Status (NZF):  Utilstrekkelig kjent (K)
 

Global utbredelse og status 

En overveiende vestpalearktisk art som finnes i spredte forekomster fra Pyrenéhalvøya og Storbritannia nord til Sør-Skandinavia og Sør-Finland, og øst til Ural og Kaukasus. Tyngdepunktet i utbredelsen synes å ligge i øst. Trollflaggermusa er en utpreget trekkende art (se Økologi) som synes å være under spredning vestover (Stebbings 1988, Speakman m.fl. 1991).

Ikke truet globalt (Baillie & Groombridge 1996). Listet som Sjelden i Norden (Höjer 1995). Trollflaggermusa var ennå ikke kjent fra Norge ved utarbeidelsen av den tidligere norske rødlista, men nylig er den listet som Hensynskrevende (Størkersen 1992, 1996). Oppført i både Bern- og Bonn-konvensjonenes liste II.

Utbredelse og bestandssituasjon i Norge

Trollflaggermusa er nylig (1990-tallet) oppdaget av Tor A. Stormark på to lokaliteter i Hordaland og Sogn og Fjordane (Syvertsen m.fl. 1995, Olsen 1996). Nærmere detaljer om funnene er foreløpig ikke publisert. Forekomsten på Vestlandet bør ses i sammenheng med de opplysninger som nå finnes om artens opptreden i andre land i Vest-Europa (se under). Det er mulig at arten er en nykommer i vårt land. Trollflaggermusas ultralydsignaler forveksles lett med de «lavfrekvente» dvergflaggermusene nedover i Europa (se faktaarket om denne arten). Norske dvergflaggermus har imidlertid mye høyere frekvens, og problemet med å skille de to artene skulle derfor ikke være like stort hos oss. Det er av denne grunn rimelig å anta at undersøkelser med ultralyddetektor vil kunne gi opplysninger om artens forekomst.

Man skal ikke se bort fra at trollflaggermusa kanskje kan forekomme også i Sørøst-Norge. Arten ble gjenoppdaget i Sverige i 1982, da to individer ble funnet i Skåne (Gerell & Lundberg 1983; tidligere var kun fire individer kjent, også disse fra Skåne). Etter at man lærte å feltbestemme arten på dens ekkosignaler har trollflaggermus blitt påtruffet i flere sørsvenske landsdeler nord til Uppland og Västmanland. Yngling er nå påvist i Skåne, og det antas at arten er under ekspansjon i Sverige, og i ferd med å etablere seg også på Gotland og Öland (i Uppland anses imidlertid yngling som lite sannsynlig) (Ahlén & Gerell 1989, Ahlén 1994, 1997a, Ahlén & de Jong 1996, Ahlén & Tjernberg 1996). Den må likevel fremdeles regnes som sjelden i Sverige, og bestanden antas å ligge på 100–1.000 individer (Ahlén & Tjernberg 1996). Antall som langt overskrider den kjente svenske bestanden er i seinere år registrert på landets sørkyst om høsten, og arten kan være mer tallrik i Sverige enn antatt (Ahlén 1997b).

Også i Danmark har arten vist seg å være noe vanligere og mer utbredt enn man tidligere var klar over, men den karakteriseres likevel som ganske sjelden, lokal og sårbar (Baagøe 1991). I Finland ble den første gang påtruffet sommeren 1982 (Lehmann 1983). Trollflaggermusa er den eneste europeiske flaggermusarten som er påvist på Island (Petersen 1994), og det foreligger også flere funn fra Færøyene (Baagøe & Bloch 1994) og fra oljeinstallasjoner i Nordsjøen (Speakman m.fl. 1991).

I Sverige er trollflaggermus om sommeren funnet i parker og åpne løvskoger (Gerell & Lundberg 1983, Ahlén 1997a). De mest brukte jakthabitatene i Nederland er langs alleer og trebevokste elvebredder, i åpninger i skog og over åpne vannspeil (Lina & Reinhold 1997). Arten har hele året tilhold i hulltrær, fugle- og flaggermuskasser og bygninger (Baagøe 1991, Ahlén & Tjernberg 1996, Hutson 1997, Lina & Reinhold 1997).

Trollflaggermusas diett er lite studert, men den synes overveiende å ta vanntilknytta tovinger, særlig fjærmygg (Chironomidae) (Beck 1995, Vaughan 1997). Den jakter høyere over vannflata enn det vannflaggermusa gjør, og fjærmygglarver er ikke påvist i kostholdet (Beck 1995).

Hannene er territorielle i paringstida; i Skåne fra slutten av juli til august. Forplantningen finner således sted tidligere på høsten og strekker seg over en kortere periode enn hos dvergflaggermus. Dette er trolig en tilpasning til trekket som tar til i september (Gerell-Lundberg & Gerell 1994).

Arten er utpreget trekkende (se f.eks. Gerell 1987, Masing 1988, Brosset 1990, Speakman m.fl. 1991, Roer 1995, Barlow & Jones 1996, Ahlén 1997b, Hutson 1997, Lina & Reinhold 1997). Trekkdistanser på inntil 1.600 km mellom sommertilholdssteder i Baltikum og vinterlokaliteter i Vest-Europa, og inntil 1.280 km innen Sentral- og Vest-Europa, er dokumentert gjennom funn av merkede dyr (se f.eks. Masing 1988, Brosset 1990, Hutson 1997). Av spesiell interesse er en ung hann som ble merket i Latvia i august og de neste fire årene kontrollert i Tyskland ved 14 anledninger, hvorav fire ganger under forplantning (Kuthe & Ibisch 1994). Også fra Sverige til Mellom-Europa er det dokumentert forflytninger (Gerell 1987, Kock & Schwarting 1987). Sommerbestanden i Nederland består overveiende av hanner, men barselkolonier er nylig funnet både her og på De britiske øyene (Hutson 1997, Lina & Reinhold 1997).

Det antas at trollflaggermusa først og fremst trues av fjerning av hulltrær og treslagskifte (bartreplanting) (Ahlén & Tjernberg 1996).

Se også den generelle omtalen i faktaarket for skjeggflaggermus.

Se den generelle omtalen i faktaarket for skjeggflaggermus. Det er ikke mulig å foreslå konkrete forvaltningstiltak så lenge artens forekomst og status hos oss ikke er bedre kjent, annet enn sikring av løvskogbestander og hulltrær i områder hvor det er kjent at den forekommer. Det er behov for inventeringer for å avklare artens reelle status hos oss.

Ahlén, I. 1994. Gotlands fladdermusfauna 1993. Länsstyrelsen i Gotlands län, Visby. 12 s.

Ahlén, I. 1997a. Ölands fladdermusfauna. Meddelande 1997:7. Länsstyrelsen Kalmar län, Kalmar. 25 s.

Ahlén, I. 1997b. Migratory behaviour of bats at south Swedish coasts. Z. Säugetierkunde 62 (6): 375–380.

Ahlén, I. & Gerell, R. 1989. Distribution and status of bats in Sweden. S. 319–325 i: Hanák, V., Horácek, I. & Gaisler, J. (red.). European Bat Research 1987. Charles University Press, Praha.

Ahlén, I. & Jong, J. de 1996. Upplands fladdermöss. Utbredning, täthet och populationsutveckling 1978–1995. Länsstyrelsens meddelandeserie 1996:8. Länsstyrelsen Uppsala län, Uppsala. 43 s.

Ahlén, I. & Tjernberg, M. (red.). 1996. Rödlistade ryggradsdjur i Sverige – Artfakta. ArtDatabanken, SLU, Uppsala. 335 s.

Baagøe, H. 1991. Flagermus Chiroptera. S. 47–89 i: Muus, B. (red.). Danmarks pattedyr. Bind 1. Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag, København.

Baagøe, H. & Bloch, D. 1994. Bats (Chiroptera) in the Faroe Islands. Fróðskaparrit 41: 83–88.

Baillie, J. & Groombridge, B. (red.). 1996. 1996 IUCN Red List of threatened animals. IUCN, Gland, Sveits og Cambridge, England. 70+368+10 s.

Barlow, K. E. & Jones, G. 1996. Pipistrellus nathusii (Chiroptera: Vespertilionidae) in Britain in the mating season. J. Zool., Lond. 240 (4): 767–773.

Beck, A. 1995. Fecal analyses of European bat species. Myotis 32–33: 109–119.

Brosset, A. 1990. Les migrations de la pipistrelle de Nathusius, Pipistrellus nathusii, en France. Ses incidences possible sur la propagation de la rage. Mammalia 54 (2): 207–212. (På fransk med engelsk sammendrag).

Gerell, R. 1987. Flyttar svenska fladdermöss? Fauna och flora 82 (2): 79–83.

Gerell, R. & Lundberg, K. 1983. Trollfladdermus, Pipistrellus nathusii Keyserling & Blasius, åter anträffad i Sverige. Fauna och flora 78 (1): 35–39.

Gerell-Lundberg, K. & Gerell, R. 1994. The mating behaviour of the pipistrelle and the Nathusius’ pipistrelle (Chiroptera) – a comparison. Folia Zool. 43 (4): 315–324.

Hutson, A. M. 1997. Two species of bat new to the UK. Bat News 46: 2–3.

Höjer, J. 1995. Hotade djur och växter i Norden. TemaNord 1995:520, Nordisk ministerråd, København. 142+114 s.

Kock, D. & Schwarting, H. 1987. Eine Rauhhaut-Fledermaus aus Schweden in einer Population des Rhein-Main-Gebietes. Natur und Museum 117 (1): 20–29. (På tysk).

Kuthe, C. & Ibisch, R. 1994. Interessante Ringfunde der Rauhhautfledermaus (Pipistrellus nathusii) in zwei Paarungsgebieten in der Umgebung von Potsdam. Nyctalus (N.F.) 5 (2): 196–202. (På tysk med engelsk sammendrag).

Lehmann, R. 1983. Bat research in southern Finland. Faunistic notes from summer 1982 (Chiroptera, Vespertilionidae). Mem. Soc. Fauna et Flora Fenn. 59 (4): 155–160.

Lina, P. H. C. & Reinhold, J. O. 1997. Ruige dwergvleermuis Pipistrellus nathusii (Keyserling & Blasius, 1839). S. 164–171 i: Limpens, H., Mostert, K. & Bongers, W. (red.). Atlas van de Nederlandse vleermuizen. Onderzoek naar verspreiding en ecologie. KNNV Uitgeverij, Utrecht. (På nederlandsk med engelsk sammendrag).

Masing, M. 1988. Long-distance flights of Pipistrellus nathusii banded or recaptured in Estonia. Myotis 26: 159–164.

Olsen, K. M. (red.). 1996. Kunnskapsstatus for flaggermus i Norge. Norsk Zoologisk Forening. Rapport 2. 210 s.

Petersen, Æ. 1994. Leðurblökur á Íslandi. Náttúrufræðingurinn 64 (1): 3–12. (På islandsk med engelsk sammendrag).

Roer, H. 1995. 60 years of bat-banding in Europe – results and tasks for future research. Myotis 32–33: 251–261.

Speakman, J. R., Racey, P. A., Hutson, A. M., Webb, P. I. & Burnett, A. M. 1991. Status of Nathusius’ pipistrelle (Pipistrellus nathusii) in Britain. J. Zool., Lond. 225 (4): 685–690.

Stebbings, R. E. 1988. Conservation of European Bats. Christopher Helm, London. 246 s.

Størkersen, Ø. R. 1992. Truete arter i Norge. Norwegian Red List. DN-rapport 1992 - 6. 89 s.

Størkersen, Ø. R. 1996. Nye rødlister for truede arter i Norge. S. 71–78 i: Brox, K. H. (red.). Natur 96/97. Tapir forlag, Trondheim.

Syvertsen, P. O., Stormark, T. A., Nordseth, M. & Starholm, T. 1995. A tentative assessment of bat diversity and distribution in Norway. Myotis 32–33: 183–191.

Vaughan, N. 1997. The diets of British bats (Chiroptera). Mammal Rev. 27 (2): 77–94.