Status (NZF): Hensynskrevende (DM), Ansvarsart
 

Global utbredelse og status 

Rein (villrein) finnes opprinnelig bare på den nordlige halvkule. I dag er rein utbredt i Canada, Alaska, Norge, Finland, det tidligere Sovjetunionen og Kina, samt på Svalbard og Grønland. Enkelte av dagens bestander er et resultat av reetablering. I tillegg er det satt ut rein blant annet på Sør-Georgia i Antarktis og på Island. Verdensbestanden er estimert til 3,3–3,9 millioner dyr (Williams & Heard 1986).

Ut fra levevis kan reinen deles i to hovedgrupper; tundrarein, som stort sett lever nord for barskoggrensa eller i alpine områder, og skogsreinen, som lever i barskogsområder som grenser opp mot tundraen (Reimers 1989). Det finnes sju underarter av rein, men all rein tilhører samme art. I Norge forekommer to underarter: tundraformen R. t. tarandus, som også finnes i Russland, og Svalbardrein (R. t. platyrhynchus), som kun finnes på Svalbard. I Fennoskandia finnes opprinnelig tundrarein bare i Norge og skogsrein (R. t. fennicus) kun i tre forekomster i Finland (Jordhøy m.fl. 1996). To underarter som levde på Grønland og på en øy utenfor vestkysten av Canada er utryddet (Williams & Heard 1986).

Reinen er ikke globalt truet (Baillie & Groombridge 1996), og er heller ikke inkludert i den nordiske rødlista (Höjer 1995). Arten er ikke tatt med på noen norske rødlister, med unntak av bestanden på Svalbard som ble vurdert som Sårbar på den første norske lista (Hagen m.fl. 1974). Reinen er oppført i Bern-konvensjonens liste III.

Utbredelse og bestandssituasjon i Norge

Arkeologiske utgravninger av steinalderboplasser viser at det har vært rein i Norge siden innlandsisen trakk seg tilbake for ca. 9.000 år siden. Inntil for 300 år siden fantes rein i så godt som alle høyfjellstrakter og i nordlige deler av Finland, Sverige og Norge. Tamreindriften, som tok seg opp i det 18. og 19. århundret, beslagla store beitearealer (Wildhagen 1960), og i begynnelsen av vårt århundre ble det dessuten drevet intensiv jakt på rein (Collett 1911–12). Dette førte til at reinen ble utkonkurrert og fordrevet i hele Sverige, Finland og nesten hele Nord-Norge. I Sør-Norge var det rein igjen bare i noen av de større fjellområdene. I perioden 1902–06 var reinen totalfredet i hele Norge. Bestanden økte og reinen ble igjen gjenstand for hard jakt, etterfulgt av ny nedgang. I 1920-årene var villreinbestanden i Norge antakelig ikke større enn ca. 2.700 dyr (Treschow 1960). Innføring av kvoteregulering for reinjakta fra 1930-årene ga resultater; reinbestanden økte og reinen spredte seg til nye fjellområder. Forvillet tamrein bidro i tillegg til å øke villreinbestandene, og i en del tilfeller ble det kjøpt opp og satt ut tamrein som nå forvaltes som villrein. Dette historiske forløpet har ført til at vi i dag har en vinterbestand på omtrent 33.000 villrein av varierende genetisk opprinnelse, fordelt på 26 ulike fjellområder i Sør-Norge (avgrenset i forvaltningsområder) (Jordhøy m.fl. 1996; se kart og tabell). De fleste av disse områdene er helt avstengt fra hverandre, men det er registrert periodevis utveksling av dyr, så biologisk sett bør noen områder ses under ett (Skogland 1994).

En av de nordligste reinforekomster i verden finnes på Svalbard (Øritsland 1985). Bestandene der utgjør til sammen ca. 8.500 dyr (Jordhøy m.fl. 1996). Svalbardreinen, som i dag er isolert fra all annen rein, har sin hovedutbredelse på Nordenskiöld Land, Sentral-Spitsbergen. I tillegg finnes den blant annet på Edgeøya, Barentsøya og deler av Nordaustlandet (Skogland 1994).

Oversikt over areal, bestandsstatus, forvaltningsmålsettinger, opprinnelse og jaktstart for norske villreinstammer (fastlands-Norge).

Økologi

Reinen er et flokkdyr og en nomadisk art som har spesielle fysiologiske, morfologiske og atferdsmessige tilpasninger til de ekstreme forholdene i fjellet. Flokkstørrelse og -struktur (kjønns- og alderssammensetning) varierer gjennom året avhengig av behovet for vern mot rovdyr og insekter, og tilgang til beite. For å overleve benytter reinen ulike deler av fjellet til ulike årstider. Grovt sett vandrer reinen mellom øst- og vestområder, og beiter lav i områder med middels til lite snø om vinteren, og næringsrike urter i vest om våren og sommeren. Reinens beitetid i ulike plantesamfunn gjennom året, gjenspeiler tilgjengelighet i forhold til snødekkets tykkelse, og den suksessive avsmeltningen som avgjør når groen kommer utover sommeren (Skogland 1984). Terrengets ujevnhet er en avgjørende faktor for om beitene blir brukt eller ikke, da reinen oppsøker arealer med stor overflateujevnhet (Nellemann & Thomsen 1994, Nellemann & Fry 1995, Nellemann 1996).

Som andre nomadiske dyrearter i områder med skrint næringsgrunnlag har reinen en rotasjonsmessig utnyttelse av beitearealene. Dette gjelder spesielt bruken av vinterbeitene, som kan ha en syklus på 20–30 år. På grunn av denne varierende arealbruken kan deler av beitearealene ligge ubrukt i lang tid (Skogland 1993).

Fysiologisk sett er reinen godt tilpasset fjellet. Pelsen har en god isolerende evne, slik at reinen tåler temperaturer helt ned i ÷50ºC uten å øke stoffskiftet (Tyler & Blix 1990). Klauvene er store og brede, og gir stor bæreflate i forhold til kroppsvekten. Reinen bærer dermed godt oppe på snøen. Klauvene egner seg også godt til å grave i snøen etter mat (Skogland 1994).

Simla kan bli kjønnsmoden allerede i sitt første leveår, men dette er avhengig av dyrets kondisjon. Under gode forhold kan hun føde én kalv hvert år fra kjønnsmodning til hun når en alder av ca. 14 år. De færreste blir imidlertid så gamle, og det er vanlig med hvileår. Forplantningen finner hovedsakelig sted i første halvdel av oktober, og drektighetstida er 7½ måned. Tidspunktene i forplantningssyklusen avhenger av beitemulighetene. Dårlig tilgang til vinterbeite fører til dyr i dårlig kondisjon, med sein bedekning og sein kalving. Det igjen fører til dårlig utnytting av vårbeiter («beitesyndromet»). Kalvingstidspunktet blir derfor forskjellig i de ulike reinstammene (Skogland 1985, 1990). Bukkene blir kjønnsmodne som 1½-åringer, men deltar normalt ikke i brunsten før ved rundt fem års alder. Samtidig øker dødeligheten, og svært få bukker blir eldre enn 11 år.

Ulven har vært reinens viktigste predator gjennom alle tider. I tillegg er menneske, jerv, kongeørn, bjørn og fjellrev reinens naturlige predatorer. Insekter kan tappe reinen for ressurser, og kan være en viktig medvirkende dødelighetsfaktor (Reimers 1980, Helle & Tarvainen 1984).

Trusler

På grunn av reinens arealkrevende levesett er oppsplitting og nedbygging av fjellområdene en av hovedtruslene mot villreinstammene i Norge. Grunnlaget for det nomadiske levesettet reduseres når reinen splittes opp i små og fragmenterte bestander (Strand & Jordhøy 1995). Veier, jernbaner, hyttebyer, vassdragsreguleringer; ferdsel på og utenfor turiststier og andre installasjoner; og forstyrrelser, kan fungere som barrierer for reinens trekkruter. Dette kan videre medføre hindringer eller begrensninger for reinens frie ferdsel mellom optimale vinter- og sommerbeiter. I tillegg kommer tap av viktige beite- og kalvingsområder, samt økt skjevhet i fordelingen mellom sommer- og vinterbeiteareal. Oppsplittingen av fjellområdene i Norge har ført til at noen villreinområder har rikelig med sommerbeitearealer, men små vinterbeitearealer, mens andre områder har et motsatt bilde. Dette gir ulike utfordringer i forvaltningen av de forskjellige stammene.

Et inngrep i seg selv har ikke nødvendigvis bare en fysisk innvirkning ved å stenge et område for reinen. Inngrepet kan også gi en arealbruksforskyvning med færre rein som beiter i nærheten av inngrepet i en sone på opptil 4–5 km i forhold til områder utenfor denne sonen (Dau & Cameron 1986, Cameron m.fl. 1992, 1995, Nellemann & Cameron 1996, Smith m.fl. 1994).

Hvert enkelt inngrep trenger ikke nødvendigvis å ha så mye å si, men den samlede effekten av inngrep og forstyrrelser kan ha store virkninger ved at dyrene helt slutter å bruke tidligere foretrukne områder (Nellemann & Cameron 1997). Fragmentering av reinens leveområder kan dermed medføre lavere bæreevne og at bestandene må reduseres. Over tid kan dette også føre til nedsatt genetisk variasjon (Lande 1988).

Andre trusler mot reinen er luftforurensning og mye sau på beite i høyfjellsområdene. Radioaktivt nedfall og tungmetaller som kommer med nedbør påvirker reproduksjon og levedyktighet, og kan endre den genetiske sammensetningen hos reinen (Skogland m.fl. 1991). Ingen andre landpattedyr i Norge har så høy belastning av radioaktivitet og tungmetaller som rein (Pedersen & Nybø 1989). I flere fjellområder er konsentrasjonen av sau svært høy, og dette nedsetter reinens bruk av områdene. Store sauekonsentrasjoner medfører overbelastning på vierkratt og fare for overføring av parasitter til rein (Skogland 1993).

Forvaltningstiltak

Norge er det eneste landet i Europa vest for Russland med opprinnelig vill tundrarein, og dette medfører et særlig internasjonalt ansvar. I stortingsmeldingen om miljø og utvikling (Miljøverndep. 1989) er det lagt avgjørende vekt på at hensynet til en bærekraftig utvikling innarbeides i sektorpolitikken. Det nasjonale miljømålet for villreinforvaltningen er at reinen skal sikres en økologisk forsvarlig ressursutnyttelse, slik at naturens produktivitet og artsrikdom kan bevares for framtidige generasjoner. I tillegg skal hensyn til villrein innarbeides i all relevant planlegging av utbyggingstiltak og utnyttelse av naturressurser (Direktoratet for naturforvaltning 1995).

I den praktiske villreinforvaltningen er det en funksjonsfordeling mellom villreinutvalg, villreinnemnder, kommuner, fylkesmenn og Direktoratet for naturforvaltning, der sistnevnte har den generelle overordnete myndigheten (Lier-Hansen 1994). Et særlig ansvar for å ivareta villreinens behov ligger imidlertid hos kommunene, som forvalter utmarksareal gjennom de kommunale arealplanene. Habitatfragmentering og ubalanse mellom sommer- og vinterbeiter legger store krav til bestandsforvaltning i forhold til tilgjengelig beitegrunnlag og annen aktivitet. Bestandsutviklingen styres gjennom rettet avskytning, som ble innført fra 1970-årene, for å oppnå eller opprettholde en balansert kjønns- og alderssammensetning.

Siden 1991 har det pågått et landsomfattende overvåkningsprogram for rein for å holde løpende oversikt over tilstand og utvikling i bestandene og deres naturmiljø (se f.eks. Jaren 1991, Jordhøy m.fl. 1996). I tillegg er det gjennom en egen tiltaksplan lagt opp til rutinemessige kalvetellinger, strukturtellinger og totaltellinger (Direktoratet for naturforvaltning 1995). Foruten de forvaltningsmessige programmer og tiltak for villrein, er det i flere av forskningsmiljøene i Norge utstrakt forskning på reinens biologi (Anon. 1997b).

Referanser

Anon. 1997a. Villreindistrikter og villreinområder i Norge. Villreinen 1997: 80–101.

Anon. 1997b. Kraftledninger og villrein. En sammenfatning av innleggene på oppstartseminaret «kraftledninger og villrein», 13 februar 1997. Seminarrapport, Statnett, Oslo. 44 s.

Baillie, J. & Groombridge, B. (red.). 1996. 1996 IUCN Red List of threatened animals. IUCN, Gland, Sveits og Cambridge, England. 70+368+10 s.

Cameron, R. D., Reed, D. J., Dau, J. R., & Smith, W. T. 1992. Redistribution of calving caribou in response to oil field development on the Arctic Slope of Alaska. Arctic 45 (4): 338–342.

Cameron, R. D., Lenart, E. A., Reed, D. J., Whitten, K. R. & Smith, W. T. 1995. Abundance and movements of caribou in the oilfield complex near Prudhoe Bay, Alaska. Rangifer 15 (1): 3–7.

Dau, J. & Cameron, R. D. 1986. The effects of a road system on caribou distribution during calving. Rangifer, Special Issue No. 1: 95–101.

Direktoratet for naturforvaltning 1995. Forvaltning av hjortevilt mot år 2000. Handlingsplan. DN-rapport 1995-1. 80 s.

Eide, G. 1987. Knutshø villreinområde. Villreinen 1987: 62–63.

Engeland, S. 1989. Fjellheimen villreinområde. Villreinen 1989: 28–29.

Hagen, O. I. 1997. Slik skjedde det! Reetablering av villrein i Lærdal-Årdal. Villreinen 1997: 22–23.

Hagen, Y., Norderhaug, M. & Rom, K. 1974. Truete dyrearter i Norge med Svalbard. World Wildlife Fund - Norge, Oslo. 22 s.

Haugse, O. S. 1991. Stemningsrapport frå det yngste og minste villreinområdet; Oksenhalvøya. Villreinen 1991: 20–22.

Helle, T. & Tarvainen, L. 1984. Effects of insects on weight gain and survival in reindeer calves. Rangifer 4 (1): 24–27.

Hugdal, O. 1992. Skaulen/Etnefjell villreinområde. Villreinen 1992: 28–29.

Höjer, J. 1995. Hotade djur och växter i Norden. TemaNord 1995:520, Nordisk ministerråd, København. 142+114 s.

Jaren, V. 1991. Overvåkningsprogram for hjortevilt startes i år. Villreinen 1991: 14–16.

Jordhøy, P., Strand, O., Skogland, T., Gaare, E. & Holmstrøm, F. 1996. Oppsummeringsrapport, overvåkingsprogram for hjortevilt – villreindelen 1991–95. NINA Fagrapport 22. 57 s.

Klokkerhaug, Å. 1995. Knutshø villreinområde. Villreinen 1995: 52–54.

Knudsen, P. A. 1990. Nordfjella villreinområde. Villreinen 1990: 22–27.

Lande, R. 1988. Genetics and demography in biological conservation. Science 241 (4872): 1455–1460.

Lier-Hansen, S. 1994. Villrein og villreinjakt. Landbruksforlaget, Oslo. 168 s.

Meli, J. J. 1989. Tamreindrifter gjennom Forelhognaområdet. Hognareinen 1989: 19–21.

Meli, J. J. 1990. Forelhognastammens opprinnelse. Hognareinen 1990: 38–40.

Meli, J. J. 1991. Snøhetta villreinområde – først ute med villreinutvalg i Norge. Villreinen 1991: 6–12.

Meli, J. J. 1994. Villreinområda i Sunnfjord og Nordfjord; Førdefjella, Sunnfjord og Svartebotn. Villreinen 1994: 4–16.

Miljøverndep. 1989. St. meld. nr. 46 (1988–1989). Miljø og utvikling. Norges oppfølging av Verdenskommisjonens rapport. Miljøverndepartementet, Oslo. 180 s.

Mølmen, Ø. 1990. Ottadalen villreinområde. Villreinen 1990: 16–20.

Nellemann, C. 1996. Terrain selection by reindeer in late winter in Central Norway. Arctic 49 (4): 339–347.

Nellemann, C. & Cameron, R. D. 1996. Effects of petroleum development on terrain preferences of calving caribou. Arctic 49 (1): 23–28.

Nellemann, C. & Cameron, R. D. 1997. Intolerance of calving caribou to developing oil field complex. (Manuskript).

Nellemann, C. & Fry, G. 1995. Quantitative analysis of terrain ruggedness in reindeer winter grounds. Arctic 48 (2): 172–176.

Nellemann, C. & Thomsen, M. G. 1994. Terrain ruggedness and caribou forage availability during snowmelt on the arctic coastal plain, Alaska. Arctic 47 (2): 361–367.

Os, Ø., Golf, R. A. & Bakke, O. H. 1996. Lærdal-Årdal-Vang Villreinområde. Villreinen 1996: 38–41.

Pedersen, H. C. & Nybø, S. 1989. Effekter av langtransportert forurensning på terrestriske dyr i Norge. NINA Utredning 5. 54 s.

Reimers, E. 1980. Activity pattern; the major determinant for growth and fattening in Rangifer. S. 466–475 i: Reimers, E., Gaare, E. & Skjenneberg, S. (red.). Proc. 2nd Int. Reindeer/Caribou Symp., Røros, Norway 1979. Part B. Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk, Trondheim.

Reimers, E. 1989. Villreinens Verden. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo. 126 s.

Reimers, E. 1992. Reinen i Norefjellområdet. Villreinen 1992: 4–7.

Rostad, K. 1987. Blefjell villreinområde. Villreinen 1987: 86.

Røed, K. 1986. Genetisk struktur i norske villrein. Hognareinen 1-1986: 4–6.

Skogland, T. 1984. Wild reindeer foraging-niche organization. Holarctic Ecol. 7 (4): 345–379.

Skogland, T. 1985. The effects of density-dependent resource limitations on the demography of wild reindeer. J. Anim. Ecol. 54 (2): 359–374.

Skogland, T. 1989. Bestandsdynamisk analyse av villreinen på Hardangervidda. Villreinen 1989: 54–61.

Skogland, T. 1990. Density dependence in a fluctuating wild reindeer herd: maternal vs. offspring effects. Oecologia 84 (4): 442–450.

Skogland, T. 1991. Bestandsfragmentering av villreinen i Rondane på grunn av naturinngrep og turisme. Villreinen 1991: 66–72.

Skogland, T. 1993. Villreinens bruk av Hardangervidda. NINA Oppdragsmelding 245. 23 s.

Skogland, T. 1994. Villrein – fra urinnvåner til miljøbarometer. Teknologisk Forlag, Oslo. 143 s.

Skogland, T., Strand, O. & Espelien, I. S. 1991. Den biologiske betydning av radiocesium i villrein. S. 64–71 i: Gaare, E., Jonsson, B. & Skogland, T. (red.). Tsjernobyl – Sluttrapport fra NINA’s radioøkologiske program 1986–1990. NINA Temahefte 2.

Smith, W. T., Cameron, R. D. & Reed, D. J. 1994. Distribution and movements of caribou in relation to roads and pipelines, Kuparuk development area, 1978–90. Alaska Department of Fish and Game. Wildlife Technical Bulletin No. 12.

Stormoen, S. 1995. Rapport fra Blefjell villreinområde 1995. Villreinen 1996: 108.

Strand, O. & Jordhøy, P. 1995. Naturarv i faresonen? Konsekvenser av inngrep og forstyrrelser i villreinens leveområder. S. 60–66 i: Seminarrapport, Naturvernåret 1995. Den Norske Turistforening, Oslo.

Treschow, T. M. 1960. Ett og annet fra 50 års villreinjakt. S. 248–254 i: Hohle, P., Rom, K., Frislid, R. & Søilen, P. (red.). Jakt og fiske i Norge. Norsk Arkivforskning, Bedriftshistorisk institutt og forlag, Oslo.

Tyler, N. J. C. & Blix, A. S. 1990. Physiologial adaptions for survival in reindeer and caribou. Trans. 19th IUGB Congress, Trondheim 1989: 176–178.

Wildhagen, A. 1960. Klauvdyra. S. 169–196 i: Hohle, P., Rom, K., Frislid, R. & Søilen, P. (red.). Jakt og fiske i Norge. Jakt. Norsk Arkivforskning, Bedriftshistorisk institutt og forlag, Oslo.

Williams, T. M. & Heard, D. C. 1986. World status of wild Rangifer tarandus populations. Rangifer, Special Issue No. 1: 19–28.

Øritsland, N. A. 1985. Svalbardrein. Reinbestandenes størrelse og livshistorie. S. 62–77 i: Øritsland, N. A. (red.). Svaldbardreinen og dens livsgrunnlag. MAB prosjekt, Norsk Polarinstitutt, Oslo.