvorvidt undersøkelsene har dekt
ei hel UTM-rute, bare utvalgte lokaliteter, eller om funnet er gjort rent
tilfeldig.
|
