En rekke europeiske flaggermusarter er i tilbakegang (se f.eks. Mitchell-Jones 1987, Stebbings 1988, Mayle 1990, Hutson 1993). Årsakene til slike bestandsnedganger kan være sammensatte, men kan inndeles i direkte faktorer som etterstrebelse, forstyrrelser i barselkoloniene og på overvintringsplassene, og indirekte faktorer som miljøgifter og landskapsendringer som igjen påvirker jakthabitater, byttedyrforekomster og skjulmuligheter. I og med at alle våre flaggermusarter er insektetende, og derfor i stor grad er gjenstand for de samme generelle påvirkninger, gis her en allmenn framstilling av trusler og tiltak som i hovedsak er gjeldende også for de øvrige artene. Teksten er basert på utenlandske studier, og beskriver kun i beskjeden grad særskilte norske forhold da dette er lite kjent.

Tilholdssteder om vinteren

På våre breddegrader er vinteren – en periode uten næringstilgang – kritisk for flaggermusene, da de er avhengige av sine fettreserver. I løpet av vinteren taper flaggermus som regel 25–30% av kroppsvekten og det aller meste av fettreservene, og det skal lite til for at dyrene ikke klarer seg fram til våren. Det kan skje dersom dyrene henger på steder som er utsatt for store temperatursvingninger. De vil da lett våkne og forbrenne mye fett (Ransome 1990, Kapteyn 1995). Flaggermus er derfor avhengige av overvintringslokaliteter med noenlunde konstante temperatur- og fuktighetsforhold. Tap av egnede vinterlokaliteter har både direkte og indirekte negative konsekvenser for flaggermusene, noe som har vært tilfelle i andre europeiske land (se f.eks. Jansen & Limpens 1997). I Norge er overvintrende flaggermus mest kjent fra gruver og grotter (Olsen 1996, Rigstad m.fl. 1996). Ødeleggelse eller «hermetisk» lukking av slike lokaliteter må antas å kunne påvirke bestandene negativt. Det må imidlertid sies at det fremdeles er uklart hvor flesteparten av de norske flaggermusene holder til om vinteren.

Hvilke effekter menneskelige forstyrrelser har på energiforbruket hos flaggermus i dvale er blant annet studert av Speakman m.fl. (1991). De fant at direkte berøring av dyr i dvale uten unntak medførte økt energiforbruk (og dermed fare for økt vinterdødelighet), mens forstyrrelser som hodelyktlys, blitsfotografering, stemmer og andre lyder, samt temperaturøkninger, som regel ikke gjorde det. Enhver forstyrrelse på en vinterlokalitet utgjør likevel en risiko for dyrene, da det innebærer fare for en ekstra oppvåkning og derfor økt energiforbruk. Gjentagne forstyrrelser vil kunne medføre at en vinterlokalitet blir oppgitt (Mitchell-Jones 1987).

Tilholdssteder om sommeren

Barselkoloniene kan samle hunner og deres unger fra et relativt stort geografisk område. Av denne grunn, og fordi hunnene som regel føder kun en unge hver pr. år, er flaggermus(kolonier) veldig sårbare, og tap av enkeltkolonier kan ha betydning for forekomst av en art innen et stort geografisk område. Felling av hulltrær, ombygging av hus- og kirkeloft, tetting av sprekker o.l. i bygninger, behandling av treverk med kjemikalier (se under miljøgifter), direkte bekjempelse og forstyrrelser utgjør derfor trusler mot flaggermus. Jansen & Limpens (1997) påpeker at kolonier selv etter mindre forstyrrelser kan trenge tre til femten «gode» år før de er tilbake på sine opprinnelige størrelser. De argumenterer videre for at dersom en art forsvinner regionalt vil det sannsynligvis ta lang tid før den kan rekolonisere området, fordi individene har tradisjonelle leveområder og vanligvis ikke sprer seg over særlig store avstander, og fordi de har lavt forplantningspotensiale.

Habitatendringer

Flaggermus benytter gjerne lineære strukturer (skogkanter, alleer, hekker, kanaler) som fluktbaner. Landskapsendringer med tap av slike strukturer (overgang til mer åpne landskap) i flaggermusenes tradisjonelle fluktruter kan føre til bestandsnedgang, spesielt for små arter (Limpens & Kapteyn 1991). De fleste nordiske arter unngår i stor grad åpne terrengflater. Arter som er spesielt knyttet til skog er sannsynligvis svært følsomme overfor fragmentering av sine foretrukne habitater (de Jong 1994).

Bruk av insekticider og ødeleggelse av habitater (forurensning av vassdrag, frisering av kantvegetasjon rundt dammer, tørrlegging av våtmarksområder, hogst, etc.) fører til en nedgang i antall byttedyr og i byttedyrmangfoldet, og kan resultere i at områder blir uegnet som jakthabitat.

Miljøgifter

Miljøgifter virker inn på flaggermus på to forskjellige måter. De kan utsettes for direkte forgiftning, eller de berøres indirekte gjennom byttedyrene.

Bruk av trekonserveringsmidler som inneholder giftstoffer som DDT og lindan i bygninger der flaggermus har tilhold har ofte fatale følger. Dyrene inntar stoffene gjennom huden og ved slikking av pelsen, noe som fører til at de dør (Mitchell-Jones m.fl. 1989, Kapteyn 1995, Jansen & Limpens 1997).

Flaggermus kan også få i seg DDT, PCB, dioksiner, tungmetaller og andre giftstoffer gjennom byttedyrene. Noen av disse stoffene er i dag forbudt og bruken av andre har blitt skjerpet inn, men høye doser av enkelte stoffer finnes fremdeles i jordsmonn og/eller i næringskjeder. Siden flaggermus befinner seg høyt oppe i næringsnettet er de mer utsatte for miljøgifter enn det planteetere er. DDT og PCB hoper seg gjerne opp i fettvev. Under perioder med matmangel, da fettreservene forbrennes, blir giftstoffene derfor frigitt. Dette er gjerne tilfelle mot slutten av dvaleperioden, ved amming av ungene, og – i ungenes tilfelle – når de forlater kolonien. Ungene får altså i seg giftstoffene gjennom morsmelken, og en del av stoffene lagres i fettvevet. De unge dyrene er 1,5 ganger mer følsomme enn voksne og kan dø umiddelbart dersom de benytter fettreservene sine, noe som kan skje i perioder med ugunstige værforhold eller i den aller første tida etter at de har fløyet ut (Jansen & Limpens 1997). Insekticider kan hos drektige hunner føre til økt frekvens av misdannelser og dødfødte unger (Jansen & Limpens 1997).

Dersom næringsgrunnlaget i utgangspunktet er redusert (se under habitatendringer), vil dyrene raskere ha behov for å ta i bruk fettreservene sine. På denne måten forsterker de negative effektene av habitatendringer og miljøgifter hverandre (Jansen & Limpens 1997).

Hva kan gjøres for å verne om flaggermusene?

Litteratur

(Teksten er skrevet av Per Ole Syvertsen og Jeroen van der Kooij, og er hentet fra NZF-rapporten Truete pattedyr i Norge: faktaark og forslag til rødliste.)