Status (NZF): Utenfor fare
 

Global utbredelse og status 

En nordlig palearktisk art som er utbredt fra Skandinavia og Alperegionen i Mellom-Europa øst til Kamtsjatka og Japan. I Europa opptrer den sør til Nord-Italia og Bulgaria, nord til Kolahalvøya og Finnmark, og med en isolert forekomst i Kaukasus-området (Corbet 1978, Stebbings 1988, Rydell 1993).

Ikke truet globalt (Baillie & Groombridge 1996) eller i Norden (Höjer 1995). Tidligere listet som Utilstrekkelig kjent i Norge (Størkersen 1992). Registreringer i ulike landsdeler på 1990-tallet har bekreftet at nordflaggermusa er tallrik og vidt utbredt over svært mye av Norge, og nesten overalt er den flaggermusarten som oftest påtreffes (Olsen 1996). Den er derfor foreslått fjernet fra rødlista (Isaksen & Syvertsen 1996), noe som er tatt til følge i den siste revisjonen (Størkersen 1996). Siden dette innebærer en endring fra den tidligere rødlista presenteres likevel et kort faktaark om arten. Den er oppført i både Bern- og Bonn-konvensjonenes liste II.

Utbredelse og bestandssituasjon i Norge

En detaljert oversikt over funn ved utgangen av 1995 er gitt av Olsen (1996); en del supplerende registreringer er gitt av Syvertsen (1996), Olsen (1997) og Starholm (1998).

Nordflaggermusa ser ut til å være tallrik i skogkledt terreng over hele Sør-Norge, og den er påtruffet helt opp til ca. 1.100 m o.h. Utbredelsen er mindre kartlagt på Sør- og Vestlandet og i Trøndelag enn i Østlands-området, men der det foretas registreringer med ultralyddetektor viser det seg gjerne at arten er vanlig (den er under insektjakta som regel lett å bestemme på harde, kraftfulle smell fra detektoren).

Lenger nord er situasjonen mer uviss. Fra Nord-Trøndelag foreligger det svært lite informasjon. Arten var imidlertid lett å påvise i Grane i det sørlige Nordland i begynnelsen av september 1996. Også lenger nord i fylket og i Sør-Troms er det gjort enkelte registreringer i 1996 og 1997 (NZFs Prosjekt Pattedyratlas upubl., egne obs.). Nordflaggermus ble i 1991 påvist ynglende i Målselv, Troms (69º05’N), den nordligste kjente ynglelokaliteten for noen flaggermusart (Rydell & Strann 1992, Rydell m.fl. 1994). Fra Finnmark foreligger kun fire dokumenterte funn av arten, men ytterligere 12 funn av ubestemte flaggermus (formodentlig nordflaggermus) er kjent (Rinden 1997). Det er uvisst om det finnes faste forekomster av flaggermus i fylket.

Påvist forekomst av nordflaggermus i 10x10 km-ruter (funn før og etter 1980 er framstilt samlet) (Kilder: Olsen 1996; NZFs Prosjekt Pattedyratlas, upubl. data).

[Oppdatert kart fra Prosjekt Pattedyratlas]

Økologi

Nordflaggermusas økologi er inngående studert i Sverige (Rydell 1990, de Jong 1994), hvor den i likhet med i Norge er den tallrikeste og mest utbredte flaggermusarten.

Under insektjakta flyr den i alle slags åpne partier i skog, langs skogkant og over vann, hvor den typisk jakter i en høyde av 5–10 m over bakken (Ahlén 1990, Rydell 1990, de Jong 1994). Den opptrer gjerne i tettbebyggelse, og på våren og høsten jakter den ofte nær gatelykter og annen utebelysning (Rydell 1991, 1992). Kunstig belysning virker tiltrekkende på mange insekter, og gatelykter representerer derfor lokaliteter med god byttedyrtilgang i perioder hvor insekttettheten ellers er lav (Rydell 1991).

Nordflaggermusa jakter på små såvel som relativt store nattaktive, flyende insekter, slik som tovinger (bl.a. stankelbeinsmygg, Tipulidae), nattsommerfugler, skarabeer (Scarabaeidae) og vårfluer (Rydell 1986, 1989).

Barselkoloniene plasseres nesten alltid i hus, men de er vanligvis små (10–80 hunner) og blir derfor ofte ikke lagt merke til av huseierne. Koloniene er i Sør-Sverige bebodd fra begynnelsen av juni til ungene er flydyktige i august (Rydell 1993).

Overvintringen finner sted i hus, kjellere, gruver og grotter, som regel enkeltvis eller i små grupper (Rydell 1993). Arten påtreffes regulært i dvale i sørøstnorske gruveganger (se f.eks. Wergeland Krog 1995, Olsen 1996, Rigstad m.fl. 1996); formodentlig er overvintring i hus vanlig også hos oss, men dette påvises sjelden. Dyr i dvale eller dvalelignende tilstand er i Sør-Norge påtruffet fra midten av oktober til slutten av april (Olsen 1996), i Troms allerede fra slutten av september (Rydell m.fl. 1994). Arten er ellers rapportert å være tilstede på overvintringsplassene fra november/desember til mars/april (Rydell 1993).

For en mer utførlig presentasjon av artens biologi, se Rydell (1993).

Trusler

Nordflaggermusa er ikke truet, men må likevel antas å påvirkes av landskapsendringer og andre forhold som i sin alminnelighet berører flaggermus negativt. Gatelykter og annen kunstig utebelysning later til å begunstige arten ved å konsentrere insektforekomsten i perioder hvor byttedyrtilgangen ellers kan være kritisk (Rydell 1992). Se også omtalen i faktaarket for skjeggflaggermus.

Forvaltningstiltak

Ingen spesielle tiltak er påkrevet for nordflaggermus utover de som generelt anbefales for å sikre våre flaggermusbestander. Se omtale i faktaarket for skjeggflaggermus.

Referanser

Ahlén, I. 1990. Identification of bats in flight. Swedish Society for Conservation of Nature, Stockholm og The Swedish Youth Association for Environmental Studies and Conservation, Sollentuna. 50 s.

Baillie, J. & Groombridge, B. (red.). 1996. 1996 IUCN Red List of threatened animals. IUCN, Gland, Sveits og Cambridge, England. 70+368+10 s.

Corbet, G. B. 1978. The mammals of the Palearctic region: a taxonomic review. British Museum (Natural History) og Cornell University Press, London. 314 s.

Höjer, J. 1995. Hotade djur och växter i Norden. TemaNord 1995:520, Nordisk ministerråd, København. 142+114 s.

Isaksen, K. & Syvertsen, P. O. 1996. Truete pattedyr i Norge: en vurdering av eksisterende rødliste (DN-rapport 1992 - 6). Upubl. rapport, Norsk Zoologisk Forening. 14 s. (Vedlegg 1 i denne rapporten).

Jong, J. de 1994. Distribution patterns and habitat use by bats in relation to landscape heterogeneity, and consequences for conservation. Doktorgradsavhandling. Rapport 26, Institutionen för Viltekologi, Sveriges Lantbruksuniversitet. 130 s.

Olsen, K. M. (red.). 1996. Kunnskapsstatus for flaggermus i Norge. Norsk Zoologisk Forening. Rapport 2. 210 s.

Olsen, K. M. 1997. Kartlegging av flaggermus i Telemark. Kunnskapsstatus 1997. Upubl. rapport, Norsk Zoologisk Forening. 18 s.

Rigstad, K., Olsen, K. M., Klann, M., Kooij, J. van der, Starholm, T. & Syvertsen, P. O. 1996. Vintertellinger av flaggermus på Østlandet 1995/96. Fauna 49 (4): 186–190.

Rinden, H. 1997. Kartlegging av flaggermus i Finnmark. Kunnskapsstatus 1996. Upubl. rapport, Norsk Zoologisk Forening. 3 s.

Rydell, J. 1986. Foraging and diet of the northern bat Eptesicus nilssoni in Sweden. Holarct. Ecol. 9 (4): 272–276.

Rydell, J. 1989. Food habits of the northern (Eptesicus nilssoni) and brown long-eared (Plecotus auritus) bats in Sweden. Holarct. Ecol. 12 (1): 16–20.

Rydell, J. 1990. Ecology of the northern bat Eptesicus nilssoni during pregnancy and lactation. Dr. fil.-avhandling, Department of Ecology, Animal Ecology, Lund University. 98 s.

Rydell, J. 1991. Seasonal use of illuminated areas by foraging northern bats Eptesicus nilssoni. Holarct. Ecol. 14 (3): 203–207.

Rydell, J. 1992. Exploitation of insects around streetlamps by bats in Sweden. Funct. Ecol. 6 (6): 744–750.

Rydell, J. 1993. Eptesicus nilssonii. Mammalian Species 430. 7 s.

Rydell, J. & Strann, K.-B. 1992. Flaggermus i Troms og Finnmark. Fauna 45 (2): 64–69.

Rydell, J., Strann, K.-B. & Speakman, J. R. 1994. First record of breeding bats above the Artic Circle: northern bats at 68–70ºN in Norway. J. Zool., Lond. 233 (2): 335–339.

Starholm, T. 1998. Bat observations. I: Gundersen, H. & Mauritzen, M. (red.). Mammals in Trysil and Dovre. Results of the 1996 mammal study camp of the Norwegian Zoological Society (NZF) and the Dutch-Flemish Mammal Society (VZZ). Norsk Zoologisk Forening. Rapport 4. (Manuskript).

Stebbings, R. E. 1988. Conservation of European Bats. Christopher Helm, London. 246 s.

Størkersen, Ø. R. 1992. Truete arter i Norge. Norwegian Red List. DN-rapport 1992 - 6. 89 s.

Størkersen, Ø. R. 1996. Nye rødlister for truede arter i Norge. S. 71–78 i: Brox, K. H. (red.). Natur 96/97. Tapir forlag, Trondheim.

Syvertsen, P. O. 1996. Kartlegging av flaggermus i Buskerud: kunnskapsstatus 1996. Upubl. rapport, Norsk Zoologisk Forening. 11 s.

Wergeland Krog, O. M. 1995. Flaggermus i Østfold. Kunnskapsstatus 1995. Rapport nr. 14/95, Miljøvernavdelingen, Fylkesmannen i Østfold. 66 s.