Status (NZF):  Utilstrekkelig kjent (K)
 

Global utbredelse og status 

En palearktisk art med østlig utbredelse innen Europa. Den finnes vest til Sør-Norge og Mellom-Europa (grensetraktene mellom Frankrike, Tyskland og Sveits), og sør til Nord-Italia og Nord-Hellas, med enkelte spredte funn ellers i Vest-Europa. Skimmelflaggermusa synes å mangle i Finland, men finnes østover gjennom Russland (sør for 55–60ºN) til Øst-Sibir (Corbet 1978, Stebbings 1988, Rydell & Baagøe 1994).

Ikke truet globalt (Baillie & Groombridge 1996) eller i Norden (Höjer 1995). Tidligere listet som Utilstrekkelig kjent i Norge, og nylig som Hensynskrevende (Størkersen 1992, 1996). Oppført i både Bern- og Bonn-konvensjonenes liste II.

En detaljert oversikt over norske funn ved utgangen av 1995 er gitt av Olsen (1996). Noen supplerende registreringer er gitt av Solheim (1995), Syvertsen (1996), Olsen (1997) og Starholm (1998).

Skimmelflaggermusa er lettest å registrere når hannene på høsten foretar et karakteristisk sangspill, som kan høres uten tekniske hjelpemidler. Mange norske funn er av denne typen, ofte i tettbebyggelse (Olsen 1996). De fleste funnene er gjort i kystnære strøk, særlig i Oslofjord-området, men med noen spredte registreringer langs sør- og vestkysten nord til Trondheim (Olsen 1996). Nye innlandsforekomster er funnet i Hedmark, Buskerud og Telemark i 1996 og 1997; av spesiell interesse er flere registreringer i Trysil sommeren 1996 som nå utgjør den nordligste kjente forekomsten på Østlandet (Starholm 1998).

Det første dokumenterte vinterfunnet i Norge ble gjort i Kristiansand, Vest-Agder i januar 1996, da en levende hann ble funnet innendørs (Solheim 1995). Det er kjent at arten kan foreta lange forflytninger (se Økologi), men den er ikke regnet som trekkende i Norden (Gerell 1987, Baagøe 1991). I Danmark overvintrer den gjerne i høyhus (Baagøe 1991). Observasjonen i Kristiansand utgjør den første konkrete indikasjonen på at arten kan være bygningstilknyttet også hos oss om vinteren.

Påvist forekomst av skimmelflaggermus i 10x10 km ruter (Kilder: Olsen 1996; NZFs Prosjekt Pattedyratlas, upubl. data).

[Oppdatert kart fra Prosjekt Pattedyratlas]

Skimmelflaggermusa opptrer i vidt forskjellige habitattyper, fra skog og tettbebyggelse til treløse stepper og jordbruksland (Rydell & Baagøe 1994). Spennvidden i potensielle jakthabitater gjenspeiles i til dels motstridende opplysninger om næringsvalg (sammenfattet av Rydell & Baagøe 1994): biller og nattsommerfugler ved jakt rundt gatelykter seinsommer og høst; nyklekte insekter ved jakt over vann; små tovinger (<10 mm kroppslengde) og andre luftbårne insekter, som for eksempel bladlus, som hovedføde til alle årstider. Beck (1995) fant vesentlig vårfluer, sommerfugler, tovinger og nettvinger i sitt mellomeuropeiske materiale. Insektjakta foregår ofte i en høyde av 10–20 m over bakken, som regel i åpent terreng, men også over skog og vann (Rydell & Baagøe 1994).

Fra Bayern, Tyskland er det beskrevet sommerkolonier med inntil rundt 300 individer, som sannsynligvis utgjør rene hannforekomster. Dyrene benytter her åpninger i flate garasjetak (Richarz m.fl. 1989). Artens barselkolonier er imidlertid relativt små, og består som regel av 10–100 hunner. Koloniene ligger gjerne i sprekker i tak eller vegger på bygninger, ofte i moderne sådanne. De er i Mellom- og Nord-Europa bebodd fra mai til august (Rydell & Baagøe 1994). Det er ikke rapportert sikre funn av barselkolonier fra Norge, men slike må utvilsomt finnes.

På høstparten utfører hannene en karakteristisk sangflukt som kan høres av unge mennesker uten bruk av tekniske hjelpemidler (se f.eks. Ahlén 1986, Solheim 1990, Rydell & Baagøe 1994). Dyrene søker seg til høye, vertikale flater, slik som høyhus eller klippevegger. I danske byer høres sangen gjerne fra slutten av september til midten av desember (Rydell & Baagøe 1994). I Norge er den rapportert fra midten av september til begynnelsen av desember (Olsen 1996).

Det er kjent at arten kan foreta lange vandringer (Roer 1995). Eksempelvis ble en ung hann som var merket i en koloni i Estland i juli gjenfunnet i Østerrike i november samme år, en distanse på rundt 1.400 km (Masing 1989). Noen få individer er registrert på den svenske sørkysten om høsten idet de trakk ut over sjøen (Ahlén 1997). Arten er også påtruffet på oljeinstallasjoner i Nordsjøen (Rydell & Baagøe 1994) og på Færøyene (Baagøe & Block 1994). Man kan således ikke se bort fra at enkelte dyr fra norske bestander kan tilbringe vinteren utenfor landets grenser. Overvintring finner normalt sted i bygninger (sprekker i vegger og tak), trolig også i naturlige bergsprekker, men kun unntakelsesvis i grotter og gruver (Rydell & Baagøe 1994).

For en mer utførlig presentasjon av artens biologi, se Rydell & Baagøe (1994).

Ingen spesielle trusler mot skimmelflaggermusa er kjent, men trolig rammes arten av de samme negative faktorer som andre flaggermus. Se omtalen i faktaarket for skjeggflaggermus.

Ved funn av barselkolonier bør disse gis beskyttelse. Se for øvrig den generelle omtalen i faktaarket for skjeggflaggermus.

Ahlén, I. 1986. Var går nordgränsen för den gråskimliga fladdermusen Vespertilio murinus i Sverige? Fauna och flora 81 (3): 127–130.

Ahlén, I. 1997. Migratory behaviour of bats at south Swedish coasts. Z. Säugetierkunde 62 (6): 375–380.

Baagøe, H. 1991. Flagermus Chiroptera. S. 47–89 i: Muus, B. (red.). Danmarks pattedyr. Bind 1. Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag, København.

Baagøe, H. & Bloch, D. 1994. Bats (Chiroptera) in the Faroe Islands. Fróðskaparrit 41: 83–88.

Baillie, J. & Groombridge, B. (red.). 1996. 1996 IUCN Red List of threatened animals. IUCN, Gland, Sveits og Cambridge, England. 70+368+10 s.

Beck, A. 1995. Fecal analyses of European bat species. Myotis 32–33: 109–119.

Corbet, G. B. 1978. The mammals of the Palearctic region: a taxonomic review. British Museum (Natural History) og Cornell University Press, London. 314 s.

Gerell, R. 1987. Flyttar svenska fladdermöss? Fauna och flora 82 (2): 79–83.

Höjer, J. 1995. Hotade djur och växter i Norden. TemaNord 1995:520, Nordisk ministerråd, København. 142+114 s.

Masing, M. 1989. A long-distance flight of Vespertilio murinus from Estonia. Myotis 27: 147–150.

Olsen, K. M. (red.). 1996. Kunnskapsstatus for flaggermus i Norge. Norsk Zoologisk Forening. Rapport 2. 210 s.

Olsen, K. M. 1997. Kartlegging av flaggermus i Telemark. Kunnskapsstatus 1997. Upubl. rapport, Norsk Zoologisk Forening. 18 s.

Richarz, K., Limbrunner, H. & Kronwitter, F. 1989. Nachweise von Sommerkolonien der Zweifarbfledermaus Vespertilio murinus Linnaeus, 1758 in Oberbayern mit einer Übersicht aktueller Funde in Südbayern. Myotis 27: 61–70. (På tysk med engelsk sammendrag).

Roer, H. 1995. 60 years of bat-banding in Europe – results and tasks for future research. Myotis 32–33: 251–261.

Rydell, J. & Baagøe, H. 1994. Vespertilio murinus. Mammalian Species 467. 6 s.

Solheim, R. 1990. Flaggermusene. S. 38–61 i: Semb-Johansson, A. & Frislid, R. (red.). Norges dyr. Pattedyrene 3. J. W. Cappelens Forlag, Oslo.

Solheim, R. 1995. Vinterfunn av skimmelflaggermus i Kristiansand. Fauna 48 (4): 210–211.

Starholm, T. 1998. Bat observations. I: Gundersen, H. & Mauritzen, M. (red.). Mammals in Trysil and Dovre. Results of the 1996 mammal study camp of the Norwegian Zoological Society (NZF) and the Dutch-Flemish Mammal Society (VZZ). Norsk Zoologisk Forening. Rapport 4. (Manuskript).

Stebbings, R. E. 1988. Conservation of European Bats. Christopher Helm, London. 246 s.

Størkersen, Ø. R. 1992. Truete arter i Norge. Norwegian Red List. DN-rapport 1992 - 6. 89 s.

Størkersen, Ø. R. 1996. Nye rødlister for truede arter i Norge. S. 71–78 i: Brox, K. H. (red.). Natur 96/97. Tapir forlag, Trondheim.

Syvertsen, P. O. 1996. Kartlegging av flaggermus i Buskerud: kunnskapsstatus 1996. Upubl. rapport, Norsk Zoologisk Forening. 11 s.