|
Pattedyrordenen flaggermus, med det vitenskapelige
navnet Chiroptera, består av to underordener. Disse er flygehundene
(eller storflaggermusene), Megachiroptera, og småflaggermusene,
Microchiroptera. Flygehundene (173 arter) finnes kun i tropiske og
subtropiske strøk i Afrika, Asia, Australia og Oceania. Småflaggermusene
finnes over mesteparten av kloden, unntatt polområdene, de høyeste
fjellene og noen svært isolerte øyer.
Fossiler av flaggermus er svært sjeldne, kun i overkant
av 30 slekter er det funnet fossile levninger av (mot ca. 190 nålevende).
Det er kun de fem eldste fossilene som ikke kan tilskrives nålevende
familier, men selv disse er ikke svært ulike dagens flaggermus. Til og
med det eldste kjente fossilet, som er ca. 50 millioner år gammelt, viser
en fullt utviklet flaggermus, sågar med rester etter noe som
sannsynligvis er insekter i magen. Tidlige fossiler av flygehunder
eksisterer imidlertid ikke, så vi vet ikke sikkert hvorvidt disse har
utviklet seg uavhengig av småflaggermusene eller ei.
Nesten en fjerdedel av alle kjente nålevende
pattedyrarter er flaggermus, rundt 950 arter er beskrevet (og nye arter
beskrives stadig). Fra Norge kjenner vi til 12 arter, og også her til
lands utgjør flaggermusene en stor del av pattedyrfaunaen (ca. 14 %).
Generelt utgjør flaggermusene en prosentvis mindre del av pattedyrfaunaen
når man beveger seg mot høyere breddegrader. Eksempelvis er kun én art,
nordflaggermusen, funnet i våre to nordligste fylker.
Nordflaggermus er den mest tallrike og videst
utbredte
flaggermusarten vi har i Norge. Foto: Rollin
Verlinde.
Flaggermusenes vitenskapelige navn, Chiroptera, består
av de opprinnelig greske ordene cheir og ptera, som betyr henholdsvis
hånd og vinge. Her ligger også nøkkelen til et av flaggermusenes mest
karakteristiske trekk, nemlig de omdannete forlemmene, - armen og hånden
som er omdannet til en vinge. Tommelfingeren er ganske kort, og
utstikkende på vingens fremkant, og dette er den eneste fingeren som har
bevart kloen (hos de fleste flygehunder har også "pekefingeren"
klo). De fire andre fingrene er mye lengre, og bidrar til å spile ut
vingeflygehuden. Føttene har fem tær som peker i samme retning, og
vingeflygehuden er som regel festet omtrent ved ankelen. Derfra går den
vanligvis videre ut mot haletuppen, slik at man får en kontinuerlig
flygehud rundt mesteparten av dyret.
Maksimal flygehastighet for
flaggermus ligger på rundt 50 km/t, mens langsomtflygende arter holder
rundt 25 km/t under flukt; noen arter kan imidlertid også stå stille i
luften.
Alle de norske flaggermusartene er insektspisere,
noe som også gjelder for resten av Europa. Hele 650 av verdens
flaggermusarter lever nesten utelukkende av insekter og andre leddyr, og
disse fordeler seg på alle de 19 nålevende flaggermusfamiliene. Vi må
til andre deler av kloden for å finne arter som lever av frukt, pollen og
nektar (bl.a. flygehunder, bladneser og korthaleflaggermus), amfibier
(bl.a. bladneser), fisk (bl.a. fiskerflaggermus og glattneseflaggermus),
pattedyr og fugler (bl.a. bladneser og falske vampyrer, men også en av de
europeiske artene kan i fuglenes trekktid ta en del fugler) og blod (ekte
vampyrer).
Flaggermus på nordlige breddegrader, som i Norge og
resten av Europa, hvor alle lever av insekter, har alle ganske lik
årssyklus, som kan oppsummeres slik:
Kurtise - haremsdannelse - parring - trekk -
overvintring - befruktning - ynglekolonidannelse - fødsel -
opplagsnæring
De ulike elementene kan imidlertid fortone seg på
forskjellig vis for de ulike artene:
Kurtise/harem/parring: Ofte utfører hannene et
slags parringsspill utpå høstparten, for å lokke til seg hunner og for
å parre seg med dem. Arten vi oftest kan konstatere dette hos er
skimmelflaggermus, som i denne perioden, fra september og helt ut i
desember om været tillater det, flyr langs høye fjellvegger eller høye
bygninger og sender ut en høyfrekvent, men allikevel hørbar, tikkende
lyd. De andre artene (unntatt artene i slekten Myotis) har en mye kortere
kurtiseperiode tidligere på høsten, men dette kan ikke iakttas på samme
måten. Myotis-artene, vann-, skjegg-, skog- (brandt-) og eventuelt
børsteflaggermus, begynner parringen på høsten, men parrer seg også
senere på vinteren, mens dyrene henger på overvintringsplassen. Hannene
våkner da, leter opp en hunn, og parrer seg med henne idet hun begynner
å våkne, men før hun er i stand til å fly. Ingen av de europeiske
flaggermusene har stabile parforhold; oftest parrer en hann seg med flere
hunner (noen, som troll- og storflaggermus, samler seg også et harem), og
det er også mye som tyder på at en enkelt hunn kan parres av flere
hanner. Selve parringen kan vare så lenge som 20 minutter (eks.
vannflaggermus), og ofte parrer det samme paret seg flere ganger med
hverandre.
Parende
vannflaggermus. Foto: Ulf
Henriksen.
Trekk: Det er stor variasjon i hvor langt de
norske artene trekker for å overvintre. De fleste artene, som vann-,
skjegg-, skog- (brandt-) og nordflaggermus samt brunlangøre (langøreflaggermus), trekker kun korte distanser
(opp til noen titalls kilometer) for å finne seg et egnet
overvintringssted. Foreløpig vet vi lite om hva dvergflaggermusa gjør,
og i Norge er det bare funnet noen få overvintringslokaliteter. Troll-, skimmel- og
storflaggermus er fra utlandet kjent å være arter som ofte trekker over
lengre avstander. Det er meget mulig at individer av disse artene forlater landet om høsten for å overvintre på
kontinentet eller i Storbritannia. De senere år er det imidlertid påvist at i hvert fall noen
av skimmelflaggermusene også overvintrer her i landet. Fra utlandet er
det kjent trekkdistanser for enkelte flaggermusarter på over 1000 km.
Overvintring: Alle de norske artene går i dvale
om vinteren, fra slutten av september til litt ut i mai, litt avhengig av
tilgangen på insekter. Det betyr at de henger seg opp etter bakbena på
et mørkt og fuktig sted med jevn, lav temperatur. Mange av de norske
artene overvintrer blant annet i gruver og grotter. Det må imidlertid
poengteres at dette utgjør et lite antall, og at vi fremdeles ikke vet
hvor brorparten av de norske flaggermusene overvintrer. I gruver og
grotter er det ofte høy luftfuktighet (over 90 %) og en temperatur på
ca. 3-7 plussgrader. Særlig fuktigheten er viktig da dyrene er utsatt for
uttørking fordi de har mye naken hud hvor vann lett fordamper. De ulike
artene har litt forskjellige krav til temperatur, og det gjør at man i
grove trekk finner dem i litt forskjellige deler av f.eks. en gruve:
nordflaggermus og brunlangøre (langøreflaggermus) ytterst og vann-, skjegg- og
skogflaggermus (brandtflaggermus) innerst. I Norge er det svært sjelden vi finner flere
dyr som henger sammen på overvintringsstedene, oftest henger de én og
én, og ofte er det lang avstand mellom dem. Det er også vist fra
utlandet at når flere dyr henger sammen, så er temperaturen midt inne i
klyngen den samme som i utkanten eller hos et enslig dyr, så en eventuell
sammenklumping har ingenting med å holde varme å gjøre.
Skjeggflaggermus i vinterdvale (med kondens i
pelsen).
Foto: Hugo Willocx.
Befruktning/ynglekolonier/fødsel: Selv om
flaggermusene parrer seg på høsten og vinteren, utsettes befruktningen
til eggmodningen kommer i gang utpå våren, etter at dvaleperioden er
slutt (et unntak er shcreibers' flaggermus, som har befruktning på
høsten, men forsinket implantasjon). Dette er for å sikre at fødselen
skjer på en gunstig tid på året, dvs. når det er nok insekter til at
den energikrevende melkeproduksjonen kan settes igang.
Da det er vanskelig å fastslå akkurat når befruktningen skjer, og at
fosterutviklingen er avhengig av morens kroppstemperatur, er lengden på
svangerskapet anslått til mellom 45 og 90 dager, avhengig av art og
værforhold.
Etter dvalen samler flaggermusene seg, både hanner og
hunner, i mindre kolonier i nærheten av jaktområdene. Senere flytter de
parrete hunnene sammen i større eller mindre ynglekolonier (fra 4-5 til
flere tusen individer, avhengig av art) for å føde ungene.
Ynglekoloniene ligger ofte i relativt trange hulrom, bl.a. i hule trær, i
murer, broer, fjellsprekker eller bolighus og andre bygninger. Det bygges
ikke noe bol, dyrene henger rett på veggen i hulrommet. I denne perioden
går hunnene vanligvis ikke i dagdvale, da dette ville forsinket
fosterutviklingen. Hannene oppholder seg enkeltvis eller i mindre grupper
på liknende steder, men ikke sammen med hunnene, bl.a. for å unngå
konkurranse om føden.
De norske artene føder vanligvis kun én unge i
året. Noen arter, som dverg-, troll- og storflaggermus, får relativt
ofte tvillinger, sjeldnere trillinger, lenger sør i Europa, men lite er
kjent fra Norge. Dette er trekkende arter, og antakelig må risikoen ved
å trekke kompenseres ved å få flere unger per år. Dette er uansett en
svært liten reproduksjonsrate til så små dyr å være. Til gjengjeld
kan mange av artene bli svært gamle (opp til mer enn 30 år, dog med
gjennomsnittsalder 4-6 år), og totalt føde ganske mange unger.
Fødslene
finner sted i en periode på noen dager eller uker, litt avhengig av klima
og art, oftest i begynnelsen av juli. De fleste fødslene finner sted på
dagtid, ofte henger da hunnen i den ellers uvante stillingen med hodet
opp, men dette varierer. Ungene er blinde og nakne ved fødselen, og
vanligvis kommer de ut med hodet til slutt. Den finner raskt en brystvorte
i morens armhule å suge seg fast til. På natten, når mødrene er ute
for å jakte insekter, blir ungene igjen i kolonien. Kun hvis kolonien
forstyrres, eller når mødrene av andre grunner finner at den må flyttes
til et annet sted, vil moren fly avgårde med ungen hengende på magen.
Denne henger da fast med klørne på de allerede godt utviklete tomlene og
bakføttene.
Nyfødt vannflaggermusunge (på mennesketommel). Foto:
Roar Solheim.
Ungene utvikler seg svært raskt. De kan gå og klatre etter
et noen få dager, øyene åpnes etter 3-10 dager, pelsen begynner å
vokse allerede den første uken, melketennene byttes ut med det blivende
tannsettet etter ca. 10 dager, og de kan fly etter 3-5 uker, igjen
varierer det meste fra art til art. Så snart ungene er avvent og begynner
å jakte insekter selv, 4-6 uker etter fødselen, forlater mødrene
kolonien til fordel for kurtise og parring, og kolonien overlates til
ungene, som oppholder seg der ennå en tid. En del av de mindre artene
blir kjønnsmodne og parrer seg allerede i sin første høst (hannene ofte
først neste år), mens de større trenger to år.
Nordflaggermusunger på loft. Foto: Roar Solheim.
Opplagsnæring: Overlevelsen den kommende
vinteren, både for årets unger og for de voksne, er avhengig av at
dyrene får lagt på seg nok opplagsnæring. Mesteparten av dette lagres
som underhudsfett. Årets unger oppnår naturlig nok den nødvendige
fettmengden senest, og innfinner seg derfor vanligvis på
overvintringsplassene senere enn de voksne. I løpet av de 6-7 månedene
dvalen varer spiser dyrene ingenting, men de våkner regelmessig for å
drikke, enten fra vannkilder på stedet, eller ved å slikke kondens fra
pelsen. Opp til en tredjedel av kroppsvekten kan tapes i løpet av
vinteren. Mengen som er igjen når vårens insekter begynner å fly er
ofte kritisk lav, og unødvendige forstyrrelser/oppvåkninger på
overvintringsplassen kan derfor føre til at dyrene dør av energimangel.
Som alle andre dyr (og planter)
har også flaggermus parasitter, både på og inne i kroppen. Noen er
tilfeldige gjester, men flesteparten er spesifikke for én eller noen få
flaggermusarter.
Ektoparasitter, eller parasitter som befinner seg utenpå
flaggermusene, utgjøres i hovedsak av midd, lopper og flaggermuslusfluer,
men også en nebbmunn som er i slekt med veggdyret kan påtreffes.
Av
endoparasitter, eller innvendige parasitter, er det ikter som utgjør den
største gruppen av flercellete dyr. I tillegg kommer en lang rekke
encellete parasitter, som piroplasmider og flagellater, og virus.
Europeiske flaggermus kan bære en type rabiesvirus (kalt Eurupean Bat
Lyssavirus 2, eller EBL2), men dette er foreløpig ikke påvist i Norge.
Rabiesinfiserte flaggermus blir uansett ikke «rabiate» slik andre pattedyr
med vanlig rabies blir, de blir snarere dorske og gjemmer seg bort, og
utgjør således vanligvis ingen trussel mot mennesker.
|
|
