Status (NZF): Utenfor fare
 

En palearktisk art som forekommer i et sammenhengende område fra de arktiske strøk i Fennoskandia og Russland sørover til fjellene i Nord-Spania, Italia og Balkan, og fra Storbritannia (ikke Irland) i vest til øst for Jenisej og Bajkalsjøen i Sibir. Den østligste delen av utbredelsesområdet ligger isolert enda lenger øst, rundt Vladivostok, på Sakhalin og ved Amurelvas munning (Corbet 1978, Spitzenberger 1990).

Arten er ikke regnet som truet, verken globalt (Baillie & Groombridge 1996), i Norden (Höjer 1995) eller i Norge (Størkersen 1996). Den er oppført på Bern-konvensjonens liste III.

Fra Norge foreligger det spredte funn over hele landet (Solheim 1990, NZFs Prosjekt Pattedyratlas upubl., K. Frafjord og K.-B. Strann pers. medd.). Arten forekommer antakelig over hele landet, muligens med unntak av kyststrøkene i Finnmark.

I flere land i Europa har arten lokalt gått tilbake, mens utbredelsesområdet fremdeles er uendret (se f.eks. Steinborn 1984, Churchfield 1991, Hollander & van der Reest 1994, Carlsen 1995). Som regel er det vanskelig å tallfeste bestanden, men i de tilfeller hvor det finnes tallrekker viser arten en tilbakegang. Økt interesse for småpattedyr i de seinere årene har imidlertid ført til en økning i antall registreringer, noe som sannsynligvis ikke er i samsvar med artens reelle bestandsutvikling.

Trolig har bestanden i tettsteder og på jordbruksareal i Norge fulgt samme trend som ellers i Europa. Det foreligger imidlertid ingen fangstdata over tid som kan fortelle noe om norske forhold.

Arten finnes langs bekker, elver, innsjøer eller andre vassdrag med unntak av større elvemunninger. I den nordlige delen av utbredelsesområdet finnes den også langt unna (fersk)vann, da gjerne i forbindelse med strender med råtten tang, skog og skogkant, eng, beitemark og kornåkre (Storbritannia, Polen, Sibir). Lenger sørover er arten mer knyttet til bekker og myrer i middels høye fjell og i Alpene. Den forekommer også langs brede, sterkt strømmende bekker med steinrøyser, sand og lite vegetasjon. Strukturmangfoldet og vannkvaliteten påvirker forekomsten av vannspissmusa. Spesielt viktig er bratte bekkekanter som gir ønsket dykkedyp og skjul for spising og hiet. Vannkvaliteten bestemmer næringsrikdommen, noe som er spesielt viktig for artens forekomst i vinterhalvåret. Vannspissmusa er dermed godt egnet som indikatorart for vannkvaliteten. Lenger øst ser det ut til at varme, kontinentale sommertemperaturer begrenser dens forekomst. Lengst sør er arten utelukkende knyttet til fjellet. På Balkan er den kun funnet over 1.000 m o.h. Den finnes fra havnivå til ca. 2.500 m o.h. (i de sveitsiske alpene) (Spitzenberger 1990).

Collett (1911–12) skriver at vannspissmusa foretrekker stilleflytende elver og bekker. Solheim (1989, 1990) oppsummerer norske funn som er gjort siden annen verdenskrig (med hovedvekt på tidsperioden 1974–90): «Observasjoner og fellefangster er nesten alltid knyttet til vann, vassdrag eller fuktig mark. Oresumpskoger og fuktige enger synes å peke seg ut som de mest gunstige leveområdene for vannspissmus. Likeledes er høy staudemark langs elver og små bekker attraktive. Arten er funnet på strandenger ved kysten, men også langs vassdrag i næringsfattig lavfuruskog». Han refererer dessuten til to funn som er gjort i hus henholdsvis 50 m fra en bekk og ikke nær vann i det hele tatt.

Vannspissmus forekommer også på øyer, som i Hvaler og på Runde (NZFs Prosjekt Pattedyratlas upubl.). Arten er også blitt registrert på snaufjellet, opp til 1.200 m o.h. (Collett 1911–12, Solheim 1989).

Næringsfattige, sure vannsystemer ser ut til å utelukke forekomst av vannspissmus (van Laar 1992). Forsuring av vassdrag grunnet sur nedbør er dermed antakelig en trussel mot arten (Zoon 1993). Vannforurensning gjør vassdrag som regel (arts)fattige på makrofauna. Dette gjør dem uegnet som jaktbiotop for vannspissmus (Spitzenberger 1990, Churchfield 1991, Zoon 1993). Skjøtsel og kanalisering av vassdrag fører også til tap av egnet habitat (se f.eks. Steinborn 1984, Churchfield 1991, Zoon 1993).

Motvirkning av forsuring og forurensning av vassdrag og ivaretakelse av naturlige bekkeløp vil tjene artens forekomst. For øvrig synes ingen spesielle tiltak å være påkrevet.

Baillie, J. & Groombridge, B. (red.). 1996. 1996 IUCN Red List of threatened animals. IUCN, Gland, Sveits og Cambridge, England. 70+368+10 s.

Carlsen, M. 1995. Vandspidsmusen i Danmark. Flora og Fauna 101 (1): 7–18.

Churchfield, S. 1991. Water shrew Neomys fodiens. S. 64–68 i: Corbet, G. B. & Harris, S. (red.). The Handbook of British Mammals. Blackwell Scientific Publications, Oxford.

Collett, R. 1911–12. Norges Pattedyr. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Kristiania. X+744 s.

Corbet, G. B. 1978. The mammals of the Palearctic region: a taxonomic review. British Museum (Natural History) og Cornell University Press, London. 314 s.

Hollander, H. & Reest, P. van der (red.). 1994. Red Data Book of threatened mammals in The Netherlands (scientific report). Mededeling nr. 15 van de Vereniging voor Zoogdierkunde en Zoogdierbescherming (VZZ). Utrecht. (På nederlandsk med engelsk sammendrag).

Höjer, J. 1995. Hotade djur och växter i Norden. TemaNord 1995:520, Nordisk ministerråd, København. 142+114 s.

Laar, V. van, 1992. Waterspitsmuis – Neomys fodiens (Pennant, 1771). S. 37–42 i: Broekhuizen, S., Hoekstra, B., van Laar, V., Smeenk, C. & Thissen, J. B. M. (red.). Atlas van de Nederlandse zoogdieren. Stichting Koninklijke Nederlandse Natuurhistorische Vereniging, Utrecht. (På nederlandsk).

Solheim, R. 1989. Hvor vanlig er vannspissmusa Neomys fodiens? Erfaringer med vannspissmus i Sør-Norge. Fauna 42 (3): 93–95

Solheim, R. 1990. Flere norske funn av vannspissmus. Fauna 43 (4): 179–183.

Spitzenberger, F. 1990. Neomys fodiens (Pennant, 1771) – Wasserspitzmaus. S. 334–374 i: Niethammer, J. & Krapp, F. (red.). Handbuch der Säugetiere Europas. Band 3/I. Aula-Verlag. Wiesbaden. (På tysk).

Steinborn, G. 1984. Wasserspitzmaus – Neomys fodiens (Pennant, 1771). S. 65–68 i: Schröpfer, R., & Feldmann, R. & Vierhaus, H. (red.). Die Säugetiere Westfalens. Abhandlungen aus dem Westfälischen Museum für Naturkunde 46 (4). Westfälisches Museum für Naturkunde. Münster. (På tysk).

Størkersen, Ø. R. 1996. Nye rødlister for truede arter i Norge. S. 71–78 i: Brox, K. H. (red.). Natur 96/97. Tapir forlag, Trondheim.

Zoon, C. P. M. 1993. Aantalsontwikkelingen tot 2010 van Nederlandse zoogdieren (excl. vleermuizen) op grond van de gevoeligheid voor miliuethemas. Flora en Fauna 2030. Achtergrondreeks, deel 7. VZZ Mededeling 8. Vereniging voor Zoogdierkunde en Zoogdierbescherming. Utrecht. 125 s. (På nederlandsk).