Et flaggermusskjelett (stor museøre Myotis myotis). Foto: Jeroen van der Kooij. 

Ekko-orientering-først-hypotesen
Denne hypotesen går ut fra at "urflaggermusene" levde på bakken og snappet flygende insekter som de oppdaget ved hjelp av ultralyd. En forlengelse av frembena og fingerleddene økte fangstsuksessen. Det samme gjorde større hudfolder mellom fingerleddene. Etter hvert begynte disse urflaggermusene å hoppe etter byttedyrene. Ekko-orienteringen kunne hjelpe dem med å finne trygge landesteder og de forlengede armene og fingrene ville bidra til at dyret kunne sveve i luften. Følgelig ville dyrene begynne å jakte fra en fast post og fly og fange byttedyr når disse ble oppdaget og var innen rekkevidde. Først mot slutten av denne utviklingen ville en aktiv flukt ha utviklet seg.

Argumenter for denne hypotesen er at arter som er nær beslektet med de første flaggermusene bruker en primitiv form for ekko-orientering. Dette er tilfelle for dagens spissmus. I tillegg jakter flere av de meste primitive nålevende flaggermus fra en fast post. De mangler også sporebrusk. Sporebrusken stabiliserer flygehuden og bidrar på denne måten til aktiv flukt. Sporebrusken mangler også i flere fossile flaggermus. Til slutt blir det argumentert for at det var usannsynlig at flaggermus ville fly om natten før de hadde et fullt utviklet ekko-orienteringssystem.

Sporebrusken hos en børsteflaggermus Myotis nattereri. Foto: Jeroen van der Kooij.   

Fly-først-hypotesen
Denne hypotesen innebærer at urflaggermusene lærte seg å fly før de utviklet et ekko-orienteringssystem. Hypotesen tar utgangspunkt i at det er for kostnadskrevende for et ikke-flygende landpattedyr å lage ultralyd. De må aktivt trekke sammen musklene for å lage et kraftig utpust. Dette koster mye energi. (Skriket til en dvergflaggermus Pipistrellus sp. 10 cm fra dens munn måler 120 decibel, noe som tilsvarer det å å holde en hylende røykvarsler inntil øret). Derfor har heller ingen av de ikke-flygende landpattedyrene et fullt utviklet navigasjonssystem basert på ultralyd. Ved overgang til flukt forsvinner så å si disse kostnadene: når vingene slås ned presses brystkassen sammen og utpusten (og dermed skrikene) kan foregå uten nevneverdig kraftanstrengelse. Det antas videre at de første flygende flaggermus ikke var nattaktive og at de orienterte seg ved hjelp av synet. De forskjøv aktiviteten sin til natten da rovfuglene utviklet seg etter at de store dinosaurene forsvant (ca. 65 millioner år siden). Noen utviklet store lyssensitive øyne, mens andre utviklet ultralyd for å kunne orientere seg om natten.

Ekko-orientering i huler
Presset fra rovfugler kan ha favorisert flaggermus som hadde huler som tilholdssteder. Her kunne ikke rovfuglene jakte på dem. Kanskje var det nettopp her flaggermusene utviklet sine ekko-orienteringsferdigheter? God refleksjon av lyden og lite støy gjorde nok evolusjonen av et ekko-orienteringssystem lettere i huler enn utenfor. Det finnes noen få andre flygende dyr enn flaggermus som har utviklet en, riktignok primitiv, form for ekko-orientering. Dette er fugler: fettfuglen Steatornis caripensis og flere salangan-arter. Disse fuglene hører til ulike familier og er ikke i slekt med hverandre. Det de har til felles er at de nettopp lever i huler. Og det er her de lager klikkelyder med tungen for å orientere seg i mørket. Denne teknikken, som ikke baserer seg på bruk av stemmebånd, brukes for øvrig også av en gruppe flaggermus: flygehunder i slekten Rousettus. Og denne gruppen bruker huler i stor utstrekning. Mye taler altså for at utviklingen av ekko-orientering hos flaggermus har utviklet seg i huler.

Grotteflygehund Rousettus aegyptiacus. Foto: Jeroen van der Kooij. 

Onychonycteris finneyi
Det er to fossiler som er beskrevet i "Nature" den 14. februar i år (se bildet av flaggermusen her). Holotypen ble funnet 21. august 2003 i Green River-feltet i Wyoming (når paratypen ble funnet fremgår ikke av artikkelen). Begge individer stammer fra tidsperioden Eocen (56-34 millioner år siden) og er estimert til å være om lag 52,5 millioner år gamle. De har blitt innordnet under en ny familie og har fått det vitenskaplige navnet Onychonycteris finneyi. På norsk ville dette blitt oversatt til "Finneys kloflaggermus". Litt friere oversatt kunne man bruke navnet klofingerflaggermus (ettersom andre flaggermusarter ikke har klør på alle fingre, men har klør på tærne). Ved å sammenligne denne arten med andre fossiler og med nålevende flaggermus, har man kommet frem til at dette er den mest primitive (=opprinnelige) flaggermusen man kjenner til. Det som skiller denne fra andre flaggermusfossiler fra samme periode er at den er større, den har klør på alle fingrene (nålevende arter har vanligvis bare en klo på tommelen, men noen få har også en på pekefingeren), mindre utviklete vinger, store og robuste bakben, en lang hale og mindre sneglehus (knokkel i øret).

Bildet av sneglehus til en brunlangøre (langøreflaggermus). Foto: Jeroen van der Kooij.  

Sneglehuset til ekko-orienterende flaggermus er betydelig større enn hos andre pattedyr av tilsvarende størrelse. Hittil har alle flaggermusfossiler hatt store sneglehus, og grundige undersøkelser av disse fossile sneglehusene har sannsynliggjort at alle disse artene brukte ultralyd. "Klofingerflaggermusa" er altså etter alt å dømme den første fossile flaggermusa som ikke brukte ultralyd. De relativt korte og smale vingetuppene, samt den øvrige formen på vingene, stemmer overens med en nålevende flaggermusfamilie som kalles langhaleflaggermus (Rhinopomatidae). Disse flaggermusene flyr i bølgende flukt ved å veksle mellom flaksing og sveving. Men de kan fly aktivt. Klofingerflaggermusa kunne altså også fly, men manglet et ekko-orienteringssystem. Dermed er fly-først-hypotesen ytterliggere styrket.

Størrelsen på armer og ben, det kraftige leggbenet og klørne på vingene gjør det sannsynlig at klofingerflaggermusa kunne bevege seg bedre på bakken enn de fleste andre flaggermus, for eksempel ved å klatre i trær. Forekomst av en sporebrusk på leggbenet viser at denne strukturen fantes før flaggermusene fanget insekter i lufta med halemembranen. Halemembranen ble derfor formodentlig utviklet først og fremst for å øke overflaten slik at oppdriften ble økt og vingetrykk ble redusert når flaggermusene fløy, eller som hjelpemiddel i snu- eller bremsebevegelser. Først senere ble halemembranen også en del av insektfangsten. Tannstrukturen til klofingerflaggermusa tyder på at den jaktet på insekter. Men om den gjorde det ved hjelp av synet, luktesansen eller ved å lytte etter lydene som insektene laget selv, forblir uvisst. Øyehulen er hos begge fossilene ødelagt. Størrelsen på disse kunne sagt hvorvidt klofingerflaggermusa var aktiv om dagen eller om natten. Dette forblir inntil videre uvisst. Vi venter derfor i spenning på flere fossilfunn fra Wyoming!

Onychonycteris finneyi
- Klør på alle fingrene (mindre klør på ringfinger og lillefinger)
- Tå I (storetå) kortere enn andre tær
- Sporebrusk til stede
- Lang hale
- Forholdsvis lite sneglehus
- Tenner lik andre flaggermus
- Fingerstørrelse: finger I (tommel) minst - finger V (lillefinger) størst (unik blant flaggermus fra Eocen)
- Store og robuste bakben
- Større enn andre flaggermus fra Eocen
- Skulderbladet ligner på Icaronycteris
- Andre fingerledd på finger II-IV lengre enn første, mens omvendt på finger I og V (som hos Tachypteron franzeni)
- Vingene var relativt korte og brede
- Forhold mellom armer og ben ligger midt mellom ikke-flygedyktige pattedyr og flaggermus
- Relativ lengde av under- og overarm ligner på klatrende pattedyr som ikke kan fly
- Bekkenet ligner på andre flaggermus
- Bakben er vridd rundt slik at fotflatene peker innover (slik som hos alle flaggermus)

Noen andre flaggermusarter fra tidsperioden Eocen (54,8 - 33,7 millioner år siden)

- Archaeonycteris trigonodon (har klo på finger II, men mangler forstenete ledd for de andre fingrene; mangler sporebrusk)
- Icaronycteris index (hittil eldste og mest primitive flaggermusart; tå I kortest; mangler sporebrusk)
- Hassianycteris messelensis og H. magna (mangler forstenete ledd for fingrene II-V; har lang sporebrusk)
- Palaeochiropteryx tupaiodon (har klo på finger II; har lang sporebrusk)
- Tanzanycteris mannardi (har større sneglehus enn andre arter fra Eocen)
- Tachypteron franzeni (andre fingerledd på finger II-IV lengre enn første, mens omvendt på finger I og V)

Les artikkelen fra Nature her.