Utbredelse: Dvergflaggermusa er lokalt vanlig på den sørlige delen av Østlandet (dog svært fåtallig lengst i øst) og i kyst- og fjordstrøk på Sør- og Vestlandet nord til Møre og Romsdal [Utbredelseskart]. Arten er også registrert i Sør-Trøndelag. Mange ynglekolonier er kjent. Artens forekomst ellers i Europa er fremdeles noe uklar på grunn av sammenblandingen med P. pipistrellus, men den ser ut til å ha en ganske vid utbredelse. Kartet til høyre viser den samlede utbredelsen til dvergflaggermus og P. pipistrellus.

Forplantning/levealder: Hunnene og noen av hannene blir kjønnsmodne allerede i deres første leveår. Allerede fra yngletiden av etablerer de kjønnsmodne hannene territorier som de forsvarer mot andre hanner, og hvorfra de utfører en sangflukt for å samle seg et harem på opp til 10 hunner. I denne tiden lukter hannene sterkt av moskus. Hunnene oppholder seg bare midlertidig i haremet. Paringen finner sted i august eller september. Ynglekoloniene dannes i april-mai, og består av fra noen få titalls til godt over 1000 hunner. Hunnene får høyst ett kull i året og ofte to unger i kullet, sjelden tre. Antallet tvilling- og trillingfødsler øker mot nord og øst i utbredelsesområdet. Ungene fødes rundt månedsskiftet juni-juli, og er flygedyktige etter 3-4 uker. Ynglingen finner oftest sted i bygninger, men hulrom i trær benyttes også. De voksne hunnene forlater kolonistedet i slutten av juli eller i august, mens ungene kan holde til der enda noen uker. Gjennomsnittlig levealder er trolig ca. fire år. Høyeste kjente levealder for artsparet P. pygmaeus/P. pipistrellus i Europa er 16,5 år, og dette kan gjelde dvergflaggermus

Overvintring/trekk: Dvergflaggermus ble funnet overvintrende i Norge for første gang i 2007 [Les mer]. Det foreligger tidligere observasjoner fra sent på høsten eller tidlig på våren, men dette har ikke dreid seg om dyr i dvale. (NB! Hva gjelder resten av dette avsnittet må man ta høyde for at det ikke er full klarhet i om opplysningene gjelder dvergflaggermus eller P. pipistrellus). Brukbare overvintringssteder ellers i Europa er mangslungne, alt fra gruveganger, grotter og kjellere til store kirker, gamle krittbrudd, fjellsprekker, sprekker i bygninger og hule trær. I enkelte grotter i Sørøst-Europa (Slovakia og Romania) er det funnet flere titusen overvintrende dyr som hang i taket i store grupper. Dvaleperioden varer fra midten av november til mars-april. Dyrene våkner oftest opp med 1-4 ukers mellomrom, og skifter av og til overvintringssted midt i sesongen. De fleste populasjoner i Europa er stedbundne (med forflytninger på noen få titalls kilometer), men enkelte lengre trekkdistanser er også registrert (opp til 770 km). Man har tidligere spekulert i om hele eller deler av den norske bestanden kan trekke ut av landet om vinteren, men funnet fra 2007 viser at i hvert fall en del dyr overvintrer i Norge. 

Jaktatferd: Arten kommer oftest ut ganske tidlig på kvelden. Flukten er rask og vinglete, ca. 5 meter over bakken. Jakter over elver og vannkanter, langs skogkanter og i hager. Ofte følges faste jaktruter. Føden består av små flygende insekter.

Ekkolokalisering: Med en flaggermusdetektor (innstilt på heterodyne) høres dvergflaggermusas ekkolokaliseringssignaler ut som en rask, boblende lyd som varierer noe i tonehøyde. Skrikene høres best på ca. 55 kHz. Under sangflukten i parringstiden sender også hannene ut en mer lavfrekvent lyd (ca. 25 kHz) som høres som kraftige smell i detektoren (skrikene er egentlig en undulerende lyd som varierer i frekvens fra 18-35 kHz tre-fire ganger i løpet av ca. 35 millisekunder).