Status (NZF):  Sjelden (R)
 

Global utbredelse og status 

En palearktisk art, men med hovedutbredelsen i vest; den finnes over det meste av Europa bortsett fra Irland, Skottland, Island og det nordlige Fennoskandia, usammenhengende øst til Japan, Taiwan og Kina, og sør til Middelhavet og Midtøsten (Corbet 1978, Stebbings 1988). En del bestander er trekkende (se Økologi).

Ikke truet globalt (Baillie & Groombridge 1996). Listet som Hensynskrevende (DC) i Norden (Höjer 1995). Arten var ennå ikke med sikkerhet kjent fra Norge da den tidligere norske rødlista ble utarbeidet, men nylig ble den listet som Sjelden (Størkersen 1992, 1996). Oppført i både Bern- og Bonn-konvensjonenes liste II.

Arten ble første gang dokumentert i Norge så seint som i 1992, ved Østensjøvannet i Oslo (Syvertsen m.fl. 1994, 1995, Olsen 1996). Et funn fra Finnøy i Rogaland i 1987 nevnes av Moltu (udatert) uten dokumentasjon. Belegg for dette har siden blitt framlagt (Gjerde & Helgø 1995) og Finnøy-funnet utgjør således det eldste verifiserte fra Norge. Det foreligger også ubekreftede meldinger helt tilbake til tida rundt århundreskiftet (Collett 1911–12). Arten er nokså vanlig i Sør-Sverige hvor bestanden antas å være på 1.000–10.000 individer (Ahlén & Gerell 1989, Ahlén & Tjernberg 1996), så det var ikke uventet at den skulle bli påtruffet i Norge.

Det er relativt lett å bestemme storflaggermus på lyd, og ved hjelp av ultralyddetektorer var arten til og med 1996 påvist i alle østlandsfylkene bortsett fra Telemark og Vestfold (Wergeland Krog 1995, Olsen 1996). I 1996 og 1997 er nye funn gjort i Buskerud, Østfold og Telemark (Syvertsen 1996, Olsen 1997, Starholm 1998). Til sammen foreligger det inntil utgangen av 1997 sikre funn fra 24 10x10 km-ruter (Olsen 1997, NZFs Prosjekt Pattedyratlas upubl.).

Med unntak av individet fra Finnøy er alle norske funn hittil av jaktende dyr som er artsbestemt på lyd. For en del av funnene foreligger det dokumentasjon i form av lydopptak. I mange tilfeller har det også vært mulig å se dyrene og å fastslå at de er store. Størrelse alene er imidlertid ingen sikker karakter for storflaggermus. Blant annet er leislerflaggermus (Nyctalus leisleri), en trekkende og lite kjent art (Roer 1989), nesten like stor. Leislerflaggermusa er vanlig i Irland, men regnes som sjelden i Europa for øvrig; den er tilfeldig påtruffet på Shetland og Færøyene (Baagøe & Bloch 1994), og kan kanskje dukke opp også i Norge. Også sørflaggermus (Eptesicus serotinus) er på størrelse med storflaggermus. Den er vanlig i Danmark og er etablert i Skåne, hvor den først ble påtruffet i 1982 (Gerell m.fl. 1983, Baagøe 1991, Ahlén & Tjernberg 1996). Foreløpig er den ikke rapportert fra Norge.

Påvist forekomst av storflaggermus i 10x10 km-ruter (Kilder: Olsen 1996; NZFs Prosjekt Pattedyratlas, upubl. data).

[Oppdatert kart fra Prosjekt Pattedyratlas]

Storflaggermusa opptrer først og fremst i områder med mosaikk av gammel løvskog (for kolonier og dagleie) og åpne, insektrike jakthabitater som over innsjøer, dammer, enger og sumper. Jaktområdene befinner seg for det meste mindre enn 10 km fra dagtilholdsstedene (Boonman m.fl. 1997). Kronwitter (1988) fant at jaktturene ble lagt til områder som besto av enten skog/jordbruksmosaikk eller bymessig bebyggelse. I Norge er arten særlig påtruffet på insektjakt over frodige våtmarker (NZFs Prosjekt Pattedyratlas upubl., egne obs.).

Undersøkelser over artens næringsøkologi er sammenfattet av Vaughan (1997). Den tar for det meste tovinger, men biller (særlig skarabeer, Scarabaeidae) og sommerfugler utgjør også viktige byttedyrgrupper. Den jakter flyende insekter i åpne habitater, som oftest i større høyde enn andre av våre flaggermusarter (Ahlén 1990), og er ikke spesielt knyttet til våtmarker (Vaughan 1997, men se også Beck 1995).

Dagtilholdsstedene plasseres nesten alltid i hull i gamle løvtrær (særlig eik og bøk) (Limpens & Bongers 1991, Boonman m.fl. 1997). Hannene kan også ta i bruk opphengte kasser, og skifter hyppig tilholdssted (Kronwitter 1988).

Storflaggermus er en utpreget trekkende art (Gerell 1987, Roer 1995), med en rekke gjenfunn inntil 1.000 km eller mer fra merkeplassen (Roer 1995). I Sverige er store flokker (inntil ca. 1.000 individer) rapportert sett på trekk seinsommer og høst (Ahlén & Gerell 1989), men det er uvisst hvor stor del av den svenske bestanden som trekker (Ahlén 1997). Det er sannsynlig at dyrene som registreres i Norge forlater landet i løpet av høsten for overvintring i det noe mildere vinterklimaet i Mellom-Europa. Det er ikke kjent om forplantning finner sted hos oss.

Storflaggermusa benytter utelukkende hulltrær – eventuelt kasser – til forplantning og overvintring, og er derfor sårbar overfor hogst i løvskogbestander og fjerning av store hulltrær (Ahlén & Tjernberg 1996).

Se også den generelle omtalen i faktaarket for skjeggflaggermus, spesielt det som berører landskapsendringer og tap av rike insektforekomster.

Det er foreløpig ikke lokalisert verken kolonier eller andre dagtilholdssteder i Norge. Eventuelle funn av kolonier i hulltrær bør straks beskyttes. Se for øvrig den generelle omtalen i faktaarket for skjeggflaggermus.

Ahlén, I. 1990. Identification of bats in flight. Swedish Society for Conservation of Nature, Stockholm og The Swedish Youth Association for Environmental Studies and Conservation, Sollentuna. 50 s.

Ahlén, I. 1997. Migratory behaviour of bats at south Swedish coasts. Z. Säugetierkunde 62 (6): 375–380.

Ahlén, I. & Gerell, R. 1989. Distribution and status of bats in Sweden. S. 319–325 i: Hanák, V., Horácek, I. & Gaisler, J. (red.). European Bat Research 1987. Charles University Press, Praha.

Ahlén, I. & Tjernberg, M. (red.). 1996. Rödlistade ryggradsdjur i Sverige – Artfakta. ArtDatabanken, SLU, Uppsala. 335 s.

Baagøe, H. 1991. Flagermus Chiroptera. S. 47–89 i: Muus, B. (red.). Danmarks pattedyr. Bind 1. Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag, København.

Baagøe, H. & Bloch, D. 1994. Bats (Chiroptera) in the Faroe Islands. Fróðskaparrit 41: 83–88.

Baillie, J. & Groombridge, B. (red.). 1996. 1996 IUCN Red List of threatened animals. IUCN, Gland, Sveits og Cambridge, England. 70+368+10 s.

Beck, A. 1995. Fecal analyses of European bat species. Myotis 32–33: 109–119.

Boonman, A. M., Bongers, W. & Twisk, P. 1997. Rosse vleermuis Nyctalus noctula (Schreber, 1774). S. 172–182 i: Limpens, H., Mostert, K. & Bongers, W. (red.). Atlas van de Nederlandse vleermuizen. Onderzoek naar verspreiding en ecologie. KNNV Uitgeverij, Utrecht. (På nederlandsk med engelsk sammendrag).

Collett, R. 1911–12. Norges Pattedyr. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Kristiania. X+744 s.

Corbet, G. B. 1978. The mammals of the Palearctic region: a taxonomic review. British Museum (Natural History) og Cornell University Press, London. 314 s.

Gerell, R. 1987. Flyttar svenska fladdermöss? Fauna och flora 82 (2): 79–83.

Gerell, R., Ivarsson, A. & Lundberg, K. 1983. Sydfladdermus, Eptesicus serotinus Schreber 1774, ny fladdermusart i Sverige. Fauna och flora 78 (1): 38–40.

Gjerde, L. & Helgø, H. 1995. First record of Nyctalus noctula (Schreber, 1774) in Norway. Fennoscandian Bats 3: 2–4.

Höjer, J. 1995. Hotade djur och växter i Norden. TemaNord 1995:520, Nordisk ministerråd, København. 142+114 s.

Kronwitter, F. 1988. Population structure, habitat use and activity patterns of the Noctule bat, Nyctalus noctula Schreb., 1774 (Chiroptera: Vespertilionidae) revealed by radio-tracking. Myotis 26: 23–85.

Limpens, H. J. G. A. & Bongers, W. 1991. Bats in Dutch forests. Myotis 29: 129–136.

Moltu, D.-P. (udatert). Flaggermus i fokus. Oversettelse av teksthefte til lysbildeserie produsert av The Flora and Fauna Preservation Society of London. Fylkesmannens Miljøvernavdeling, Rogaland og Stavanger Museum, Stavanger. 29 s.

Olsen, K. M. (red.). 1996. Kunnskapsstatus for flaggermus i Norge. Norsk Zoologisk Forening. Rapport 2. 210 s.

Olsen, K. M. 1997. Kartlegging av flaggermus i Telemark. Kunnskapsstatus 1997. Upubl. rapport, Norsk Zoologisk Forening. 18 s.

Roer, H. 1989. Zum Vorkommen und Migrationsverhalten des Kleinen Abendseglers (Nyctalus leisleri Kuhl, 1818) in Mitteleuropa. Myotis 27: 99–109. (På tysk med engelsk sammendrag).

Roer, H. 1995. 60 years of bat-banding in Europe – results and tasks for future research. Myotis 32–33: 251–261.

Starholm, T. 1998. Bat observations. I: Gundersen, H. & Mauritzen, M. (red.). Mammals in Trysil and Dovre. Results of the 1996 mammal study camp of the Norwegian Zoological Society (NZF) and the Dutch-Flemish Mammal Society (VZZ). Norsk Zoologisk Forening. Rapport 4. (Manuskript).

Stebbings, R. E. 1988. Conservation of European Bats. Christopher Helm, London. 246 s.

Størkersen, Ø. R. 1992. Truete arter i Norge. Norwegian Red List. DN-rapport 1992 - 6. 89 s.

Størkersen, Ø. R. 1996. Nye rødlister for truede arter i Norge. S. 71–78 i: Brox, K. H. (red.). Natur 96/97. Tapir forlag, Trondheim.

Syvertsen, P. O. 1996. Kartlegging av flaggermus i Buskerud: kunnskapsstatus 1996. Upubl. rapport, Norsk Zoologisk Forening. 11 s.

Syvertsen, P. O., Stormark, T. A., Starholm, T. & Nordseth, M. 1994. Storflaggermus endelig bekreftet i Norge. Fauna 47 (2): 166–174.

Syvertsen, P. O., Stormark, T. A., Nordseth, M. & Starholm, T. 1995. A tentative assessment of bat diversity and distribution in Norway. Myotis 32–33: 183–191.

Vaughan, N. 1997. The diets of British bats (Chiroptera). Mammal Rev. 27 (2): 77–94.

Wergeland Krog, O. M. 1995. Storflaggermus påvist i Østfold. Fauna 48 (1): 33–34.