BRANDTFLAGGERMUS  Myotis brandtii (Eversmann, 1845)
[SKOGFLAGGERMUS er nå artens anbefalte norske navn]

 
Status (NZF):  Utilstrekkelig kjent (K) 
 

Global utbredelse og status 

En palearktisk art, men utbredelsen er lite kjent grunnet forveksling med skjeggflaggermus. I Europa er utbredelsen noenlunde den samme som for skjeggflaggermus, men tyngdepunktet i forekomsten later til å ligge noe lenger øst og nord enn hos denne, og brandtflaggermusa er ikke kjent fra Irland, Spania eller Italia. Nordgrensa i Europa går gjennom Nord-Finland og Nord-Sverige (Stebbings 1988).

Brandtflaggermus og skjeggflaggermus er svært like og utgjør et sett med tvillingarter som først rundt 1970 ble anerkjent som to arter (se f.eks. Baagøe 1973). De to artene er i den eldre litteraturen som regel blandet sammen, og mye er fremdeles uklart om deres artsspesifikke økologi, utbredelse og status. I norsk litteratur ble brandtflaggermusa ikke omtalt som forekommende i landet før i 1988 (Solheim 1988).

Ikke truet globalt (Baillie & Groombridge 1996) eller i Norden (Höjer 1995). Arten ble ikke tatt i betraktning i den tidligere norske rødlista, men nylig er den listet som Hensynskrevende (Størkersen 1992, 1996). Oppført i både Bern- og Bonn-konvensjonenes liste II.

Arten ble først rapportert fra Norge av Baagøe (1973), som ved kritisk gjennomgang av «skjeggflaggermus» i nordiske museumssamlinger fant en hann innsamlet i Verdal, Nord-Trøndelag i 1894 og en hunn fra Sør-Norge uten angivelse av lokalitet eller innsamlingstidspunkt. Verdal-funnet er fremdeles vårt nordligste, men arten er nå i tillegg kjent fra Hedmark, Oppland, Akershus, Oslo, Buskerud og Møre og Romsdal (Olsen 1996, Rigstad m.fl. 1996, Starholm 1998). Artens status hos oss er uviss, men den er utvilsomt nokså utbredt (i det minste i Sørøst-Norge) og vil sannsynligvis vise seg å opptre i flere sørnorske fylker. De fleste funnene gjelder hanner i dvale. Det foreligger også noen sommerfunn, blant annet av en hann som i 1996 ble fanget i nett i Trysil ved en låve hvor det lot til å være en koloni av skjegg- eller brandtflaggermus (Starholm 1998). Inntil utgangen av 1997 foreligger minst 15 norske funn (ovenstående referanser og NZFs Prosjekt Pattedyratlas upubl.).

I Finland er brandtflaggermus vidt utbredt og antakelig vanligere enn skjeggflaggermus, og den opptrer lenger mot nord (Lehmann 1984). I Sverige er begge artene vidt utbredte, og brandtflaggermus er kjent nord til 64ºN (omtrent på høyde med Steinkjer) (Gerell 1987). Også i Danmark har brandtflaggermus større utbredelse enn skjeggflaggermus, men utenom Bornholm er den likevel fåtallig (Baagøe 1991).

Påvist forekomst av brandtflaggermus i 10x10 km-ruter (Kilder: Olsen 1996; NZFs Prosjekt Pattedyratlas, upubl. data).

[Oppdatert kart fra Prosjekt Pattedyratlas]

Lite detaljer er kjent om artens økologi. På Gotland opptrer den gjerne i åpninger i skog, og det antas at brandtflaggermusa har sine beste jakthabitater i beita utmarksskog (Ahlén 1994). De Jong (1994) fant at den unngår åpne områder som hogstfelter og åkrer, og at den i stor grad utnytter barskog. Fra Mellom-Europa er det rapportert at arten i større grad enn skjeggflaggermus er tilknyttet sluttet skog (Taake 1992).

Næringsvalget er svært likt skjeggflaggermusas. Spiser vesentlig tovinger; noen viktige familier er stankelbeinsmygg (Tipulidae), fjærmygg (Chironomidae) og vindusmygg (Anisopodidae). Arten fanger også en del fluer og edderkopper. Dette er overveiende dagaktive dyr, noe som tyder på et element av «gleaning»-atferd (se børsteflaggermus for forklaring). Tar også andre insektgrupper, som for eksempel sommerfugler (Taake 1992, Vaughan 1997).

Få barselkolonier later til å være kjent. Trolig benytter den (i likhet med skjeggflaggermusa) både hulltrær og bygninger.

Det meste som er beskrevet om overvintring i faktaarket for skjeggflaggermus gjelder også for brandtflaggermus. Sistnevnte forlater imidlertid vinterlokalitetene seinere, og er i Danmark og Storbritannia funnet i dvale så seint som i mai (Jones 1991, Degn m.fl. 1995).

Se omtalen i faktaarket for skjeggflaggermus. Situasjonen for brandtflaggermusa vil trolig være mye den samme, men dersom det er riktig at den i større grad enn skjeggflaggermus er bar- og blandingsskogtilknyttet er den kanskje mindre akutt utsatt. Det ser imidlertid ut til at brandtflaggermusa er mer følsom enn større flaggermusarter overfor isolasjon av jakthabitatene, og at arten derfor kan påvirkes negativt av oppsplitting av skogsområder (Ekman & de Jong 1996).

Se den generelle omtalen i faktaarket for skjeggflaggermus.

Ahlén, I. 1994. Gotlands fladdermusfauna 1993. Länsstyrelsen i Gotlands län, Visby. 12 s.

Baagøe, H. J. 1973. Taxonomy of two sibling species of bats in Scandinavia Myotis mystacinus and Myotis brandtii (Chiroptera). Vidensk. Meddr dansk naturh. Foren. 136: 191–216.

Baagøe, H. 1991. Flagermus Chiroptera. S. 47–89 i: Muus, B. (red.). Danmarks pattedyr. Bind 1. Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag, København.

Baillie, J. & Groombridge, B. (red.). 1996. 1996 IUCN Red List of threatened animals. IUCN, Gland, Sveits og Cambridge, England. 70+368+10 s.

Degn, H. J., Andersen, B. B. & Baagøe, H. 1995. Automatic registration of bat activity through the year at Mønsted Limestone Mine, Denmark. Z. Säugetierkunde 60 (3): 129–135.

Ekman, M. & Jong, J. de 1996. Local patterns of distribution and resource utilization of four bat species (Myotis brandti, Eptesicus nilssoni, Plecotus auritus and Pipistrellus pipistrellus) in patchy and continuous environments. J. Zool., Lond. 238 (3): 571–580.

Gerell, R. 1987. Distribution of Myotis mystacinus and Myotis brandtii (Chiroptera) in Sweden. Z. Säugetierkunde 52 (6): 338–341.

Höjer, J. 1995. Hotade djur och växter i Norden. TemaNord 1995:520, Nordisk ministerråd, København. 142+114 s.

Jones, G. 1991. Hibernal ecology of Whiskered bats (Myotis mystacinus) and Brandt’s bats (Myotis brandti) sharing the same roost site. Myotis 29: 121–128.

Jong, J. de 1994. Distribution patterns and habitat use by bats in relation to landscape heterogeneity, and consequences for conservation. Doktorgradsavhandling. Rapport 26, Institutionen för Viltekologi, Sveriges Lantbruksuniversitet. 130 s.

Lehmann, R. 1984. Myotis mystacinus (Kuhl, 1819) and Myotis brandti (Eversmann, 1845) in Finland. Myotis 21–22: 96–101.

Olsen, K. M. (red.). 1996. Kunnskapsstatus for flaggermus i Norge. Norsk Zoologisk Forening. Rapport 2. 210 s.

Rigstad, K., Olsen, K. M., Klann, M., Kooij, J. van der, Starholm, T. & Syvertsen, P. O. 1996. Vintertellinger av flaggermus på Østlandet 1995/96. Fauna 49 (4): 186–190.

Solheim, R. 1988. Brandtflaggermus Myotis brandti (Eversman) 1845 påvist i Norge. Fauna 41 (3): 91–93.

Starholm, T. 1998. Bat observations. I: Gundersen, H. & Mauritzen, M. (red.). Mammals in Trysil and Dovre. Results of the 1996 mammal study camp of the Norwegian Zoological Society (NZF) and the Dutch-Flemish Mammal Society (VZZ). Norsk Zoologisk Forening. Rapport 4. (Manuskript).

Stebbings, R. E. 1988. Conservation of European Bats. Christopher Helm, London. 246 s.

Størkersen, Ø. R. 1992. Truete arter i Norge. Norwegian Red List. DN-rapport 1992 - 6. 89 s.

Størkersen, Ø. R. 1996. Nye rødlister for truede arter i Norge. S. 71–78 i: Brox, K. H. (red.). Natur 96/97. Tapir forlag, Trondheim.

Taake, K.-H. 1992. Strategien der Ressourcennutzung an Waldgewässern jagender Fledermäuse (Chiroptera: Vespertilionidae). Myotis 30: 7–74. (På tysk med engelsk sammendrag).

Vaughan, N. 1997. The diets of British bats (Chiroptera). Mammal Rev. 27 (2): 77–94.