Status (NZF):  Hensynskrevende (DM)
 

Global utbredelse og status 

Vest-Palearktis. Utbredelsen strekker seg i dag i et belte gjennom Norden, hovedsakelig sør for polarsirkelen, nord for Bottenviken og sørøstover gjennom Baltikum til Uralfjellene. I Vest-Europa er arten utbredt fra Storbritannia og Irland i vest, sørover til og med Spania, Portugal og Italia, og østover til ca. 15°Ø. Innført til New Zealand i 1870, der den nå er en vanlig art. Piggsvinbestandene i Øst-Europa og Russland ble tidligere regnet til samme art, men er nå skilt ut som arten østpiggsvin (E. concolor), ofte referert til som E. roumanicus eller E. e. roumanicus. Vestpiggsvin og østpiggsvin møtes blant annet i Baltikum, Tsjekkia og Østerrike, og østpiggsvin overtar utbredelsen herfra videre østover (Reeve 1994).

Arten er listet som Hensynskrevende i Norge (Størkersen 1996). Den er ikke truet globalt (Baillie & Groombridge 1996) eller i Norden (Höjer 1995). Piggsvinet er oppført i Bern-konvensjonens liste III.

Utbredelse og bestandssituasjon i Norge

Arten har eksistert i Norge i hvert fall siden yngre steinalder for 7.000–8.000 år siden i følge funn fra Vistehulen på Jæren (Lie 1990). Sannsynligvis vandret arten inn i Østfold fra Sverige den gang Danmark var landfast med Den skandinaviske halvøy via Skåne i boreal tid, og spredte seg trolig raskt over hele Sør-Norge (Lie 1990). En annen forklaring på piggsvinfunnet på Jæren er at steinaldermennesker har tatt dem med dit. Dette er faktisk ikke usannsynlig, fordi piggsvin må ha blitt innført til de svenske øyene Orust og Gotland av mennesker som kom dit med båt. Arkeologiske utgravninger har funnet piggsvinrester på Orust fra år 7.000 f.Kr., mens funnene fra Gotland er noe yngre, begge steder var det så mye hav som skilte øyene fra fastlandet på den tida at piggsvinet ikke kunne ha kommet dit av seg selv (Aaris-Sørensen & Andreasen 1992–93).

På begynnelsen og midten av 1700-tallet var piggsvin vidt utbredt over det sørlige Norge, spesielt omkring Oslofjorden og Mjøsa, samt i enkelte av de sørlige dalfører som Land og Valdres (Collett 1911–12). På slutten av 1700-tallet var antallet sterkt redusert, antakelig på grunn av en kjølig periode, og i den første halvdel av 1800-tallet fantes arten kun i grensetraktene mot Sverige, som i Rødenes, Aremark og Eidsberg. Omkring 1860–70 ble piggsvin igjen observert i Oslo-traktene og nær byene langs Sørlandskysten, som Porsgrunn og Kristiansand; sannsynligvis overalt innført (Collett 1911–12). På begynnelsen av 1900-tallet hadde piggsvin igjen fått en vid utbredelse i sine opprinnelige områder, samt at det var blitt innført til Trøndelag, Sunnfjord, Stord, Stavanger og Farsund (Collett 1911–12). I løpet av 1970-årene begynte det imidlertid å komme meldinger om at piggsvinbestanden var i tilbakegang (Iuell 1990).

 Påvist forekomst av piggsvin i perioden 1980–97 i 10x10 km-ruter (Kilder: Johansen 1995; NZFs Prosjekt Pattedyratlas, upubl. data).

[Oppdatert kart fra Prosjekt Pattedyratlas]

 
I 1993–94 utførte forfatteren en landsomfattende spørreundersøkelse angående piggsvinets utbredelse, tetthet og bestandssvingninger. Det kom fram at Østfold, Akershus, Vestfold, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Sør- og Nord-Trøndelag hadde forekomst av piggsvin i flere enn 50% av sine kommuner i 1993 (Johansen 1995). Imidlertid kunne antallet piggsvin i disse kommunene være lavt. Når antallet piggsvin i hver kommune ble tatt i betraktning, var det kun i Rogaland og Sogn og Fjordane det var høy piggsvintetthet i flere enn 50% av kommunene. Det er lokalt høye tettheter også enkelte andre steder i landet, som i Nordland og Østfold. Arten finnes ikke i Troms og Finnmark (Johansen upubl.).

Alle fylkene unntatt vestlandsfylkene hadde betraktelig færre piggsvin i 1993 enn for 10–50 år siden. I mange kommuner ser piggsvinet ut til å ha forsvunnet helt, eller det har forsvunnet fra landsbygda og overlevd i tettbebyggelsen. Det kom meddelelser fra alle fylker unntatt Nordland om betraktelig større mengder piggsvin før 1960. Imidlertid er piggsvin en art med raske små og store svingninger i bestanden, og i flere kommuner har antallet steget siden 1990 (Johansen upubl.).

Piggsvinet er opprinnelig en løvskogsart, som nå først og fremst finnes i kulturlandskap med jordbruk, tettsteder og byer. Nordgrensa for utbredelsen sammenfaller i grove trekk med nordgrensa for løvskog (annet enn boreal bjørkeskog). I Norge er arten satt ut mange steder, blant annet på treløse øyer langs kysten til et stykke opp i Nordland, og trives godt der det er mildt vinterklima. Piggsvin ligger i vinterdvale i perioden oktober–april, eller kortere, avhengig av klima og snødekke. De runde bolene består av tørt løv og gress og er 30–60 cm i diameter. De kan plasseres i hull i bakken, under trerøtter eller busker, i høyt gress på enger og jorder, i steingjerder, under uthus, krypkjellere, vedstabler, trapper og terrasser m.m. Plasser som er utilgjengelige for fiender, og som er i ly for nedbør, foretrekkes. Om sommeren behøver ikke alltid dagene å tilbringes i et velkonstruert bol; ofte kan man finne piggsvin sove i sola på et åpent sted eller i en liten haug med tørt løv.

Piggsvinet er en insekteter, og tar hovedsakelig større virvelløse dyr som store biller, larver, snegler og meitemark, foruten døde fugler, pattedyr, amfibier og reptiler. Den spiser også noe nedfallsfrukt og bær om høsten (Reeve 1994).

I Norge er hunnpiggsvin antakelig ikke kjønnsmodne før i sin tredje levesommer, dvs. når de er to år gamle; hannene muligens noe tidligere. Sørover i Europa er hunnene kjønnsmodne i sin andre levesommer. Paringen finner sted en gang i perioden fra slutten av april til begynnelsen av juni, så fort snøen har smeltet og dyrene er aktive etter vinterdvalen. Paring kan også forekomme seinere på sommeren så lenge kjønnshormonene produseres, noe som resulterer i seint fødte unger. Piggsvinets drektighetstid varierer noe, men er gjennomsnittlig 35 dager (Reeve 1994). De fleste piggsvin i Norge går drektige i mai–juni og føder ungene fra midten av juni til midten av juli, men nye kull kan forekomme fra tidlig på våren til seint på sommeren. Kullstørrelsen er på en–ti unger, gjennomsnittlig fem. Ungene forlater ynglebolet når de er fem–seks uker gamle (oftest i juli–august) og veier da 200–250 g (ca. 12–30% av de voksnes vekt). Maksimal kroppsvekt nås ved fire års alder i Norden, og ved tre års alder i Storbritannia. Voksne veier mellom 0,8 og 1,6 kg i Norge avhengig av kjønn, alder og årstid.

Hannene kan bruke mer enn dobbelt så store aktivitetsområder som hunnene i paringstida om våren, fordi de beveger seg over store avstander for å lete opp hunner å pare seg med, og de kan tilbakelegge opptil 3–5 km pr. natt. Hvor store avstander piggsvin beveger seg over avhenger av områdets biotopkvaliteter og piggsvintetthet, og varierer mellom ulike studier (15,5–41,5 ha i England; 25,0–67,7 ha i Sør-Sverige; 5,5–102,5 ha i Italia [Reeve 1994]; og opptil 400 ha [4 km²] i Trondheim [Johansen upubl.]). Etter paringstida er hannene tynne og trenger å legge seg opp et tykt fettlag før vinteren. De vandrer da lite rundt, og aktivitetsområdets størrelse minker. Hunnene legger på seg noe om våren fram til fødselen. Etter fødsel og under de fire ukene med diing av unger går de ned i vekt og legger ikke på seg igjen før ungene har forlatt bolet. Da øker hunnenes aktivitetsområder og de beveger seg over større avstander på leting etter mat den korte tida som er igjen før de går i vinterdvale. Ofte klarer ikke de reproduserende hunnene å ta igjen hannene i vekt før de går i dvale, og de kan derfor være utsatt for noe høyere dødelighet enn hannene om vinteren (Reeve 1994).

I fangenskap kan piggsvin bli over ti år gamle. I vill tilstand er det sjelden å finne piggsvin eldre enn fem år; de eldste som er funnet har vært seks–åtte år gamle. Ved avvenning er statistisk forventet levealder to år i naturen. Generelt har ungene en dødelighet på 60–80% det første leveåret (inkludert første vinterdvale), men dødeligheten kan være betraktelig lavere under gunstige betingelser. Når dyrene når en alder av tre–fire år er dødeligheten redusert til 20–30%, for deretter å øke drastisk (Reeve 1994).

Det er vanskelig å si hva som er de viktigste truslene mot piggsvin i Norge når det ikke er gjort undersøkelser av dette. Det er framsatt ulike hypoteser, men sannsynligvis er det mange ulike faktorer som spiller inn på samme tid. Studier fra Sverige og England viser at den høyeste årlige mortaliteten er om vinteren når piggsvin ligger i dvale (Kristiansson 1984, Reeve 1994). Det kan være ulike årsaker til at piggsvin dør under overvintringen; for eksempel for lite mat i tørkesomre, eller biotopødeleggelser som fjerner verdifulle næringsressurser, slik at de ikke får lagt på seg et tykt nok fettlager før vinteren. Dernest er det livsviktig for piggsvin å finne tilstrekkelig med tørt løv og gress til bolmateriale for vinterbolet, samt en velegnet bolplass i skjul for fiender og nedbør. Naturlige faktorer som påvirker vinterdødeligheten er klimatiske forhold som vintertemperaturer, luftfuktighet, nedbørsform og snødekkets varighet, samt at dyra i tillegg kan være svekket av ulike parasitter og sykdommer.

Det ser også ut til at de store endringene som har funnet sted i jordbruket etter andre verdenskrig har hatt betydelig negativ innvirkning på piggsvin. Anlegging av svære monokulturer med omfattende planering med fjerning av bekker, grøfter, skogholt, steingjerder og kantvegetasjon har ødelagt den varierte mosaikken i landskapet som piggsvin og mange andre dyr er avhengige av. Sprøyting både reduserer næringsgrunnlaget og kan gi forgiftninger og atferdsforstyrrelser. Piggsvin blir også drept av fôrhøstere, eller dør av sult etter fall i ferister eller lysgraver, eller etter å ha satt seg fast i bærnett. Riving av gamle utedoer og uthus og gjenfylling av krypkjellere fjerner viktige overvintringsplasser.

Fortetting av byområder fjerner vegetasjon og har gjort forholdene dårligere for piggsvin. Kortklipte plener og fjerning av hageavfall hindrer piggsvin i å finne bolmaterialer og mat. Piggsvin blir også skadet og drept under bråtebrenning, kantklipping og av hunder.

Mange piggsvin blir drept på veiene. Hvor stor andel av bestanden som dør på grunn av dette avhenger av tettheten av veier og biler, og av hvor veiene går i forhold til områder som er viktige for piggsvin. Biltrafikk kan være en viktig dødsfaktor som lokalt kan desimere bestander (Morris 1987, Reeve 1994).

Av ikke menneskepåførte trusler kan nevnes ulike parasitter, bakterier og virus. Av naturlige predatorer er antakelig grevling viktigst, men også rødrev, store rovfugler og ugler, kråkefugl og muligens mindre mårdyr spiser piggsvin.

På lokalplan kan den enkelte hageeier gjøre diverse positive tiltak for piggsvin; et mer tradisjonelt drevet hagebruk med store kompost- og løvhauger, bevaring av villniss, kratt og uthus, unngå sprøyting, bråtebrenning og dype fuglebad/basseng med bratte kanter, legge netting over lysgraver foran kjellervinduer og andre hull piggsvin kan falle ned i, og unngå bærnett helt nedpå bakken. Hunder bør holdes i bånd. Sett gjerne ut en skål med vann.

På regionalt og nasjonalt plan kan arealplanlegging bidra mye ved å ta økt hensyn til viltlevende arter i nærmiljøet (jf. Trusler), spesielt ved bevaring av grønne lunger. Ved anlegging av nye veier bør studier av piggsvinets oppholdssteder og vandringsruter kartlegges for å unngå overkjørsler. Varselskilt, underganger og viltgjerder kan plasseres ved nye og eksisterende veier der overkjørsler forekommer hyppig. Lavere fartsgrense anbefales, spesielt i den mørke delen av døgnet.

Referanser

Alle data er basert på norske forhold der ikke annet er angitt, og er basert på forfatterens egne upubliserte undersøkelser.

Aaris-Sørensen, K. & Andreasen, T. N. 1992–93. Small mammals from Danish Mesolithic sites. Journal of Danish Archaeology 11: 30–38.

Baillie, J. & Groombridge, B. (red.). 1996. 1996 IUCN Red List of threatened animals. IUCN, Gland, Sveits og Cambridge, England. 70+368+10 s.

Collett, R. 1911–12. Norges Pattedyr. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Kristiania. X+744 s.

Höjer, J. 1995. Hotade djur och växter i Norden. TemaNord 1995:520, Nordisk ministerråd, København. 142+114 s.

Iuell, B. 1990. Piggsvinet. S. 9–20 i: Semb-Johansson, A. & Frislid, R. (red.). Norges Dyr. Pattedyrene, bind 3. J. W. Cappelens Forlag, Oslo.

Johansen, B. S. 1995. Atlas over piggsvin i Norge 1980–1995. Fauna 48 (4): 204–208.

Kristiansson, H. 1984. Ecology of a hedgehog (Erinaceus europaeus) population in southern Sweden. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Lund, Sverige. 75 s.

Lie, R. W. 1990. Norges faunahistorie (II). Boreal tid. Naturen 1990 (2): 68–75.

Morris, P. 1987. Piggsvinboka. Aschehoug, Oslo. 124 s.

Reeve, N. 1994. Hedgehogs. T & A D Poyser, London. 313 s.

Størkersen, Ø. R. 1996. Nye rødlister for truede arter i Norge. S. 71–78 i: Brox, K. H. (red.). Natur 96/97. Tapir forlag, Trondheim.