Status (NZF):  Hensynskrevende (DM)
 

Global utbredelse og status 

En kysttilknyttet art i Nord-Atlanteren og det nordlige Stillehavet. Den deles inn i fem underarter; P. v. vitulina forekommer i Nordøst-Atlanteren fra Portugal i sør til Barentshavet i nord. Den nordøstatlantiske bestanden teller drøyt 70.000 individer, hvorav ca. 30.000 finnes rundt Island (Reijnders 1992). Globalt teller bestanden trolig under 500.000 individer (Bjørge 1993).

Steinkobbe ble ikke oppført på den norske rødlista fra 1992 (Størkersen 1992), mens sjøpattedyr ikke ble vurdert i den siste utgaven (Størkersen 1996). Arten er foreslått som nordisk Ansvarsart (Höjer 1995). Steinkobben er oppført i liste III i Bern-konvensjonen.

Utbredelse og bestandssituasjon i Norge

Steinkobben finnes mer eller mindre sammenhengende i grunne farvann langs hele norskekysten, både ved klippekyster, i dype fjorder og ved sandbanker utenfor elveutløp (Bjørge 1991, Henriksen 1995). Den kan også vandre opp i elver (Øynes 1964, Henriksen & Moen 1997). Mer enn 95% av den norske steinkobbebestanden finnes i tilknytning til skjær og småøyer et stykke fra fastlandet eller større øyer (Bjørge 1991).

Kaste-, hårfellings- og liggeplasser for steinkobbe langs norskekysten (etter Anon. 1990 og Henriksen & Haug 1994). Et plott kan representere flere lokaliteter i samme område.

[Kart fra Prosjekt Pattedyratlas for fastlands-Norge og Svalbard for perioden etter 1980]

På Svalbard finnes arten hovedsakelig langs Prins Karls Forland vest for Spitsbergen, men det er observert enkeltindivider både ved Edgeøya og Sjuøyane på østlige og nordlige deler av Svalbard (Henriksen m.fl. 1997).

Bestanden er trolig mindre i dag enn tidligere. Collett (1911–12) betegnet steinkobben som tallrik langs hele kysten, men vanligst langs kysten av Sør- og Vestlandet. Den skal likevel ha vært vanligere på 1700- og 1800-tallet. På midten av 1700-tallet skal flokker på hundrevis av dyr ha forekommet mange steder, og ved utløpet av Tanaelva i Finnmark ble det drept hele 240 steinkobber i løpet av en åtte dagers klappjakt tidlig på 1820-tallet (Henriksen & Moen 1997).

Fra vårt århundre er det publisert fylkesvise bestandsoverslag for hele landet for første halvdel av 1960-tallet (Øynes 1964, 1966) og for perioden 1977–88 (Bjørge 1991). For de fleste fylkene viser bestandstallene for de to periodene små forskjeller, men metodiske forskjeller mellom undersøkelsene gjør det vanskelig å sammenligne de to studiene direkte. Det finnes ikke bestandsestimater for større områder fra før 1960, men fangstoppgaver tyder på at arten mange steder var langt vanligere før krigen. I Finnmark og Troms var for eksempel bestandsanslagene på 1960-tallet mindre enn den årlige fangsten før krigen (Øynes 1964). Også langs resten av kysten gikk steinkobben sterkt tilbake i den samme perioden på grunn av jakt, og i Sør-Norge var bestanden så lav at det var frykt for at arten skulle forsvinne fra landsdelen (Øynes 1966).

Bestandsanslag for steinkobbe i Norge inkludert Svalbard basert på registreringer i perioden fra 1960-tallet til 1991:

Tabellen angir minimumsestimater, og er dels basert på tellinger av sel fra slutten av 1970-tallet til 1991, dels på utspørring av fiskere og fyrvoktere på 1960-tallet (Anon. 1990, Prestrud & Gjertz 1990, Henriksen & Haug 1994). Med vår lange kyst er en bestand på ca. 4.500 dyr langs fastlandet lite sammenlignet med bestandene i andre Nordsjøland (Bjørge 1991).

Henriksen m.fl. (1997) anslår bestanden i Barentshavet inkludert russiske områder til å være på rundt 1.000 individer.

Det er vanskelig å få pålitelige bestandsoversikter for sel. Dyrene tilbringer en del tid på land, men det er ikke mulig å telle hele eller et tilfeldig utvalg av bestanden samtidig. Bestandsestimater basert på tellinger vil derfor lett gi for lave anslag.

Steinkobben er en av de minste selene i norske farvann. Hannene blir ca. 155 cm og hunnene ca. 150 cm lange. Voksne hanner veier opptil 100 kg og hunner 80 kg (Reijnders 1992). Hunnene blir kjønnsmodne 3–4 år gamle, men bare et fåtall hunner blir drektige så tidlig. Sannsynligheten for drektighet øker gradvis med hunnenes alder og stabiliserer seg på ca. 90% hos eldre dyr. Hannene blir kjønnsmodne 5–7 år gamle (Bjørge 1992). Steinkobben kan bli opptil 36 år gammel (Härkönen & Heide-Jørgensen 1990). Paringen skjer om sommeren, men fosterutviklingen starter først etter ca. tre måneder. Hunnene får én unge om gangen, og ungekastingen skjer på land fra slutten av mai til begynnelsen av juli. Ungene mister som regel kvitpelsen før eller rett etter fødselen, og får deretter samme pels som de voksne. Fødslene skjer i vannkanten, og ungene er svømmedyktige etter kort tid. Ungene dier i ca. tre uker og avvenningen skjer gradvis. Etter avvenning spiser ungene mest bunnlevende krepsdyr; seinere blir fisk hovedføden. Hos seler undersøkt på norskekysten er sild det vanligste byttet, fulgt av ulike torskefisker. Det er også påvist mindre mengder av andre fiskeslag (Bjørge 1993).

Norske myndigheter har i store deler av vårt århundre gjennomført kampanjer for å utrydde eller redusere bestandene av kystsel (steinkobbe og havert). Det har blitt utbetalt skuddpremie for steinkobbe i de fleste av landets fylker, og det har også blitt lånt ut kobbegarn til fiskere. Dette førte til at steinkobbebestanden ble redusert kraftig (Øynes 1964, 1966). Så seint som på 1980-tallet ble det gjennomført omfattende fellingsprogrammer av sel langs norskekysten (Hansen 1993).

I 1988 ble steinkobbebestanden i Nordsjø-området rammet av en virusepidemi, og alt i alt ble det registrert 18.000 døde steinkobber (Reijnders 1992). Av disse ble 930 funnet langs kysten av Sør-Norge. Det er ikke registrert lignende epidemier tidligere, og årsakene til utbruddet er ikke kjent (Anon. 1990). Selv om hele 60% av bestanden døde under epidemien, er bestanden i Kattegat, Skagerrak og Oslofjord-området nå trolig tilbake på omtrent samme nivå som før utbruddet. I de sørlige delene av Nordsjøen er det registrert redusert formeringsevne på grunn av PCB-forurensning. For Nordsjø-området sett under ett har bestanden økt jevnt siden 1970-tallet, bare avbrutt av virusepidemien i 1988. På midten av 1990-tallet økte bestanden i Nordsjø-området med over 10% i året (de Jong m.fl. 1997).

Det har blitt jaktet sel langs norskekysten til lokalt bruk siden steinalderen. I enkelte perioder har det også vært drevet kommersiell jakt på steinkobbe (Bjørge 1993). Tidligere fantes det ingen samlet oversikt over den årlige avskytningen (Bjørge 1993), men det er gjort forsøk på å anslå jaktuttaket lokalt (Henriksen m.fl. 1993, Henriksen & Haug 1994). Fra 1997 er det innført kvotejakt på steinkobbe, men det er uvisst hvor mange dyr som skytes illegalt. Det er delte oppfatninger om hvilken effekt jakt har hatt for selbestanden i nyere tid (Bjørge 1993, Henriksen m.fl. 1993). En del steinkobber dør også i fiskegarn (Bjørge 1991, Henriksen & Moen 1997).

Seler er sårbare for utslipp av olje, men det foreligger ingen publiserte opplysninger om oljeskadde seler i forbindelse med oljeutslipp ved norskekysten (Røv 1993). Exxon Valdez-ulykken i Alaska i 1989 forårsaket imidlertid trolig at minst 300 steinkobber døde som følge av oljeforurensning (Frost m.fl. 1994).

Det er påvist redusert reproduksjon hos steinkobbe i nederlandske farvann sammenlignet med andre deler av Nordsjø-området på grunn av høye nivåer av PCB (de Jong m.fl. 1997).

Menneskelige forstyrrelser i steinkobbenes yngleområder kan også være en trussel mot bestanden enkelte steder (de Jong m.fl. 1997), og dette kan muligens forklare at arten nesten har blitt borte fra deler av Oslofjorden.

Det er ingenting som tyder på at steinkobben er i tilbakegang i landet sett under ett selv om bestanden antakelig er en del lavere enn i tidligere tider. I en del områder med stor trafikk av fritidsbåter ser det imidlertid ut til at arten har blitt sjeldnere. For å beholde arten i disse områdene vil det være behov for å sikre selene områder der de kan være i fred i kaste- og hårfellingsperiodene. For øvrig er det behov for bedre kunnskap om bestandsstørrelse og artens økologi.

Anon. 1990. Landsplan for forvaltning av kystsel. NOU 1990: 12. Norges offentlige utredninger. 158 s.

Bjørge, A. 1991. Status of the harbour seal Phoca vitulina in Norway. Biol. Conserv. 58 (2): 229–238.

Bjørge, A. 1992. The reproductive biology of the harbour seal, Phoca vitulina L., in Norwegian waters. Sarsia 77 (1): 47–51.

Bjørge, A. 1993. The harbour seal, Phoca vitulina L., in Norway and the role of science in management. Dr. scient.-avhandling, Dept. of Fisheries and Marine Biology, University of Bergen. 91 s.

Collett, R. 1911–12. Norges Pattedyr. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Kristiania. X+744 s.

Frost, K. J., Lowry, L. F., Sinclair, E. H., Ver Hoef, J. & McAllister, D. C. 1994. Impacts on distribution, abundance, and productivity of harbor seals. S. 97–118 i: Loughlin, T. R. (red.). Marine mammals and the Exxon Valdez. Academic Press, San Diego.

Hansen, S. 1993. En vurdering av norsk kystselforvaltning i perioden 1973 til 1992. Hovedoppgave i zoologi, Universitetet i Trondheim. 124 s.

Härkönen, T. & Heide-Jørgensen, M.-P. 1990. Comparative life histories of east Atlantic and other harbour seal populations. Ophelia 32 (3): 211–235.

Henriksen, G. 1995. Distribution, habitat use and status of protection of harbour seals Phoca vitulina and grey seals Halichoerus grypus in Finnmark, North Norway. Fauna norv. Ser. A 16: 11–18.

Henriksen, G. & Haug, T. 1994. Status of the harbour seal Phoca vitulina in Finnmark, North Norway. Fauna norv. Ser. A 15: 19–24.

Henriksen, G. & Moen, K. 1997. Interactions between seals and salmon fisheries in Tana River and Tanafjord, Finnmark, North Norway, and possible consequences for the harbour seal Phoca vitulina. Fauna norv. Ser. A 18: 21–31.

Henriksen, G., Ørjebu, A. & Haug, T. 1993. Steinkobbe og havert i Finnmark. Fylkesmannen i Finnmark, Miljøvernavdelingen, rapp. nr. 3 - 1993. 19 s.

Henriksen, G., Gjertz, I. & Kondakov, A. 1997. A review of the distribution and abundance of harbor seals, Phoca vitulina, on Svalbard, Norway, and in the Barents Sea. Mar. Mamm. Sci. 13 (1): 157–163.

Höjer, J. 1995. Hotade djur och växter i Norden. TemaNord 1995:520, Nordisk ministerråd, København. 142+114 s.

Jong, G. D. C. de, Brasseur, S. M. J. M. & Reijnders, P. J. H. 1997. Harbour seal Phoca vitulina vitulina. S. 76–97 i: Reijnders, P. J. H., Verriopoulos, G. & Brasseur, S. M. J. M. (red.). Status of pinnipeds relevant to the European Union. IBN Scientific Contributions 8. DLO Institute for Forestry and Nature Reserach (IBN-DLO), Wageningen.

Prestrud, P. & Gjertz, I. 1990. The most northerly harbor seal, Phoca vitulina, at Prins Karls Forland, Svalbard (Arctic Ocean). Mar. Mamm. Sci. 6 (3): 215–220.

Reijnders, P. J. H. 1992. Phoca vitulina Linnaeus, 1758 – Seehund. S. 120–137 i: Niethammer, J. & Krapp, F. (red.). Handbuch der Säugetiere Europas. Band 6/II. AULA-Verlag, Wiesbaden. (På tysk).

Røv, N. 1993. Konsekvenser for kystsel av petroleumsvirksomhet i Midt-Norge. NINA Oppdragsmelding 185. 21 s.

Størkersen, Ø. R. 1992. Truete arter i Norge. Norwegian Red List. DN-rapport 1992 - 6. 89 s.

Størkersen, Ø. R. 1996. Nye rødlister for truede arter i Norge. S. 71–78 i: Brox, K. H. (red.). Natur 96/97. Tapir forlag, Trondheim.

Øynes, P. 1964. Sel på norskekysten fra Finnmark til Møre. Fiskets gang 50 (48): 694–707.

Øynes, P. 1966. Sel i Sør-Norge. Fiskets gang 52 (45): 834–839.