Den europeiske flaggermusavtalen

Norge har sluttet seg til en europeisk avtale om vern av flaggermus (Agreement on the Conservation of Bats in Europe, også kalt Eurobats). Denne avtalen er en oppfølging av Bonn-konvensjonen. Avtalen ble opprettet i 1991, ble ratifisert av Norge i 1993 og trådte i kraft 16. januar 1994. Til nå (oktober 2001) har 25 land sluttet seg til avtalen som omfatter alle europeiske bestander av flaggermus. De enkelte landene forplikter seg til blant annet å innføre forbud mot fangst og avliving av flaggermus; kartlegge og beskytte områder som er viktige for flaggermus; fremme bevaring av flaggermus blant annet ved å informere befolkningen; fremme forskning relevant for bevaring og forvaltning av flaggermus; vektlegge eventuelle effekter på flaggermus når bruken av sprøytemidler blir vurdert; og bestrebe seg på å erstatte trebehandlingsmidler som er giftige for flaggermus med andre, mindre skadelige alternativer.

Det internasjonale flaggermusåret

2001 er erklært som Det internasjonale flaggermusåret av FNs miljøprogram (UNEP) og sekretariatet for Den europeiske flaggermusavtalen. Hensikten er å sette fokus på arbeidet med å verne om denne utsatte dyregruppa. Landene som er tilsluttet flaggermusavtalen (deriblant Norge) er oppfordret til å gjøre en ekstra innsats i denne forbindelse i 2001. Som en del av dette arbeidet vil det bli arrangert «Flaggermusnetter» en rekke steder i landet sommeren/høsten 2001 (lørdag 1. september de fleste steder). Dette er publikumsarrangementer der alle kan delta.

Aktuelle forvaltningstiltak i Norge

Flaggermus er i Norge fredet etter viltloven (det er ikke fastsatt jakttid). Vi har ikke konkret kjennskap til at norske flaggermusbestander har gått tilbake i antall eller arealutbredelse. Kunnskap om denne delen av vår fauna er imidlertid fremdeles svært mangelfull, og vi er i stor grad henvist til å trekke slutninger ut fra rapporter og forskningsresultater i andre land. Selv om mye ny informasjon om artenes utbredelse i Norge er framskaffet i de aller siste årene, er ytterligere heving av kunnskapsnivået et nødvendig løft før konkrete, velfunderte anbefalinger om forvaltningstiltak for norske flaggermusbestander kan gis.

Basert på erfaringer gjort i andre europeiske land kan likevel noen generelle forvaltningsforslag fremmes. Flaggermus er som oftest nært knyttet til løvskog eller annen forekomst av trær, og de fleste artene påtreffes gjerne tett opp til eller i bebygde strøk. Løvskog og parker, variert kulturlandskap med beitemark, og våtmarker utgjør spesielt viktige miljøer (Ahlén & de Jong 1996). Den etterfølgende rekken av forvaltningsforslag og enkelttiltak er i stor grad basert på oversiktene til Mayle (1990), Hutson (1993) og Jansen & Limpens (1997).

• Lokalisere og beskytte vintertilholdssteder. En del registreringer i gamle gruveganger er utført i Sørøst-Norge (Lauritzen m.fl. 1978, Wergeland Krog 1995, Rigstad m.fl. 1996), men lite arbeid er utført i andre landsdeler. Mange lokaliteter kan beskyttes ved å montere gitre i åpningene slik at flaggermusene kommer til og inneklimaet ikke endres, samtidig som folk holdes ute (se f.eks. Mitchell-Jones 1987).
• Anlegge kunstige vintertilholdssteder («artificial caves»). Tiltaket er ikke forsøkt i Norge.
• Lokalisere og beskytte sommertilholdssteder (i første rekke barselkolonier). Ikke sjelden oppstår det (som regel ubegrunnet) bekymring for sykdomsspredning og skader hos huseiere som oppdager at de har en flaggermuskoloni i takkonstruksjon eller vegger. Opplysningsarbeid (jf. NZFs folder Flaggermus i Norge) er et bidrag til å løse slike konflikter.
• Tilby alternative sommertilholdssteder i form av flaggermuskasser i områder der forekomsten av naturlige hulltrær er begrenset, for eksempel dersom en løvskogbestand er hugget og erstattet med bartrær. Arbeidstegninger for slike kasser er gitt blant annet av Solheim (1992, 1993), Anon. (1993) og Tuttle & Hensley (1993). Flaggermuskasser har kun i svært beskjeden grad vært benyttet i Norge, og relevante erfaringer fra vårt land synes å mangle.
• Skjøtsel av skog og kulturlandskap for å sikre gode jakthabitater for flaggermus. Treslagvariasjon og strukturmangfold er spesielt viktige elementer (Mayle 1990), sammen med forekomst av vann (særlig dammer og tjern) (Zahn & Maier 1997). Tiltaket er hos oss trolig mest aktuelt i forbindelse med skjøtsel av parkmessig landskap i bebygde strøk.
• Generelle hensyn i skogsdrift og ved annen trefelling, særlig i løvskog, hvor hulltrær utgjør spesielt verdifulle elementer.
• Forbud mot eller reduksjon i bruken av farlige insekticider i jord- og skogbruk, ved stell av hager og parker, og ved sprøyting av veikanter.
• Forbud mot bruk av farlige trekonserveringsmidler (det finnes i dag mange miljøvennlige alternative midler).
• Rådføre flaggermuskyndige ved klager fra huseiere og i vanskelige forvaltningssaker.

Selv om mye ny informasjon om de ulike flaggermusartenes utbredelse og status i Norge har framkommet i seinere år er det fremdeles behov for kartlegging for flere arters vedkommende. Lite er også kjent om deres økologi under norske forhold.

Les mer om hva som truer flaggermus.

Litteratur