|
Rabies (også kalt hundegalskap) er en virussykdom som
angriper nervesystemet hos varmblodige dyr. Sykdommen forårsakes av et Lyssavirus
og forekommer primært hos ville pattedyr, men husdyr og mennesker kan
også bli smittet. Smittede personer vil dø dersom de ikke får
behandling. Det er påvist flere forskjellige typer av rabies og
rabiesliknende virus.
Smitteveier, sykdomsforløp og behandling
Smitte til mennesker skjer først og fremst ved bitt,
men også f.eks. ved at smittede dyr slikker et åpent sår eller ved
slakting/flåing av døde smittede dyr. Overføringen av viruset skjer via
spytt og det transporteres deretter til hjernen via nervesystemet. Blant
de som blir bitt av et smittet dyr, er det bare en mindre del som selv
utvikler sykdommen. Av husdyrene våre er det særlig hunder som er utsatt
for smitte og som kan videreføre sykdommen til mennesker. Katt, hest,
storfe, sau og andre husdyr kan også bli smittet, men overføring videre
til mennesker er sjeldnere.
Inkubasjonstiden (tiden det tar før symptomene blir
åpenbare) er vanligvis fra 2 til 12 uker, men i noen tilfeller mer enn
ett år. Dette avhenger bl.a. av mengde virus som ble overført, hvor dypt
bittet var og hvor på kroppen det var i forhold til sentralnervesystemet.
De første symptomene er lokale smerter ved bittstedet, generell
sykdomsfølelse og depresjon, deretter hyperaktivitet, aggresjon og
kramper. Sykdomsforløpet er svært raskt etter at symptomene oppstår -
døden inntreffer vanligvis etter bare 2-7 dager.
Dersom man har blitt bitt av et dyr man mistenker har
rabies, skal man straks vaske bittstedet grundig med såpe og deretter med
alkohol e.l. Hvis mulig bør dyret innfanges og isoleres, slik at det kan
undersøkes for smitte. Lege bør oppsøkes så raskt som mulig
etter bitt. Dersom legen finner
det nødvendig, vil det bli gitt en posteksponeringsvaksine og
rabies-immunglobulin. Denne behandlingen er svært effektiv dersom den
startes tidlig nok. Det er derimot ingen kur for sykdommen etter at
symptomene har oppstått. Det finnes også vaksiner som kan tas på
forhånd. Slik vaksine er i første rekke aktuelt for dem som skal arbeide
med ville dyr i områder med smitte. Vaksinen består av tre injeksjoner
over en måned, med nye injeksjoner etter først ett år og deretter hvert
femte år.
Folkehelseinstituttet anbefaler profylaktisk vaksinasjon for personer som håndterer og kommer i nær kontakt med
flaggermus med risiko for bitt. Personer som har blitt bitt av flaggermus
skal, uavhengig av om de er vaksinert fra før eller ei, ta kontakt med
helsemyndighetene. I slike tilfeller vil man på blå resept få dekket
vaksine. [Les
mer hos Folkehelseinstituttet] 
Det er ikke med sikkerhet påvist at det noen gang har
forekommet rabies på fastlandet i Norge (men det er rapporter fra
begynnelsen av 1800-tallet). Det var imidlertid flere epidemier i Sverige
på 1700-tallet, og så seint som på 1980-tallet ble det påvist
rabiessmitte på Kolahalvøya. På Svalbard ble smitte oppdaget hos
fjellrev (polarrev) i 1980, og siden den gang er smitte påvist hos en del
fjellrever, noen få reinsdyr og én ringsel (siste funn i 1999).
Rabies forekommer ellers over store deler av verden,
særlig hos rev. I Vest-Europa, der slik smitte tidligere var utbredt, har
forekomsten av rabies hos rev blitt sterk redusert ved hjelp av utlegging
av åte med vaksine. I andre deler av verden er sykdommen fortsatt
utbredt. Det er beregnet at det årlig dør ca. 40.000–70.000 mennesker
som følge av rabies. En stor andel av disse dødsfallene skjer i India. I 1999 ble det meldt
om fem tilfeller av rabies hos mennesker i Europa, alle i Russland. I 2000 døde en
kvinne i Sverige etter å ha blitt smittet av en hundevalp i Thailand. [Forekomst
av rabies i Europa]
Flaggermus kan bli smittet av virus som gir et lignende
sykdomsforløp hos mennesker som den klassiske formen av rabies hos rev.
De to variantene som
finnes i Europa kalles European Bat Lyssavirus (EBL) 1 og 2, og kan i sjeldne
tilfeller overføres til andre pattedyr inkludert mennesker. Så vidt man
vet forekommer EBL hos flaggermus hyppigst i Nordvest-Europa, først og
fremst i Tyskland, Nederland og Danmark. EBL1 har hovedsakelig blitt funnet hos sørflaggermus (Eptesicus serotinus;
en art som ikke forekommer i Norge). Den langt sjeldnere varianten EBL2
har bare blitt påvist hos vannflaggermus (Myotis daubentonii; vanlig i Norge)
og damflaggermus (M. dasycneme; ikke påvist i Norge).
I Danmark ble det første tilfellet av EBL hos
flaggermus funnet i 1985. Det er siden blitt gjennomført en omfattende
kartlegging av forekomsten av smittede flaggermus. Smitte ble funnet i ca.
15 % av de undersøkte dyrene. Så godt som samtlige av disse tilfellene
gjaldt sørflaggermus, men smitte ble også påvist hos
vannflaggermus og
damflaggermus. I Sverige ble det i 2009 for første gang funnet
antistoffer mot rabies i blodet hos flaggermus (åtte vannflaggermus i
Sør-Sverige). Rabiesvirus ble ikke påvist, men antistoffene viser at
dyrene hadde vært eksponert for viruset en gang i løpet av livet. I
Finland ble en rabiessmittet flaggermus (en vannflaggermus) for første
gang funnet i 2009 (se under).
I Norge er
det ikke påvist smitte (eller antistoffer mot rabies) hos flaggermus. Det
er ikke gjennomført undersøkelser av et større antall individer, og man
har derfor lite konkret kunnskap om forekomsten av smitte blant norske flaggermus.
Rabiesviruset påvirker sentralnervesystemet også hos
flaggermus. Dette resulterer ofte i redusert evne til å navigere ved
hjelp av ekkolokalisering. I tidlige stadier av sykdommen resulterer dette
i ukoordinert flukt. Senere vil dyret ikke være i stand til å fly, og
rabiessmittede flaggermus kan dermed bli funnet på bakken. Det er
imidlertid en rekke andre (og mer sannsynlige) årsaker til at flaggermus
svekkes og blir liggende på bakken – særlig gjelder dette yngre dyr
på ettersommeren.
Overførsel av rabies (EBL) fra flaggermus til mennesker
forekommer svært sjelden. Det er i første rekke forskere og
amatørzoologer som håndterer levende flaggermus jevnlig som er utsatt
for smitte. Flaggermus vil ved berøring forsøke å bite i selvforsvar. De fleste
europeiske arter av flaggermus har relativt små tenner ettersom de er
tilpasset en diett bestående av små insekter (arter som lever av blod
finnes bare i Sør- og Mellom-Amerika). Dyrene kan imidlertid lage
rifter i huden i kanten av en negl eller overføre spytt til eksisterende
rifter eller sår i huden. Det er også rapportert
om mulig aerosolsmitte (dråpesmitte i luft) i grotter i utlandet der det oppholder seg
svært mange flaggermus. Smitte kan ikke overføres ved berøring av
ekskrementer eller urin fra flaggermus. Personer som skal håndtere flaggermus i tropene eller
i land med kjent forekomst av rabiessmitte hos flaggermus, som USA,
Tyskland, Nederland eller Danmark, bør absolutt vaksinere seg. Som nevnt
anbefaler Folkehelseinstituttet også vaksine for slike personer i
Norge.
I løpet av de siste 35 år har det i Europa vært kun
fire kjente tilfeller av at mennesker har dødd av rabies/EBL etter å ha
blitt bitt av flaggermus. To tilfeller i Ukraina i det tidligere
Sovjetunionen, ett i Finland og ett i Skottland. I Ukraina døde to unge
jenter i henholdsvis 1977 og 1985 etter å ha blitt bitt av flaggermus
(art ukjent). Tilfellet i Finland (i 1985) var en forsker som
hadde jobbet med (og blitt bitt av) flaggermus både i og utenfor Finland.
Genetiske analyser viser at viruset forskeren var smittet av var svært
likt det som ble funnet i den smittede vannflaggermusa i 2009. Det synes
dermed sannsynlig at han ble smittet i Finland. Dødsfallet i Skottland (i november
2002) gjaldt en amatørzoolog som hadde jobbet mye med flaggermus på
frivillig basis over flere år. Han hadde håndtert levende flaggermus og
blitt bitt. Han ble sannsynligvis smittet av en
vannflaggermus.
Det er på mange måter overraskende at så få
mennesker har blitt smittet av EBL i Europa. Flaggermusforskere og
amatørzoologer i områder der det finnes smitte har gjennom mange år
håndtert et stort antall levende flaggermus som del av sin virksomhet –
i stor grad uten beskyttelse i form av hansker eller vaksine. I tillegg
har vi den øvrige befolkning som en sjelden gang kommer i kontakt med
levende flaggermus. Man skulle også forvente at katter og hunder kunne
komme i kontakt med syke flaggermus, bli smittet og overføre smitte
videre til mennesker. Det er imidlertid ikke påvist at EBL-smitte
har blitt overført fra flaggermus til hund eller katt. Ettersom «bare»
fire mennesker har dødd av EBL-smitte de siste 35 år,
kan det virke som om mennesker er langt mindre utsatt for å bli infisert
av EBL enn av det klassiske rabiesviruset som forekommer blant annet hos
rev.
Det er ikke påvist EBL hos flaggermus i Norge. Sørflaggermus, som er den arten som
står for de aller fleste dokumenterte tilfeller av EBL-smitte i Danmark
og ellers i Europa, er ikke påvist i Norge. I Norge er det
først og fremst vannflaggermus oppmerksomheten bør rettes mot. Denne
arten har svært sjelden tilhold i bygninger, og det er dermed lite
sannsynlig at folk skal komme i nærkontakt med arten.
I blant annet Nederland og Danmark forekommer det
rabiessmitte blant sørflaggermus, som der hyppig har tilhold i hus.
Dersom rabies blir konstatert hos flaggermus i et bolighus i Nederland,
anbefaler man beboere å la kolonien være i fred såfremt dyrene ikke kan
komme inn i selve boligarealet. I de aller fleste tilfeller går beboerne
med på en slik løsning. En tilsvarende praksis følger man i Danmark.
Det er ikke påvist smitte av rabies fra flaggermus til mennesker i disse
landene. Personer som blir bitt av flaggermus vaksineres mot rabies for å
forhindre at en eventuell smitte utvikles til sykdom.
Det er mulig at rabies (EBL)
forekommer blant flaggermus i Norge. Risikoen
for overføring av smitte til mennesker er imidlertid svært lav, selv i
land der slik smitte finnes. Man har dermed ingen grunn til å frykte
rabiessmitte fra flaggermus i Norge. Man bør likevel ta følgende
forholdsregler:
- Man bør bruke hansker dersom man må håndtere levende flaggermus
(det kan uansett
være ubehagelig å bli bitt).
- Dersom man blir bitt av ei flaggermus bør man straks
vaske såret og oppsøke lege.
- Forskere og andre som jevnlig håndterer levende
flaggermus bør vaksinere seg.
Kilder og videre lesning
|
