Status (NZF):  Utenfor fare
 

Global utbredelse og status 

En overveiende palearktisk art som finnes fra Pyrenéhalvøya, Storbritannia, Irland og Sør-Skandinavia østover (nord for Balkan og Svartehavet) i et smalt belte gjennom det tidligere Sovjetunionen til Korea, Øst-Kina og Japan; spredte forekomster er også kjent i Sør-Asia (Stebbings 1988, Bogdanowicz 1994).

Ikke truet globalt (Baillie & Groombridge 1996) eller i Norden (Höjer 1995). Arten var tidligere listet som Utilstrekkelig kjent i Norge (Størkersen 1992), men ble etter anbefaling fra NZF (Isaksen & Syvertsen 1996) utelatt fra den reviderte lista (Størkersen 1996). Registreringsarbeid på 1990-tallet, særlig i Sørøst-Norge, har vist at arten er betydelig mer utbredt og tallrik enn tidligere antatt (Olsen 1996). Den er oppført i både Bern- og Bonn-konvensjonenes liste II.

Vannflaggermusa har økt i antall i Mellom-Europa i løpet av de siste 50 år (se f.eks. Urbanczyk 1989, Kokurewicz 1995, Mostert 1997). Dette blir sett i sammenheng med at økende forurensning av vassdrag (eutrofiering) har gitt enkelte fjærmyggarter (Chironomidae) bedre levevilkår (Kapteyn 1995; men se også Kokurewicz & Bartmanska 1992 og Kokurewicz 1995). Rieger (1996) forklarer vannflaggermusas bestandsframgang med økt forekomst av insekter over overflaten av oppdemte elver. Også i Sverige, hvor arten er kjent nord til 63ºN, har den trolig økt i antall (Ahlén & Gerell 1989).

En detaljert oversikt over norske funn ved utgangen av 1995 er gitt av Olsen (1996); supplerende funn er gitt av blant annet Syvertsen (1996), Olsen (1997) og Starholm (1998).

Tidligere var Rendalen nordligste kjente forekomst på Østlandet (Collett 1911–12, Olsen 1996), men arten er nå påtruffet nord til Dombås i Dovre, Oppland (Gjerde 1995, Starholm 1998). På Vestlandet er den rapportert nord til Nordfjordeid i Eid, Sogn og Fjordane i 1950 og i 1995 (Myklebust 1950, Gjerde & Fuszara 1995). Arten er ikke kjent fra Møre og Romsdal. I Sør-Trøndelag ble den ikke funnet under aktivt søk ved 15 elver og elveos sommeren 1995 (Gjerde 1995).

Påvist forekomst av vannflaggermus i 10x10 km-ruter (Kilder: Olsen 1996; NZFs Prosjekt Pattedyratlas, upubl. data).

[Oppdatert kart fra Prosjekt Pattedyratlas]

Vannflaggermusa jakter for det meste insekter som svermer over vannflater, men arten kan også påtreffes jaktende i skog. Når den jakter på det artstypiske viset, hvor den patruljerer i lav høyde over stille vannflater, er den en av de enkleste artene å feltbestemme (se f.eks. Kalko & Schnitzler 1989, Ahlén 1990, Mostert 1997).

Undersøkelser over næringsøkologien er sammenfattet av Vaughan (1997). Arten spiser nesten utelukkende akvatiske tovinger, særlig fjærmygg (Chironomidae); andre tovinger fanges i langt mindre grad. Fjærmygghanner utgjør en spesielt stor del av kostholdet, men vannflaggermusa tar også fjærmygglarver fra vannoverflaten. Den store overvekten av hanner i dietten skyldes kjønnsbetingete atferdsforskjeller hos byttedyrene; fjærmygghannene svermer over vannflater for å tiltrekke seg hunnene, og utgjør da en byttedyrforekomst som vannflaggermusa er spesialist på å utnytte (Beck 1995, Vaughan 1997).

Sommerkoloniene plasseres vanligvis i hulltrær, under gamle steinbroer eller lignende, sjeldnere i bygninger (Baagøe 1991, Mostert 1997). I Nederland er kolonier med nesten 180 dyr kjent, men som regel består koloniene kun av noen titalls individer (Mostert 1997). I et tysk studium som benyttet radiosendere festet til dyrene og som ble utført i perioden juli–november, ble det funnet at dyrene benyttet dagtilholdssteder i hulltrær og at de jaktet inntil 6–7 km fra hvileplassene. Matsøk fant for det meste sted over vann, men også i skogen rundt hvileplassene (Ebenau 1995).

Arten overvintrer vanlig i underjordiske hulrom, slik som grotter og gruveganger (se f.eks. Olsen [1996] og Rigstad m.fl. [1996] for norske funn). Opptreden og aktivitet i en dansk kalksteinsgrotte hvor 4.000–6.000 flaggermus overvintrer (hvorav 80–90% er vannflaggermus) er beskrevet blant annet av Degn m.fl. (1995). Vannflaggermusa opptrer her i alle årets måneder, med det høyeste individtallet i mars og det laveste i juni og juli. Aktiviteten gjennom året kunne inndeles i fire epoker: dvaleperioden (november til slutten av mars) med svært lav aktivitet, utfartsperioden (slutten av mars til slutten av april for vannflaggermus) når dyrene forlot vinterlokaliteten, sommeren (mai–juni) da kun hanner forekom, og ankomstperioden (slutten av juli–november). Antallet ut- og innflyinger i august var imidlertid omtrent like høye, og dyrene lot til å forberede dvalen først fra september av. I Polen er dvaleperioden beregnet til 180–200 dager (Urbanczyk 1991). Fra Norge foreligger det ikke informasjon om hvor lenge dvalen varer, men dyr i dvale eller dvalelignende tilstand er påtruffet fra midten av september til begynnelsen av mai (Olsen 1996). Arten er seksuelt aktiv gjennom hele dvaleperioden, men i et polsk studium ble rundt 80% av paringene registrert i oktober og november (Urbanczyk 1991). Vinterkopulasjon er observert også i Norge (Rigstad m.fl. 1996).

For en mer utførlig presentasjon av artens biologi, se Bogdanowicz (1994).

Vannflaggermusa er avhengig av områder med høy insekttetthet for å dekke energibehovet. Jaktområdenes «kvalitet» er derfor viktig for arten (Kalko & Braun 1991). Arten jakter nesten utelukkende over vannflater omgitt av busker og trær (Mostert 1997). Fjerning av slike landskapselementer langs vann og vassdrag vil dermed kunne gjøre habitatet uegnet for vannflaggermus. Se for øvrig omtalen under skjeggflaggermus.

Se den generelle omtalen i faktaarket for skjeggflaggermus.

Ahlén, I. 1990. Identification of bats in flight. Swedish Society for Conservation of Nature, Stockholm og The Swedish Youth Association for Environmental Studies and Conservation, Sollentuna. 50 s.

Ahlén, I. & Gerell, R. 1989. Distribution and status of bats in Sweden. S. 319–325 i: Hanák, V., Horácek, I. & Gaisler, J. (red.). European Bat Research 1987. Charles University Press, Praha.

Baagøe, H. 1991. Flagermus Chiroptera. S. 47–89 i: Muus, B. (red.). Danmarks pattedyr. Bind 1. Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag, København.

Baillie, J. & Groombridge, B. (red.). 1996. 1996 IUCN Red List of threatened animals. IUCN, Gland, Sveits og Cambridge, England. 70+368+10 s.

Beck, A. 1995. Fecal analyses of European bat species. Myotis 32–33: 109–119.

Bogdanowicz, W. 1994. Myotis daubentonii. Mammalian Species 475. 9 s.

Collett, R. 1911–12. Norges Pattedyr. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Kristiania. X+744 s.

Degn, H. J., Andersen, B. B. & Baagøe, H. 1995. Automatic registration of bat activity through the year at Mønsted Limestone Mine, Denmark. Z. Säugetierkunde 60 (3): 129–135.

Ebenau, C. 1995. Ergebnisse telemetrischer Untersuchungen an Wasserfledermäusen (Myotis daubentoni) in Mülheim an der Ruhr. Nyctalus (N.F.) 5 (5): 379–394. (På tysk med engelsk sammendrag).

Gjerde, L. 1995. Notes on the distribution of bats (Chiroptera) in Sør-Trøndelag county, Norway. NØBI Report 22. 32 s.

Gjerde, L. & Fuszara, E. 1995. Notes on the distribution of bats (Chiroptera) in Sogn og Fjordane county, Norway. NØBI Report 23. 37 s.

Höjer, J. 1995. Hotade djur och växter i Norden. TemaNord 1995:520, Nordisk ministerråd, København. 142+114 s.

Isaksen, K. & Syvertsen, P. O. 1996. Truete pattedyr i Norge: en vurdering av eksisterende rødliste (DN-rapport 1992 - 6). Upubl. rapport, Norsk Zoologisk Forening. 14 s.

Kalko, E. & Braun, M. 1991. Foraging areas as an important factor in bat conservation: estimated capture attempts and success rate of Myotis daubentoni (Kuhl, 1819). Myotis 29: 55–60.

Kalko, E. K. V. & Schnitzler, H. U. 1989. The echolocation and hunting behavior of Daubenton’s bat, Myotis daubentoni. Behav. Ecol. Sociobiol. 24 (4): 225–238.

Kapteyn, K. 1995. Vleermuizen in het Landschap. Over hun oecologie, gedrag en verspreiding. Schuyt & Co Uitgevers en Importeurs BV/ Provincie Noord-Holland, Haarlem. 224 s. (På nederlandsk).

Kokurewicz, T. 1995. Increased population of Daubenton’s bat (Myotis daubentoni (Kuhl, 1819)) (Chiroptera: Vespertilionidae) in Poland. Myotis 32–33: 155–161.

Kokurewicz, T. & Bartmanska, J. 1992. Early sexual maturity in male Daubenton’s bats (Myotis daubentoni (Kuhl, 1819) (Chiroptera: Vespertilionidae); field observations and histological studies on the genitalia. Myotis 30: 95–108.

Mostert, K. 1997. Watervleermuis Myotis daubentonii (Kuhl, 1817). S. 113–123 i: Limpens, H., Mostert, K. & Bongers, W. (red.). Atlas van de Nederlandse vleermuizen. Onderzoek naar verspreiding en ecologie. KNNV Uitgeverij, Utrecht. (På nederlandsk med engelsk sammendrag).

Myklebust, P.-S. 1950. Vassflaggermus, (Myotis daubentonii) i Nordfjord. Fauna 3 (4): 151–152.

Olsen, K. M. (red.). 1996. Kunnskapsstatus for flaggermus i Norge. Norsk Zoologisk Forening. Rapport 2. 210 s.

Olsen, K. M. 1997. Kartlegging av flaggermus i Telemark. Kunnskapsstatus 1997. Upubl. rapport, Norsk Zoologisk Forening. 18 s.

Rieger, I. 1996. Warum grössere Wasserfledermaus-Bestände in Mitteleuropa? Ein Diskussionsbeitrag. Myotis 34: 113–119. (På tysk med engelsk sammendrag).

Rigstad, K., Olsen, K. M., Klann, M., Kooij, J. van der, Starholm, T. & Syvertsen, P. O. 1996. Vintertellinger av flaggermus på Østlandet 1995/96. Fauna 49 (4): 186–190.

Starholm, T. 1998. Bat observations. I: Gundersen, H. & Mauritzen, M. (red.). Mammals in Trysil and Dovre. Results of the 1996 mammal study camp of the Norwegian Zoological Society (NZF) and the Dutch-Flemish Mammal Society (VZZ). Norsk Zoologisk Forening. Rapport 4. (Manuskript).

Stebbings, R. E. 1988. Conservation of European Bats. Christopher Helm, London. 246 s.

Størkersen, Ø. R. 1992. Truete arter i Norge. Norwegian Red List. DN-rapport 1992 - 6. 89 s.

Størkersen, Ø. R. 1996. Nye rødlister for truede arter i Norge. S. 71–78 i: Brox, K. H. (red.). Natur 96/97. Tapir forlag, Trondheim.

Syvertsen, P. O. 1996. Kartlegging av flaggermus i Buskerud: kunnskapsstatus 1996. Upubl. rapport, Norsk Zoologisk Forening. 11 s.

Urbanczyk, Z. 1989. Results of winter census of bats in Nietoperek 1985–1989. Myotis 27: 139–145.

Urbanczyk, Z. 1991. Hibernation of Myotis daubentoni and Barbastella barbastellus in Nietoperek Bat Reserve. Myotis 29: 115–120.

Vaughan, N. 1997. The diets of British bats (Chiroptera). Mammal Rev. 27 (2): 77–94.