Sommerregistreringer

Under sommerregistreringene baserer gruppa seg først og fremst på artsbestemmelse av flaggermus som er på insektjakt. Ved hjelp av spesielle instrumenter, kalt «flaggermusdetektorer» eller «ultralyddetektorer», kan de fleste norske artene med noe erfaring skilles på grunnlag av frekvens og pulsrytme. Atferdsmessige forskjeller i fluktvis er også til hjelp i artsbestemmelsen. I tillegg kan man gjøre opptak av lyden for seinere analyse.

Siden 1994 har NZFs flaggermusgruppe utført registreringer sommerstid, med støtte fra fylkesmennenes miljøvernavdelinger, i en rekke fylker:

Registreringer gjort til og med sommersesongen 1995 er, sammen med annen eldre informasjon, oppsummert i rapporten Kunnskapsstatus for flaggermus i Norge (Olsen 1996). De senere registreringene er oppsummert i fylkesvise statusrapporter (Rinden 1997, Olsen og Syvertsen 1998, Syvertsen m.fl. 2000).

Mye spennende er kommet ut av registreringene, men en har likevel bare såvidt begynt å danne seg et bilde av utbredelsen for de ulike artene, og da først og fremst i deler av Sør-Norge. Nordflaggermus er den vanligste arten de fleste steder, og den er også den letteste å påvise. Vannflaggermus og dvergflaggermus er også blant de vanligere artene i deler av Sør-Norge. Storflaggermus har sterke ekkolokaliseringssignaler og kan registreres på ganske langt hold. Den er imidlertid fåtallig og kan derfor lett overses ved korte besøk. Verre er det å sikkert skille ut en skimmelflaggermus på insektjakt, da lyden iblant kan forveksles med nordflaggermus (og iblant også storflaggermus). Det er ikke mulig å skille skjeggflaggermus fra skogflaggermus (brandtflaggermus) på lyden; kun små bygningsmessige forskjeller som må studeres på dyr man har i hånd gjør en sikker artsbestemmelse mulig. Ubestemte skjegg- eller skogflaggermus (eventuelt ubestemte Myotis-arter der man ikke kan utelukke vannflaggermus) påvises det en del av. Skjegg- og skogflaggermus er arter som ofte jakter langs skogsbilveier, stier og i åpninger i skog – altså andre habitater enn der man vanligvis finner nordflaggermus og vannflaggermus.

For å dekke et helt fylke i løpet av noen hektiske uker må det settes grenser for hvor lenge en kan lete på utvalgte lokaliteter, og dette gjenspeiles nok delvis i de relativt få funnene vi gjør av ubestemte skjegg- eller skogflaggermus. En annen art som blir underrepresentert i registreringene er brunlangøre (langøreflaggermus). Dette på grunn av den korte rekkevidden på ropene denne arten utstøter (maksimalt 5 m), hvilket gjør at de vanskelig lar seg fange opp ved hjelp av flaggermusdetektor. Imidlertid har undersøkelse av kirker på dagtid avslørt denne artens tilstedeværelse mange steder. Gruppa har hatt gode resultater med denne metoden under registreringene i Vestfold og Hordaland.

Flaggermusgruppas innsats har så langt primært vært rettet mot å kartlegge de ulike artenes geografiske utbredelse i Norge, samt overvåking av vinterbestanden i utvalgte gruvesystemer. Foreløpig er det gjort lite for å studere økologiske aspekter.

Vinterregistreringer

Allerede den første vinteren gruppa eksisterte (1991/92) ble flere gruver i Oslo og Akershus og i nabofylkene besøkt, men systematiske registreringer ble ikke gjort. Etter å ha brukt et par vintre på å lokalisere gruver og gjøre oss fortrolige med flaggermusartene slik de ses når de henger i dvale, har vi siden vintersesongen 1995/96 gjort systematiske tellinger i rundt 30 gruver i Oslo og Akershus og tilstøtende deler av Oppland og Buskerud. Tellingene gjøres i en avgrenset periode (januar-februar), for å få et mest mulig sammenlignbart materiale. Det er nå utført tellinger i disse gruvene gjennom fem sesonger. Alle tellingene er utført på frivillig, ulønnet basis.

Fem arter er påvist i forbindelse med dette arbeidet: vannflaggermus Myotis daubentonii, skjeggflaggermus M. mystacinus, skogflaggermus M. brandtii, nordflaggermus Eptesicus nilssonii og brunlangøre Plecotus auritus. Det er fremdeles uvisst hvor majoriteten av norske dvergflaggermus tilbringer vinteren, og kun noen få vinterfunn er gjort. Skimmelflaggermus antas å overvintre i bygninger, og er funnet i slike fra begynnelsen av vintersesongen, mens dyrene ennå er aktive.

Tabellen viser noen av resultatene fra vårt femårige prosjekt på overvåkning av overvintrende flaggermus. Gruvenes lengde og beskaffenhet varierer betraktelig.

1995/96

1996/97

1997/98

1998/99

1999/2000

Antall gruver besøkt

33

29

31

31

 34

Antall gruver med flaggermus

24

21

25

24

 29