Utbredelse:
Brunlangøre (tidligere langøreflaggermus) er sannsynligvis ganske vidt
utbredt i Sør-Norge opp til omtrent Nord-Trøndelag. Nordligste sikre
funn er i Steinkjer, men det foreligger også en gammel ubekreftet melding
om arten fra Nordland [Utbredelseskart].
Utbredelsen er imidlertid vanskeligere å kartlegge enn for de fleste
andre flaggermusartene våre, da flaggermusdetektorer i liten grad fanger
opp artens svake ultralydsignaler. En del ynglekolonier er kjent fra
kirker og andre bygninger. I Europa er arten vidt utbredt, men det ser ut
til at den er mindre vanlig på Den iberiske halvøy, i Italia og på
Balkan. Nordgrensen går ved Irland og Storbritannia og ved ca. 63ºN
gjennom Skandinavia. Videre østover finnes den mer eller mindre
sammenhengende helt til Japan.
Forplantning/levealder: Hunnene blir kjønnsmodne allerede i
sitt andre leveår. Paringen finner i hvert fall sted om høsten, men kan
muligens også pågå gjennom hele vintersesongen. Ynglekoloniene dannes i
april-mai, og består vanligvis av 10-50 hunner, men over 100 er også
registrert. Hanner finnes relativt ofte i de samme koloniene som hunner og
unger. Hunnene får høyst ett kull i året og vanligvis én unge i
kullet, sjelden to. Ungene fødes fra midten av juni, og er flygedyktige
etter 4-6 uker. Ynglingen finner oftest sted på loftet i bygninger, men
hule trær kan også benyttes. Både i Norge og ellers er arten ofte å
finne på kirkeloft. Dyrene finnes ofte nokså spredt på koloniplassen (i
bygninger), ikke alle på ett sted, som det er vanlig for de fleste andre
flaggermusarter. På høsten hender det at grupper på opp mot 10 unge dyr
roter seg inn i de bebodde delene av bolighus på leting etter
overdagingsplasser. Gjennomsnittlig levealder er 4,5 år, mens høyeste
kjente levealder er 30 år.
Overvintring/trekk: Brunlangøre er vanlig å finne
overvintrende i gruver og fort/bunkerser i Norge. Brukbare overvintringssteder ellers i Europa er bygninger, kjellere,
gruver, grotter og en sjelden gang godt isolerte hule trær. Både i Norge
og utlandet påtreffes oftest arten ganske nær åpningen på
overvintringsplassen, med temperaturer på 2-5 plussgrader. Fra utlandet
er det vist at arten klarer seg i ned til –3,5ºC i opp til et par
døgn. I dvale pakker dyret kroppen delvis inn i vingemembranen, mens
ørene brettes bakover og gjemmes under overarmen. Kun det relativt lange
ørelokket stikker ut, og kan minne om ørene på de andre
flaggermusartene våre. Dyrene henger vanligvis én og én, kun svært
sjelden finnes grupper på 2-3 dyr. Dvaleperioden varer fra
oktober-november til mars-april. Arten trekker ikke; lengste kjente
forflytning i Europa er kun 78 km.
Jaktadferd: Arten kommer oftest ut sent i skumringen. Flukten er
langsom og uregelmessig flagrete, ofte lavt over bakken, men også rundt
og inne i trekroner høyt oppe. Arten kan stå stille i luften, og er
svært manøvreringsdyktig i begrensete luftrom, som inne mellom grener og
blader på trær og busker. Jakter på nattsommerfugler (mest nattfly), og
plukker også sommerfugllarver, edderkopper og annet fra grener og
bladverk. Ofte tas større nattsommerfugler med til et fast sted, hvor
vingene klippes av og faller til bakken, mens kroppen fortæres. Jakten
foregår oftest i løv- og barskogslandskap, men også i parker og hager,
sjelden mer enn 1 km fra koloni eller overdagingsplass.

Illustrasjon som viser
Ekkolokalisering: Brunlangøre sender ut svært svake
ultralydsignaler, og er vanskelig å registrere med flaggermusdetektor.
Med en detektor (innstilt på heterodyning), og med et dyr innen ca. 2-5
meters hold, høres brunlangørens ekkolokaliseringssignaler ut som
en rask, tikkende lyd, ikke helt ulikt artene i slekten Myotis.
Skrikene høres best på ca. 42 kHz, men også relativt sterkt på 26 og
59 kHz. I praksis registreres imidlertid brunlangøre snarere på
grunn av mangelen på lyd enn på grunnlag av selve lyden; ser du en
flaggermus på relativt kort hold som det ikke er mulig å få inn på
detektoren, er det med rimelig sikkerhet en brunlangøre.
Selvfølgelig vil også fluktsett og fluktmønster hjelpe til med
bestemmelsen.
Opptak av ekkolokaliseringssignalene til brunlangøre og flere
andre norske
flaggermusarter kan du høre her.