Status (NZF): Sårbar (V), Ansvarsart
 

Global utbredelse og status 

Palearktisk art. Utbredelsen dekker et stort geografisk område, men er ikke kontinuerlig og til dels dårlig undersøkt. Arealet strekker seg fra Irland til Japan, og fra det nordlige Skandinavia og Sibir til Nordvest-Afrika i sørvest og Indonesia i sørøst. Arten mangler formodentlig i store deler av ørkenområdene i Sentral-Asia (Reuther 1993).

Oteren som art er ikke listet som truet på globalt nivå, men den europeiske underarten, som tidligere var listet som Sårbar, ble ikke vurdert i den siste utgaven av den globale lista (Baillie & Groombridge 1996). Arten er listet som Sårbar i Norden (Höjer 1995). Den ble tidligere listet som Sårbar i Norge (Størkersen 1992), men er nylig vurdert som Hensynskrevende (Størkersen 1996). Arten er oppført på liste I i CITES og på Bern-konvensjonens liste II.

Oteren har forekommet i Norge fra gammelt av. I begynnelsen av vårt århundre opptrådte arten langs de fleste vann og vassdrag, såvel som ved sjøen, men manglet på fjellet over 1.000 m o.h. Bestandstettheten i innlandet har formodentlig alltid vært lavere enn ved kysten (Heggberget 1990, Christensen 1991).

Fra begynnelsen av dette århundre observeres imidlertid en kraftig bestandsnedgang, antakelig forårsaket av økt jaktpress som følge av en statlig skuddpremieordning og gode oterskinnpriser (Christensen 1995). Nedgangen fortsatte fram til 1932, da den statlige premieordningen ble avskaffet og overlatt til de enkelte kommuner. Rapporter fra kommunale viltnemnder tydet på en moderat økning av bestanden i perioden 1941 til 1949, bortsett fra i fylkene i Sørøst-Norge (Heggberget 1990, Christensen 1995). Deretter er hovedtendensen nedadgående fram til 1976, da registrering av døde otere opphørte (Christensen 1995). På Øst- og Sørlandet ble arten fredet i 1972, i vestlandsfylkene i 1976, og i 1982 ble arten totalfredet.

I løpet av 1970-årene begynte bestanden å øke igjen i nord, mens nedgangen fortsatte i sør (Heggberget & Myrberget 1979). Foreløpig foreligger det ikke indikasjoner på at disse ulike bestandsforløpene har endret seg, men området med positiv bestandsutvikling har gradvis bredt seg sørover, og omfattet i 1996 kystfylkene til og med Sogn og Fjordane. Kystbestanden fra Møre og Romsdal til Troms er estimert til 10.000–15.000 dyr, eller 1,5–2,0 og 4,0–5,5 dyr pr. 10 km strandlinje på henholdsvis fastlandet og øyer (Heggberget 1996).

Bestandssituasjonen på Sørlandet og i Øst-Norge er derimot en helt annen. Christensen (1995) fant ved systematisk registrering i 1989/90 sportegn etter oter på mindre enn 3% av de undersøkte lokalitetene i Agderfylkene og fylkene som grenser til Oslofjorden. I Hedmark og Oppland fant hun sportegn på 11% av de undersøkte lokalitetene. Kystbestanden av oter beskriver hun som tynn i Hordaland og Rogaland nord for Boknafjorden. Etter 1989 ser arten til å ha forsvunnet på strekningen fra Boknafjorden i Rogaland til Fevik i Aust-Agder (Heggberget 1996, NZFs Prosjekt Pattedyratlas upubl.). Fra Fevik og østover er oter påvist på et fåtall lokaliteter, både ved kysten og i innlandet (se Heggberget 1996 for en oppsummering). Heggberget (1996) konkluderer med at den sørøstnorske bestanden nå er fragmentert og består av små restbestander som er svært sårbare og antakelig truete.

Også i mange andre europeiske land har oterbestanden i dette århundret gått kraftig tilbake. Arten har mange steder blitt svært sjelden eller den har forsvunnet. Denne trenden har flere årsaker. I begynnelsen spilte jakt en viktig rolle, men fra slutten av 1950-tallet (arten ble etterhvert fredet i de fleste europeiske land) har habitatødeleggelser og spesielt miljøgifter spilt en viktig rolle (Reuther 1993, Kruuk 1995). Spredning av og konkurranse med villmink ser imidlertid ikke ut til å spille noen rolle (Erlinge 1972, Chanin 1981, Christensen 1995, Kauhala 1996).

Reduksjon i jaktomfang og endelig totalfredning i 1982 førte antakelig til at oterens tilbakegang i Nord-Norge stanset, og har gitt grunnlag for den livskraftige og fremdeles økende bestanden vi har der i dag. Til tross for fredning i 20–25 år har imidlertid ikke den sørnorske oterstammen kommet seg, men har snarere gått ytterligere tilbake (Heggberget 1996). Forringet næringstilbud grunnet forsuring av vassdragene har sannsynligvis hatt betydning for oterens tilbakegang i Sør-Norge. Samtidig spiller miljøgifter formodentlig en stor rolle. PCB-belastning har av mange forskere blitt sett på som en mulig årsak til oterens tilbakegang og dårlige rehabiliteringsevne (Mason 1989, Mason & MacDonald 1993, Christensen 1995). Imidlertid er det påvist høye PCB-verdier også i livskraftige oterbestander (Kruuk 1995). I England anses bruk av insekticidet dieldrin å være årsaken til det store sammenbruddet i bestanden (Jefferies 1996). Dieldrin er imidlertid nå forbudt og er så godt som forsvunnet fra miljøet (Kruuk 1995). Hvorvidt dieldrin har spilt en rolle i oterens tilbakegang i Norge er ukjent for forfatteren. Kruuk (1995) sannsynliggjør betydningen av kvikksølv for bestandssituasjonen. Sur nedbør øker blant annet tilgjengeligheten av kvikksølv i vassdragene. Dessverre har få dyr fra Sørøst-Norge blitt undersøkt, men i to individer fra Gudbrandsdalen ble det påvist høye kvikksølvverdier (Heggberget 1996).

Oteren forekommer i alle former for våte miljøer, fra kystområder, elver, bekker, innsjøer og dammer til sump- og våtmarksområder. I marine habitater foretrekker den svaberg med tang framfor sandstrender. På innlandslokaliteter er strukturrikdommen av avgjørende betydning for artens forekomst. Det er viktig at strukturvariasjonen er høy innen et lite område. Med strukturrikdom menes blant annet meandere, grunne og dype vannsoner, områder med vekslende strømhastighet, flate og bratte bredder med forskjellig helling, innløp av sidebekker, gamle elveløp og stillestående områder ved rennende vann, sand- og grusbanker, og strandvegetasjon bestående av urter, starr, siv, takrør, busker, trær eller skog, foruten områder med bart berg og ur. Disse strukturene har en direkte påvirkning på forplantning, ungenes oppvekst, næringssøk, skjulmuligheter, vandring, territoriemarkering og anti-predasjonsatferd (Reuther 1993). Vassdrag med klart, men framfor alt ikke forurenset vann, blir foretrukket (Erlinge 1971).

I marine miljøer er tilgang til ferskvann viktig for oteren, som drikkevann såvel som til pelspleie. Pelsens varmeisolerende evne nedsettes dersom salt krystalliseres i pelsen, noe som gjør jevnlige bad i ferskvann nødvendig (Kruuk & Balharry 1990, Beja 1992). Om snø også kan tjene til å skylle salt ut av pelsen er ukjent (Heggberget 1996). Det er funnet underjordiske ferskvannsdammer i alle hi som er undersøkt på Shetland (Kruuk 1995). Disse sikrer antakelig tilgang til ferskvann året rundt. Forekomst av bekker og dammer langs kysten var i Shetland direkte korrelert med forekomst av oter (Kruuk 1995). Tilgang til ferskvann ser ut til å være viktig også for den norske kystoteren (Heggberget 1996).

Oterens diet består i hovedsak av fisk, men også krepsdyr, amfibier, fugler, smågnagere og haredyr blir spist (Reuther 1993). Hyppige funn av plantemateriale i mager til norske kystotere tyder på at også planter bevisst blir spist (Heggberget 1996). Mage- og ekskrementanalyser av norske kystotere viser at torskefisker, flyndrefisker, ulker og rognkjeks utgjør hovedføden (Heggberget 1996). Ville laksefisker har ikke særlig stor betydning i kystoterens diett, selv om laksefiskførende vassdrag ofte finnes innenfor oterens leveområder. Oppdrettslaks blir derimot gjerne spist, og dette fører til konflikter med oppdrettsnæringa (Heggberget 1996). Hva norske innlandsotere spiser er lite undersøkt (T. M. Heggberget pers. medd.). Formodentlig vil laksefisk utgjøre hovedføden i de kalde og oksygenrike vassdragene i nord og vest. På Østlandet vil en derimot forvente en diett lignende det som har blitt funnet i Sør-Sverige, bestående av karpefisker, abbor og gjedde (Heggberget 1996).

Bestandene i Nord-Norge, i Trøndelag og på Nordvestlandet er i øyeblikket ikke truet. Skader forårsaket av oter på fiskeoppdrettsanlegg fører til en viss beskatning, både legal og illegal, noe som antakelig vil øke i omfang dersom konflikten med næringa ikke tas på alvor. Mulige konsekvenser av oljeutvinning kan også virke inn på bestanden (Heggberget & Moseid 1992).

Den sørøstnorske oterbestanden er liten og oppstykket og dermed svært sårbar. Forsuring av vassdragene, innvirkning av miljøgifter som PCB og kvikksølv, vassdragsreguleringer, trafikkdødelighet, fangst i beverfeller og drukning i fiskeruser er aktuelle trusler her (Heggberget 1996).

Heggberget (1996) gir en omfattende oversikt over forslag til forvaltningstiltak. Her nevnes noen av punktene (tilpasset av forfatteren):

• motvirke forsuring av vassdrag og forsterke fiskebestandene i disse;
• forhindre lekkasjer fra lokale miljøgiftkilder;
• overvåke miljøgiftsituasjonen i oterhabitater;
• ta mer hensyn til oter i vurdering og gjennomføring av utbyggingssaker og oljevernplaner;
• opprette verneområder i Sør-Norge;
• innføre forbud mot bruk av beverfeller (fanger også oter);
• påby bruk av stopprammer i fiskeruseåpninger for å avverge drukning;
• lage faunapassasjer for oter ved (for oteren) uoverkommelig veiutbygging og -vedlikehold;
• utvikle tekniske løsninger som forhindrer oterskader på fiskeoppdrettsanlegg (uten å skade oteren), og gi pålegg om bruk av slike tekniske løsninger;
• overvåke oterens bestandsutvikling som grunnlag for en regionalt tilpasset forvaltning.

Baillie, J. & Groombridge, B. (red.). 1996. 1996 IUCN Red List of threatened animals. IUCN, Gland, Sveits og Cambridge, England. 70+368+10 s.

Beja, P. R. 1992. Effects of freshwater availability on the summer distribution of otters Lutra lutra in the southwest coast of Portugal. Ecography 15 (3): 273–278.

Chanin, P. 1981. The diet of the otter and its relation with the feral mink in two areas of southwest Scotland. Acta Theriol. 26 (1): 83–95.

Christensen, H. 1991. Hva har skjedd med oteren i Norge? Fauna 44 (4): 237–242.

Christensen, H. 1995. Determinants of otter Lutra lutra distribution in Norway. Effects of harvest, polyclorinated biphenyls (PCBs), human population density and competition with mink Mustela vison. Dr. scient.-avhandling, Department of Zoology, University of Trondheim.

Erlinge, S. 1971. The situation of the otter population in Sweden. Viltrevy 8 (5): 379–397.

Erlinge, S. 1972. Interspecific relations between otter Lutra lutra and mink Mustela vison in Sweden. Oikos 23 (3): 327–335.

Heggberget, T. M. 1990. Oteren. S. 165–177 i: Semb-Johansson, A. & Frislid, R. (red.). Norges dyr. Pattedyrene I. J. W. Cappelens Forlag, Oslo.

Heggberget, T. M. 1996. En kunnskapsoversikt for eurasiatisk oter Lutra lutra. Grunnlag for en forvaltningsplan. NINA Oppdragsmelding 439. 29 s.

Heggberget, T. M. & Myrberget, S. 1979. Den norske bestand av oter 1971–1977. Fauna 32 (3): 89–95.

Heggberget, T. M. & Moseid, K.-E. 1992. Oter og olje. Oterforekomst og konsekvensprognose i influensområdet for midt-norsk sokkel. NINA Oppdragsmelding 175. 31 s.

Höjer, J. 1995. Hotade djur och växter i Norden. TemaNord 1995:520, Nordisk ministerråd, København. 142+114 s.

Jefferies, D. J. 1996. Decline and recovery of the otter – a personal account. British Wildlife 7 (6): 353–364.

Kauhala, K. 1996. Distributional history of the american mink (Mustela vison) in Finland with special reference to the trends in otter (Lutra lutra) populations. Ann. Zool. Fennici 33 (2): 283–291.

Kruuk, H. 1995. Wild otters. Predation and populations. Oxford University Press, Oxford. 290 s.

Kruuk, H. & Balharry, D. 1990. Effects of sea water on thermal insolution of the otter Lutra lutra. J. Zool., Lond. 220 (3): 405–415.

Mason, C. F. 1989. Waterpollution and otter distribution: a review. Lutra 32 (2): 97–131.

Mason, C. F. & MacDonald, S. M. 1993. PCBs and organochloric pesticide residues in otter (Lutra lutra) spraints from Welsh catchments and their significance to otter conservation strategies. Aquatic Conserv. 3 (1): 43–51.

Reuther, C. 1993. Lutra lutra (Linnaeus, 1758) – Fischotter. S. 907–961 i: Niethammer, J. & Krapp, F. (red.). Handbuch der Säugetiere Europas. Band 5/2. Aula-Verlag, Wiesbaden. (På tysk).

Størkersen, Ø. R. 1992. Truete arter i Norge. Norwegian Red List. DN-rapport 1992 - 6. 89 s.

Størkersen, Ø. R. 1996. Nye rødlister for truede arter i Norge. S. 71–78 i: Brox, K. H. (red.). Natur 96/97. Tapir forlag, Trondheim.