Status (NZF): Direkte truet (E)
 

Global utbredelse og status 

Ulven var tidligere vidt utbredt på den nordlige halvkule. Utbredelsen dekket store deler av både Nord-Amerika, Europa og Asia (Mech 1970, 1974). Den fantes i det meste av Europa, med unntak av en del høyfjellsområder og øyer. Utbredelsesområdet har skrumpet kraftig inn på grunn av menneskelig etterstrebelse. På slutten av 1700-tallet var ulven utryddet fra De britiske øyene og andre tett befolkede områder i Vest-Europa, men den fantes fremdeles spredt i store deler av resten av Europa. Den negative utviklingen for arten var særlig sterk på 1800-tallet, da den ble utsatt for omfattende utryddelseskampanjer (Zimen & Boitani 1979, Peters 1993). I dag er ulven utryddet i det meste av Vest- og Sør-Europa. Isolerte bestander bestående av fra noen titalls til flere tusen individer finnes fortsatt blant annet i Spania, Italia, det tidligere Jugoslavia og Bulgaria. Flere av disse bestandene har økt i størrelse de siste tiårene. Ulvene lever her til dels i relativt tett befolkede områder med utstrakt bruk av utmarka som husdyrbeite (Peters 1993, Meriggi & Lovari 1996). Ulven har en mer sammenhengende utbredelse østover i det tidligere Sovjetunionen, fra de baltiske stater og østlige deler av Polen og Finland. Også her er imidlertid ulven borte fra større områder, og bestanden har variert sterkt på grunn av varierende grad av aktiv bekjempelse (Bibikov m.fl. 1983, Bibikow 1990, Peters 1993). Finland har en spredt bestand av ulv, særlig i de sørøstlige delene av landet. På begynnelsen av 1990-tallet talte denne bestanden ca. 180 dyr, men det var ikke registrert yngling de siste årene. Bestanden opprettholdes i stor grad av innvandring fra Russland (Pulliainen 1980, Bergstrøm m.fl. 1993). Den samlede bestanden av ulv i hele verden er trolig på mer enn hundre tusen dyr, hovedsakelig i Canada, Alaska og det tidligere Sovjetunionen (Sørensen & Kvam 1984).

Ulven er en tilpasningsdyktig art som finnes i flere svært ulike miljøer, blant annet ørken, skog og arktisk tundra. Det er beskrevet en rekke ulike underarter; hvorav C. l. lupus hovedsakelig finnes i skogsområder i Europa og Asia. Ulvene i de nordlige tundraområdene i Eurasia tilhører muligens en egen underart (C. l. albus) (Mech 1970, 1974, Peters 1993; se også Pulliainen 1965).

Ulven er listet som Direkte truet både i Norge (Størkersen 1996) og i Sverige (Ahlén & Tjernberg 1996). I Norden er den listet som Sårbar (Höjer 1995). Ulven er oppført på liste II både i CITES og Bern-konvensjonen.

Ulven hadde tidligere en vid utbredelse i Norge og var vanlig over store deler av landet så seint som på midten av det forrige århundret. Ulvebestanden hadde imidlertid variert betydelig i løpet av århundrene før dette. På midten av 1800-tallet ble ulven så raskt sjeldnere, særlig i de sørlige deler av landet. På begynnelsen av 1900-tallet fantes arten bare i grenseområdene mot Sverige og Finland fra Trøndelag og nordover, samt på Finnmarksvidda (Collett 1911–12, Olstad 1945, Johnsen 1957). Tilbakegangen fortsatte etter 1950 da ulven stort sett forsvant også fra disse områdene (Myrberget 1969, Sørensen m.fl. 1986). På 1960-tallet fantes det bare spredte ulver i Finnmark, indre deler av Troms, enkelte steder i Trøndelag langs grensa mot Sverige, og i Hedmark. I de fleste tilfellene dreide det seg bare om streifdyr fra en forekomst som var felles med Sverige og Finland. Bestanden i Norge på slutten av 1960-tallet ble anslått til 1–10 individer, avhengig av dyrenes vandringer fram og tilbake over landegrensene (Myrberget 1969; se også Sørensen m.fl. 1986). Ulven ble totalfredet i Norge i 1973.

Forekomsten av ulv i Norge må ses i sammenheng med forekomsten i våre naboland i øst. Utvikling i ulvebestanden i Sverige har i grove trekk vært tilsvarende utviklingen i Norge. På midten av 1960-tallet talte den svenske bestanden trolig færre enn ti ulver. Disse var begrenset til fjellområder i den nordlige delen av landet. Ulven ble fredet i Sverige i 1966 (Ahlén & Tjernberg 1996). Også i Finland har forekomsten av ulv blitt sterkt redusert fra slutten av forrige århundre. Etter dette har utviklingen vært påvirket av varierende innvandring fra Russland (Pulliainen 1965, 1980, Sørensen m.fl. 1986). Den felles norske, svenske og nordfinske bestanden på slutten av 1960-tallet var trolig i størrelsesorden 20–25 dyr (Myrberget 1969). På midten av 1970-tallet var den samme bestanden trolig på høyst ti dyr (Sørensen m.fl. 1986).

Årsaken til ulvens tilbakegang var etterstrebelse fra mennesker. Det ble innført statlige skuddpremier på ulv i Norge i 1845, og seinere ble det opprettet lokale premieordninger flere steder (Olstad 1945, Myrberget 1969). Alle midler ble brukt i bekjempelsen av ulven, blant annet gift og fotsakser (Olstad 1945, Wålberg 1987). Ulven var unntatt fra flere generelle bestemmelser i jaktloven den siste tida før fredningen. På slutten av 1960-tallet var det fortsatt lov å drive jakt på ulv hele året (bortsett fra i jula), jakta var fri for alle uten hensyn til eiendomsforhold, og man kunne drive jakt både fra motordrevne kjøretøyer og luftfartøyer (Myrberget 1969). Bruken av fly og snøskuter, som gjorde jakta svært effektiv, var viktig i den siste perioden før fredningen (Sørensen m.fl. 1986, Wabakken 1990).

På 1970-tallet kom det fortsatt spredte meldinger om streifende ulv både i Norge og Sverige. I 1977 var det en større innvandring av ulv fra Sovjetunionen til Finland. Noen av disse dyrene vandret trolig videre inn i Sverige, og i 1978 ble det konstatert yngling ved Kiruna (den første i Sverige siden fredningen 12 år tidligere). Alle ulvene i dette området forsvant i løpet av et par år, i hvert fall delvis på grunn av ulovlig jakt (Bjärvall 1983, Ahlén & Tjernberg 1996).

Fra Hedmark kom det spredte meldinger om ulv både på 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. En flokk på fire dyr ble rapportert i Trysil og det er mulig at ulvene ynglet her i 1976 (Myrberget 1978, Sørensen m.fl. 1986). Etter dette ble spredte dyr påvist i perioden fram til 1983, da yngling fant sted på svensk side av grensa like øst for Åsnes og Grue kommuner i Hedmark (Finnskogen). Minimum åtte individer ble registrert her om høsten samme år (Wabakken m.fl. 1982, 1984, Sørensen m.fl. 1986). Det har siden vært fast tilhold av ulv i dette området fram til 1996, med yngling de fleste av årene 1983–95 (Wabakken m.fl. 1994, Ahlén & Tjernberg 1996, Wabakken & Maartmann 1997). Et nytt par etablerte seg i området i 1986/87 etter at ledertispa ble ulovlig skutt på svensk side og lederhannen i det opprinnelige paret forsvant (Wabakken 1990). Vinteren 1996/97 ble bare ett til to enslige individer registrert i dette området (hannen i lederparet manglet allerede tidlig i 1996), og det var ikke forventet yngling i 1997 (Wabakken & Maartmann 1997, Wabakken m.fl. 1997). Flokken på Finnskogen har holdt seg på svensk side av grensa ca. 90% av tida, og ynglingene har også funnet sted i Sverige. Områder på norsk side av grensa, i Åsnes og Grue kommuner, har imidlertid også blitt brukt (Wabakken 1990, Wabakken m.fl. 1996a, Wabakken & Maartmann 1997).

Hedmark har vært det eneste fylket med fast tilhold av flere ulver i denne perioden, men ulv har også blitt registrert i andre deler av landet. En ulv ble skutt i Vegårdshei, Aust-Agder i januar 1984. Ulven hadde trolig holdt seg i området i ett år eller mer. Det kan ha vært flere ulver i samme område, men fravær av dokumenterte ulvemeldinger etter at ulven ble skutt taler imot dette (Sørensen m.fl. 1986). I Finnmark ble det skutt en ulv i hvert av årene 1974, 1980 og 1982 (Sørensen m.fl. 1986). En del yngre dyr fra Finnskogflokken har gjennom årenes løp vandret ut fra Finnskogen og inn i nye områder både i Sverige og Norge. Mange av disse dyrene har enten blitt skutt eller drept i trafikken (Ree 1987, Ahlén & Tjernberg 1996), men noen dyr har klart å etablere seg i nye områder.

I 1991 etablerte et nytt par seg lenger nordøst i Sverige, i grenseområdet mellom Jämtlands og Västernorrlands län. Her var det yngling hvert år i perioden 1991–93 (Wabakken m.fl. 1994, Ahlén & Tjernberg 1996). Seinere har det etablert seg to par i Värmland/Dalarna og ett par i Härjedalen, som alle fikk unger i 1996. Den reproduserende hannen i flokken i Härjedalen ble sannsynligvis skutt ulovlig på slutten av 1996 (Wabakken & Maartmann 1997). Ved årsskiftet 1996/97 var det sannsynligvis dannet tre nye stasjonære par slik at det var minst fem potensielt reproduktive ulvepar i Skandinavia. Av disse var tre i Värmland/ Dalarna i Sverige (øst for Sør-Hedmark) og to i Norge. Det ene paret i Norge holdt til helt sør i Hedmark og i tilgrensende områder i Akershus. Det andre paret holdt seg lengst sør i Østfold og på svensk side av riksgrensa (Wabakken & Maartmann 1997).

Sporing på snø seint på høsten 1997 viste at det var født to valpekull i Norge i løpet av sommeren. Det ene området med yngling var i grensetraktene mellom Akershus, Hedmark og Østfold, mens det andre var i Rendalen og Stor-Elvdal kommuner i Hedmark. Dette er første gang på ca. 50 år at det er dokumentert yngling av ulv i Norge (Alme m.fl. 1998, P. Wabakken pers. medd.).

Det økte antall ynglinger i den svensk-norske ulvestammen har resultert i en økning i bestanden. I siste del av perioden da yngling bare fant sted i flokken på Finnskogen (1983–90), lå antall ulv i Skandinavia på rundt 10 individer. Ved utgangen av 1993 var 20–25 dyr kjent, mens minst 35 ulver ble påvist vinteren 1996/97. Av disse holdt ca. 5–7 individer til i Sørøst-Norge (Wabakken & Maartmann 1997). Etter ynglingene i 1997 har dette tallet økt, kanskje til det dobbelte for Norges del. Ulver har imidlertid en høy forventet dødelighet det første leveår.

I Norge er ulven i dag først og fremst knyttet til barskogsområder på Østlandet. Tidligere forekom den imidlertid også i andre miljøer, blant annet på fjellet. Ulven er et utpreget rovdyr som hos oss for det meste lever av større pattedyr. Undersøkelser av ekskrementer (innsamlet til alle tider av året) fra familiegruppa på Finnskogen i perioden 1988–92 viser at disse ulvene hovedsakelig levde av elg, rådyr og grevling. Det ble beregnet at disse tre artene utgjorde henholdsvis ca. 66%, 27% og 8% av total vekt av ulvenes føde. De fleste hjortedyrene som ble tatt var yngre dyr. Andre, mindre viktige byttedyr var bever, hare, fugler og sau (Olsson m.fl. 1997; se også Olsson & Wiktander 1988). Rådyr (66% av antall kadaver) og elg (32%) utgjorde også hoveddelen av nedlagte byttedyr funnet om vinteren i Hedmark i perioden 1978–96 (Wabakken m.fl. 1996a). Også undersøkelser i andre land viser at hjortedyr, der disse finnes i større bestander, er de viktigste byttedyrene for ulv (se Wabakken m.fl. 1996a).

Relativt få husdyr er tatt av ulv i Norge de siste årene. Det har imidlertid vært noen få konsentrerte, større skadetilfeller i forbindelse med streifende ulver (Miljøverndep. 1997). I Grue kommune, som har vært en av de to viktigste norske kommunene for ulveflokken på Finnskogen, har det ikke blitt påvist ulveskader på husdyr i årene 1991–96. I 1996 ble det overhodet ikke påvist ulveskader på husdyr i Hedmark (Wabakken m.fl. 1996b, 1997).

Arealet en stasjonær ulveflokk normalt benytter gjennom et år varierer med tettheten av byttedyr, og sannsynligvis også med tettheten av ulv (Mech 1970). Om vinteren benyttet ulveflokken på Finnskogen det samme området på ca. 600 km² over en årrekke (Olsson m.fl. 1997). De fleste studier fra andre deler av verden har resultert i territoriestørrelser på fra 100 til 800 km² (se Peters 1993, Wabakken m.fl. 1996a).

Ulver kan imidlertid vandre lange avstander utenfor et fast territorium; særlig gjelder dette yngre dyr som forlater områdene de har vokst opp i for å finne en make og et ledig område å slå seg til i, eller eventuelt en annen flokk å slutte seg til. En større undersøkelse fra USA viste at de fleste ulvene som forlot området de var født i var mellom snaut ett og snaue to år gamle. De fleste dyrene utvandret enten om våren eller om høsten. Avstanden mellom oppvekstområdet og det nye området var bare noen få mil for de fleste ulvene, men et individ flyttet 35 mil (Gese & Mech 1991; se også Fuller 1989, Peters 1993). Det er usikkert i hvilken grad disse resultatene er overførbare til norske forhold. Ulvebestanden hos oss og i Sverige er svært glissen sammenlignet med det som var tilfelle i undersøkelsesområdet i USA. Det må derfor forventes at en utvandrende ulv hos oss må bruke lengre tid, og søke over et betydelig større område, for å finne en make eller en flokk å slå seg sammen med. Flere ulver fra flokken på Finnskogen har foretatt lange vandringer. Et individ gikk 70 mil sørover til Skåne der det ble skutt, mens et annet gikk nordover gjennom Hedmark og begge Trøndelagsfylkene (Wabakken 1990). En ulv som manglet den ene framfoten ble sporet i Jämtland gjennom vinteren 1992/93 og dukket sannsynligvis opp ved Kongsvinger åtte–ni måneder seinere, etter å ha tilbakelagt 27 mil målt i luftlinje (Wabakken m.fl. 1994).

I Sør-Norge skjer paringen i februar–mars (P. Wabakken pers. medd.). Et kull på vanligvis fire–sju valper fødes etter en drektighetstid på tre måneder. Fødselen skjer i et utgravd hi eller et naturlig hulrom som gir ly og beskyttelse for valpene. Hiet benyttes ofte flere år på rad. Tispa holder seg sammen med valpene den første perioden, mens hannen og de andre flokkmedlemmene skaffer mat. Ungene kan ta del i de voksnes forflytninger allerede om høsten. Dødeligheten blant ungene er stor det første leveåret; sannsynligvis dør mer enn halvparten av ungene i løpet av denne perioden. Ulvene kan bli kjønnsmodne allerede som toåringer, men yngler oftest ikke før de er tre år eller eldre. Ulver kan bli opptil 16 år gamle, men ville individer som er 10 år eller eldre regnes som gamle (Mech 1970, 1974, Peters 1993).

Ulven er i stor grad et flokkdyr. Flokkene består oftest av et reproduserende par og deres unger i varierende alder (vanligvis to–sju dyr totalt), og er dermed ofte rene familiegrupper. Innad i flokken er det en sterk sosial rangordning, og det er normalt bare lederparet som får unger (Mech 1970, 1974, Wabakken 1990, Peters 1993).

Ulvebestanden i Norge og Sverige i dag er sannsynligvis etterkommere etter en kombinasjon av en svært fåtallig restbestand i Skandinavia og innvandring fra det tidligere Sovjetunionen (Sørensen m.fl. 1986, Wabakken 1990, Miljøverndep. 1997). Det har blitt framsatt påstander om at ulvene på Finnskogen ble satt ut fra svenske dyreparker siden det var så lang avstand til nærmeste område med fast forekomst av ulv (se f.eks. omtale i Wålberg 1987). Genetiske undersøkelser har imidlertid gitt sterke indikasjoner på at de ville ulvene ikke stammer fra svenske dyrehager (Ellegren m.fl. 1996).

Det er en relativt utbredt oppfatning blant folk at ulven er farlig for mennesker. Disse oppfatningene bygger i stor grad på gamle myter og sagn à la «Rødhette og ulven». De fleste ulver er svært sky overfor mennesker, men enkelte unge, uerfarne individer kan være lite sky (Wabakken 1990). Det er likevel ingen grunn til å tro at disse dyrene utgjør noen fare for mennesker. Man har ikke funnet dekning for at ulv noen gang har drept mennesker i Norge, og heller ikke i internasjonale fagmiljøer blir ulven sett på som noen trygghetsrisiko for mennesker (Miljøverndep. 1997; se også Mech 1970, Wålberg 1987).

Den største trusselen mot ulven i Norge er uten tvil menneskelig etterstrebelse. Dette har sammenheng med at ulv kan gjøre skade på sau og tamrein, men skyldes også negative holdninger til rovdyr generelt og ulv spesielt blant en del mennesker (se Ree 1987). Det er imidlertid verdt å merke seg at en stor andel av lokalbefolkningen i områder med ulv i Hedmark er positive til bevaring av ulven (Bjerke & Reitan 1994).

Etter dagens lovverk er ulven totalfredet, men Direktoratet for naturforvaltning kan gi fellingstillatelse på individer som gjør betydelig skade på husdyr eller tamrein. I Norge har det ikke blitt gitt noen slik fellingstillatelse siden ulven på Vegårdshei ble felt i 1984. I dagens situasjon, der ulven er en sterkt truet art i Norge, vil myndighetene fortsatt være meget restriktive med å gi fellingstillatelse (Miljøverndep. 1997). Myndighetene i Sverige følger en tilsvarende praksis. Det har vært en del tilfeller av ulovlig felling og felling etter nødvergeparagrafen i viltloven ved angrep på husdyr (se Ree 1987). Denne paragrafen ble endret i 1993 slik at det bare gis adgang til å felle fredete rovdyr ved direkte angrep på husdyr eller tamrein.

Den skandinaviske ulvebestanden er liten og stammer sannsynligvis fra noen få individer. Negative effekter av innavl og redusert genetisk variasjon kan derfor være viktige aktuelle trusler for bestanden, særlig på lengre sikt. Genetiske undersøkelser av individer fra begynnelsen av 1980-tallet og fram til midten av 1990-tallet tyder på at den genetiske variasjonen i den skandinaviske bestanden har blitt redusert i løpet av denne perioden på grunn av innavl (Ellegren m.fl. 1996). I skandinaviske dyreparker har innavl blant ulver som stammer fra Sverige og Finland ført til redusert vekst, reproduksjon og overlevelse, og sannsynligvis også arvelig blindhet. Dette er egenskaper som kan bli eksponert også ved innavl blant ville ulver (Laikre & Ryman 1991, Ellegren m.fl. 1996).

Det er kjent at ville ulvetisper kan pare seg med hunder (Boitani 1983, Peters 1993). Dersom avkom fra slike paringer blir en del av den reproduserende ulvebestanden vil dette føre til «genetisk forurensning» av genmaterialet i bestanden (Miljøverndep. 1997).

Trafikk har vist seg å utgjøre en stor fare for ulver, særlig for streifende individer. Bare fra juni 1991 til januar 1993 ble seks ulver drept av bil eller tog i Skandinavia (Ahlén & Tjernberg 1996).

Det er ved to tilfeller registrert reveskabb hos ulv på Finnskogen (P. Wabakken pers. medd.). Dersom et skabbangrep får et større omfang kan dette utgjøre en trussel mot bestanden.

Ulven må fortsatt gis et meget strengt vern i Norge for å sikre og bygge opp den felles norsk-svenske bestanden. Den offentlige forvaltningen har som mål at det skal etableres reproduserende familiegrupper av ulv i Norge, og svenske og norske myndigheter har som felles mål i første omgang å få etablert minst 8–10 familiegrupper i Sør-Skandinavia (Miljøverndep. 1997).

Behovet for vern er ekstra sterkt i områder med fast forekomst og ynglende par. Den reviderte viltloven gir hjemmel for å unnta særskilt truete bestander fra bestemmelsen som gir adgang til felling i nødverge ved angrep på husdyr og tamrein. Myndighetene har så langt ikke benyttet seg av denne muligheten for å gi ulven et enda sterkere vern. Begrunnelsen for dette er at det ikke har vært tilfeller av felling av ulv etter nødvergeparagrafen siden lovendringen i 1993 (Miljøverndep. 1997). Konfliktpotensialet er trolig større i de områdene der det har etablert seg ulvepar de siste par årene enn tilfellet var i området som tidligere ble brukt på Finnskogen. Det bør i framtida vurderes om det er behov for å ta i bruk hjemmelen i viltloven slik at det ikke blir anledning til å felle ulv i nødverge ved angrep på husdyr. Dette er særlig aktuelt i de kommunene der familiegrupper av ulv har fast tilhold. I Sverige er det foreslått totalt vern av familiegrupper (Ahlén & Tjernberg 1996).

Det er viktig at utviklingen i ulvebestanden følges opp med undersøkelser i felt. Særlig gjelder dette i områder med yngling. Dette bør kunne kombineres med et mer aktivt oppsyn i disse områdene for å hindre ulovligheter. Det vil også være verdifullt med forskning, blant annet på stasjonære ulvers arealbruk og skjebnen til utvandrende ulver.

Gamle myter og liten kunnskap om ulvens biologi bidrar til at en del mennesker har negative holdninger til ulv og bevaringen av arten i Norge. Omtalen av ulv og andre rovdyr i aviser er ofte sensasjonspregede og lite faktabaserte (se Frafjord 1988). Det er derfor et stort behov for å nå ut med saklig informasjon til befolkningen, særlig i områder der det finnes ulv.

Det er nedlagt mye arbeid i å finne fram til tiltak for å begrense konflikten mellom rovdyr (deriblant ulv) og husdyrnæringa. Dette arbeidet bør videreføres. Det er viktig at sauebønder som blir skadelidende får en rimelig erstatning, blant annet for å motvirke negative holdninger i lokalmiljøene.

For å motvirke innavl og tap av genetisk variasjon vil det i framtida være viktig at det kommer inn nye individer som deltar i reproduksjonen i bestanden. Dette kan i første rekke skje ved en innvandring av ulv fra Finland og Russland i øst. Det er derfor viktig å legge forholdene til rette for at slik innvandring skal kunne finne sted (Miljøverndep. 1997). Dette kan gjøres ved å føre en forvaltning som er svært restriktiv med hensyn på felling av ulv i de nordlige deler av Norge og Sverige, eventuelt med hovedvekt på en vid korridor gjennom områder med lavt konfliktpotensial. Gjennom samarbeid med Finland og Russland bør man også arbeide for at disse landene innfører en tilsvarende forvaltning i regioner som grenser inn mot Norge og Sverige. Det bør vurderes om faren for negative effekter av innavl og liten genetisk variasjon i den skandinaviske ulvebestanden er så stor at man bør sette inn mer aktive tiltak for å motvirke dette.

Ahlén, I. & Tjernberg, M. (red.). 1996. Rödlistade ryggradsdjur i Sverige – Artfakta. ArtDatabanken, SLU, Uppsala. 335 s.

Alme, K. S., Maartmann, E. & Gjerlaug, H. C. 1998. Forvaltning av fredet rovvilt i Hedmark i 1997. Bestandsregistrering, forebyggende tiltak, skadedokumentasjon og erstatninger. Fylkesmannen i Hedmark, Miljøvernavdelingen, rapp. nr. 5/98. 58 s. + 9 vedlegg.

Bergstrøm, M.-R., Bø, T., Franzén, R., Henriksen, G., Nieminen, M., Overrein, Ø. & Stensli, O. M. 1993. Bjørn, gaupe, jerv og ulv på Nordkalotten – statusrapport 1993. Nordkalottkomitéens rapportserie, rapp. nr. 30. 56 s.

Bibikov, D. I., Ovsyannikov, N. G. & Filimonov, A. N. 1983. The status and management of the wolf population in the USSR. Acta Zool. Fennica 174: 269–271.

Bibikow, D. I. 1990. Der Wolf Canis lupus. Die Neue Brehm-Bücherei nr. 587. A. Ziemsen Verlag, Wittenberg Lutherstadt. 198 s.

Bjärvall, A. 1983. Scandinavia’s response to a natural repopulation of wolves. Acta Zool. Fennica 174: 273–275.

Bjerke, T. & Reitan, O. 1994. Holdninger i tre Hedmarkskommuner til ulven. NINA Oppdragsmelding 263. 37 s.

Boitani, L. 1983. Wolf and dog competition in Italy. Acta Zool. Fennica 174: 259–264.

Collett, R. 1911–12. Norges Pattedyr. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Kristiania. X+744 s.

Ellegren, H., Savolainen, P. & Rosén, B. 1996. The genetical history of an isolated population of the endangered grey wolf Canis lupus: a study of nuclear and mitochondrial polymorphisms. Phil. Trans. R. Soc. Lond. B 351 (1348): 1661–1669.

Frafjord, K. 1988. Noen norske avisers holdning til store rovdyr. Fauna 41 (3): 101–103.

Fuller, T. K. 1989. Population dynamics of wolves in North-Central Minnesota. Wildl. Monogr. 105. 41 s.

Gese, E. M. & Mech, L. D. 1991. Dispersal of wolves (Canis lupus) in northeastern Minnesota, 1969–1989. Can. J. Zool. 69 (12): 2946–2955.

Höjer, J. 1995. Hotade djur och växter i Norden. TemaNord 1995:520, Nordisk ministerråd, København. 142+114 s.

Johnsen, S. 1957. Rovdyrene. S. 247–419 i: Røise, H. (red.). Norges dyreliv. Bind 1: Pattedyrene. J. W. Cappelens forlag, Oslo.

Laikre, L. & Ryman, N. 1991. Inbreeding depression in a captive wolf (Canis lupus) population. Conserv. Biol. 5 (1): 33–40.

Mech, L. D. 1970. The wolf: the ecology and behavior of an endangered species. The Natural History Press, New York. 384 s.

Mech, L. D. 1974. Canis lupus. Mammalian Species 37. 6 s.

Meriggi, A. & Lovari, S. 1996. A review of wolf predation in southern Europe: does the wolf prefer wild prey to livestock? J. Appl. Ecol. 33 (6): 1561–1571.

Miljøverndep. 1997. St. meld. nr. 35 (1996–97). Om rovviltforvaltning. Miljøverndepartementet, Oslo. 131 s.

Myrberget, S. 1969. Den norske bestand av ulv, Canis lupus (L.). Medd. Stat. Viltunders. 2. serie nr. 32. 17 s.

Myrberget, S. 1978. Ulven i Norge. Norsk Natur 14 (4): 109–111.

Olsson, O. & Wiktander, U. 1988. Bytesvalg hos varg i norra Värmland sommaren 1985. Fauna 41 (2): 56–60.

Olsson, O., Wirtberg, J., Andersson, M. & Wirtberg, I. 1997. Wolf Canis lupus predation on moose Alces alces and roe deer Capreolus capreolus in south-central Scandinavia. Wildl. Biol. 3 (1): 13–25.

Olstad, O. 1945. Jaktzoologi. Landpattedyrene. J. W. Cappelens Forlag, Oslo. 249 s.

Peters, G. 1993. Canis lupus Linnaeus, 1758 – Wolf. S. 47–106 i: Stubbe, M. & Krapp, F. (red.). Handbuch der Säugetiere Europas. Band 5/I. AULA-Verlag, Wiesbaden. (På tysk).

Pulliainen, E. 1965. Studies on the wolf (Canis lupus L.) in Finland. Ann. Zool. Fennici 2 (5): 215–259.

Pulliainen, E. 1980. The status, structure and behaviour of populations of the wolf (Canis l. lupus L.) along the Fenno-Soviet border. Ann. Zool. Fennici 17 (2): 107–112.

Ree, V. 1987. Forhatt og forfulgt. Norsk Natur 23 (1): 4–10.

Størkersen, Ø. R. 1996. Nye rødlister for truede arter i Norge. S. 71–78 i: Brox, K. H. (red.). Natur 96/97. Tapir forlag, Trondheim.

Sørensen, O. J. & Kvam, T. 1984. Ulvens biologi. S. 100–121 i: Sørensen, O. J. & Kvam, T. (red.). Rovviltprosjektet 1980–1984. Viltrapport 34. Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk, Trondheim.

Sørensen, O. J., Kvam, T., Wabakken, P. & Landa, A. 1986. Ulven (Canis lupus L.) i Norge 1948–84. Viltrapport 33. Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk, Trondheim. 94 s.

Wabakken, P. 1990. Ulven. S. 14–27 i: Semb-Johansson, A. & Frislid, R. (red.). Norges dyr. Pattedyrene, bind 1. J. W. Cappelens Forlag, Oslo.

Wabakken, P. & Maartmann, E. 1997. Bestandsstatus for ulv i Sørøst-Norge og Skandinavia i 1996. Fylkesmannen i Hedmark, Miljøvernavdelingen, rapp. nr. 8/97. 19 s.

Wabakken, P., Sørensen, O. J. & Kvam, T. 1982. Ulv Canis lupus L. i Sørøst-Norge: registreringsproblemer og minimumsbestand. Viltrapport 20. Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk, Trondheim. 33+5 s.

Wabakken, P., Kvam, T. & Sørensen, O. J. 1984. Wolves Canis lupus in southeastern Norway. Fauna norv. Ser. A 5: 50–52.

Wabakken, P., Bjärvall, A., Ericson, M. & Maartmann, E. 1994. Bestandsstatus for ulv i Skandinavia oktober–desember 1993. Fylkesmannen i Hedmark, Miljøvernavdelingen, rapp. nr.5/94. 18 s.

Wabakken, P., Linnell, J. D. C. & Andersen, R. 1996a. Ulv i Hedmark. En utredning foretatt i forbindelse med forsvarets planer for Regionfelt Østlandet, del 6. NINA Oppdragsmelding 417. 16 s.

Wabakken, P., Maartmann, E., Berg, J. & Gjerlaug, H. C. 1996b. Forvaltning av fredet rovvilt i Hedmark i 1995. Bestandsregistrering, forebyggende tiltak, skadedokumentasjon og erstatninger. Fylkesmannen i Hedmark, Miljøvernavdelingen, rapp. nr. 5/96. 49 s. + 9 vedlegg.

Wabakken, P., Maartmann, E., Berg, J. & Gjerlaug, H. C. 1997. Forvaltning av fredet rovvilt i Hedmark i 1996. Bestandsregistrering, forebyggende tiltak, skadedokumentasjon og erstatninger. Fylkesmannen i Hedmark, Miljøvernavdelingen, rapp. nr. 7/97. 47 s. + 9 vedlegg.

Wålberg, K. I. 1987. Ulven. Grøndahl & Søn Forlag, Oslo. 152 s.

Zimen, E. & Boitani, L. 1979. Status of the wolf in Europe and the possibilities of conservation and reintroduction. S. 43–83 i: Klinghammer, E. (red.). The behavior and ecology of wolves. Garland STPM Press, New York & London.