Status (NZF): Utilstrekkelig kjent (K), Ansvarsart
 

Global utbredelse og status 

Arten finnes i kystområder på den nordlige halvkule. Forekommer i tre atskilte områder: Nord- Atlanteren, det nordlige Stillehavet, og i Svartehavet og Asovhavet (Berggren 1995). Nordsjøen er trolig det viktigste området for nise i Nordøst-Atlanteren. Bestanden i Nordsjø-området er estimert til ca. 340.000 (260.000–450.000) individer (Hammond m.fl. 1995). Det finnes ikke pålitelige bestandsestimater som omfatter hele utbredelsesområdet (Jefferson & Curry 1994).

Sjøpattedyrene ble ikke vurdert i forbindelse med den siste norske rødlista (Størkersen 1996), men nisen var før dette listet som Utilstrekkelig kjent (Størkersen 1992). Arten regnes for å være Hensynskrevende i Norden, og er foreslått som nordisk Ansvarsart (Höjer 1995). Den er listet som Vulnerable på globalt nivå (Baillie & Groombridge 1996), og er oppført i liste II både i CITES og i Bern-konvensjonen. Bestanden i Nordsjøen er listet i Bonn-konvensjonens liste II, og arten omfattes også av den internasjonale avtalen om vern av små hvalarter i Østersjøen og Nordsjøen (som Norge ikke har sluttet seg til).

Utbredelse og bestandssituasjon i Norge

Forekommer så vel i fjorder som langt til havs langs hele norskekysten nord til Bjørnøya og resten av Svalbard. Collett (1911–12) betegner nisen som alminnelig langs hele kysten, og dette ser ut til å ha endret seg lite i løpet av vårt århundre. De fleste observasjonene til havs er gjort i relativt grunne farvann i Nordsjøen og fra Lofoten til Barentshavet. Utenfor kysten av Helgeland er det gjort få observasjoner, og dette har gitt grunnlag for antakelser om at nisene langs norskekysten kan deles inn i en nordlig og en sørlig bestand. Det er mulig den todelte utbredelsen skyldes at nisen er avhengig av grunne farvann (Bjørge m.fl. 1991, Bjørge & Øien 1995). Det er imidlertid viktig å være klar over at mesteparten av datamaterialet om nisens utbredelse er samlet inn i sommerhalvåret, at mye av det er samlet inn nokså tilfeldig, og at systematiske registreringer (telletokt) kun er gjort til havs. Det kan derfor ikke utelukkes at det er god forbindelse mellom bestander nord og sør for Helgelandskysten, og at nisene unngår de dypere farvannene lenger ute.

Basert på observasjoner under vågehvaltellinger i 1988 og 1989 er nisebestanden i norske og tilstøtende farvann estimert til 93.600 individer. Av disse tilhører 82.600 midtre og nordlige deler av Nordsjøen og 11.000 området fra Lofoten til Barentshavet (Bjørge & Øien 1995).

Tidligere foregikk det markerte vandringer av nise mellom Østersjøen og Kattegat. Nisene vandret ut av Østersjøen seint om høsten og tilbake igjen tidlig om våren. I danske farvann ble det i forbindelse med disse vandringene i gjennomsnitt fanget mer enn 1.000 dyr i året på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet (Andersen 1982). Disse vandringene har nå praktisk talt opphørt (Gaskin 1984). Siden 1950-tallet ser bestanden ut til å ha gått betydelig tilbake i svenske farvann (Berggren 1994). Det finnes ikke data for å kunne si noe om bestandsutviklingen i Norge som helhet (Kleivane 1992), men en nedgang i bestandene sør for oss har trolig også påvirket den norske Nordsjø-bestanden.

[Utbredelseskart fra Prosjekt Pattedyratlas]

Økologi

Opptrer som regel alene eller i små grupper, men det er observert flokker på opptil 100 dyr (Bjørge m.fl. 1991). Utvokste hanner er ca. 1,4 m lange mens hunnene vanligvis blir ca. 1,6 m. Voksne dyr veier rundt 50 kg. Hannene blir kjønnsmodne ca. tre år gamle og hunnene vanligvis ett år seinere. Paringen skjer om sommeren og hunnene går drektige i ca. 11 måneder (Kaarstad 1993). Ungene begynner å ta til seg fast føde etter ca. 6 måneder (Aarefjord 1993), men fortsetter å die til de er ca. 8 måneder gamle (Gaskin 1984). Paringen foregår trolig i grunne farvann nær kysten, mens fødselen trolig foregår lenger til havs (Kinze & Buus Sørensen 1984). Tellinger av niser langs svenskekysten tyder på at en del niser forlater disse kystområdene om høsten og tilbringer vinteren i Nordsjøen (Berggren 1995). Det er uvisst om nisen gjennomfører tilsvarende vandringer langs norskekysten.

Føden domineres av sild og ulike torskefisker, men nisen tar også andre fiskeslag. Menyen varierer langs norskekysten og er trolig i stor grad avhengig av hvilke fiskeslag som er tilgjengelige (Aarefjord 1993). Bruk av dykkloggere festet til frittlevende dyr har vist at arten som regel holder seg mindre enn 20 m under overflaten når den dykker, men det er registrert dykk helt ned til 226 m dyp (Westgate m.fl. 1995). En høy andel bunnfisk i føden indikerer at relativt grunne havområder er viktige for nisens næringssøk (Bjørge m.fl. 1991). Det er ikke gjort detaljerte studier av hvor mye fisk en nise trenger pr. dag, men ulike beregninger varierer fra 1,75–4,50 kg pr. dag for voksne niser (Aarefjord 1993, Berggren 1995).

Trusler

Bifangst av niser i fiskegarn forekommer i det meste av artens utbredelsesområde (Jefferson & Curry 1994), og i Sverige regnes dette som den viktigste trusselen mot arten (Berggren 1994). Også langs norskekysten fanges det en del niser i fiskegarn. I 1988 ble det rapportert inn fangst av 96 niser i drivgarn beregnet for laks. Bruk av drivgarn er nå forbudt og problemet er derfor betydelig redusert. Det fanges også en del niser i andre typer fiskegarn, men meldinger om bifangst av niser i disse garntypene tyder på at problemet er langt mindre enn i drivgarn beregnet for laks (Bjørge & Øien 1995). Det er svært vanskelig å tolke innmeldt bifangst (Lien m.fl. 1994), og det er vanskelig å vite hva disse tallene sier om den totale fangsten. I forhold til bestandsanslagene for nise er imidlertid de kjente fangsttallene i norske farvann lave. For andre deler av Nordsjø-området kan derimot bifangsten av nise være betydelig. Vinther (1994, sitert i Lowry & Teilmann 1994) anslår at den danske fiskeflåten alene kan ha fanget 7.000 individer som bifangst i 1993. Hvis anslagene basert på de danske undersøkelsene er riktige, kan bifangst innebære et problem for Nordsjø-bestanden sett under ett, og en lokal bestand i danske farvann kan i alle fall ikke tåle så store tap over tid (Hammond m.fl. 1995).

Overfiske kan være en trussel mot arten, og det kan se ut til at bestander har gått tilbake flere steder etter at viktige fiskebestander har blitt nedfisket (Hammond m.fl. 1995).

Forurensning blir også regnet som en mulig trussel mot nisebestanden (Bjørge & Øien 1995). Niser fra Nord-Norge har høyere nivåer av DDT og PCB enn noen av de andre hvalartene i arktiske farvann. Dyr fra både sør- og nordnorske farvann har PCB-nivåer som er høyere enn grenseverdien som forårsaker skader på immunforsvaret (AMAP 1997).

Forvaltningstiltak

Arten er totalfredet. Det bør gjennomføres bedre bestandsregistreringer, spesielt i kystområdene, med kartlegging av vandringsmønstre og eventuelle bestandsavgrensninger. Det bør også undersøkes nærmere hvor mange niser som drukner i fiskegarn (se faktaarket for knølhval). Det er gjort lovende forsøk for å finne metoder som kan redusere fangsten av niser i garn, blant annet ved å montere støysendere til garnbruket (Kraus m.fl. 1997), men nytten av slike tiltak er omdiskutert (Dawson 1994).

Referanser

Aarefjord, H. 1993. Ernæringsøkologi hos nise (Phocoena phocoena) i skandinaviske farvann. Hovedfagsoppgave i Marin Zoologi. Universitetet i Oslo. 64 s.

Andersen, S. H. 1982. Change in occurence of the harbour porpoise, Phocoena phocoena, in Danish waters as illustrated by catch statistics from 1834 to 1970. S. 131–133 i: Mammals in the seas. FAO Fish. Ser. No. 5, Vol. IV. FAO, Roma.

AMAP. 1997. Forurensning i Arktis: Tilstandsrapport om det arktiske miljøet. Arctic monitoring and Assessment Programme, Oslo. 188 s.

Baillie, J. & Groombridge, B. (red.). 1996. 1996 IUCN Red List of threatened animals. IUCN, Gland, Sveits og Cambridge, England. 70+368+10 s.

Berggren, P. 1994. Bycatches of the harbour porpoise (Phocoena phocoena) in Swedish Skagerrak, Kattegat and Baltic Seas; 1973–1993. Rep. int. Whal. Commn, Special issue 15: 211–215.

Berggren, P. 1995. Stocks, status and survival of harbour porpoises (Phocoena phocoena) in Swedish waters. Doktorgradsavhandling, Department of Zoology, Stockholm University.

Bjørge, A. & Øien, N. 1995. Distribution and abundance of harbour porpoise, Phocoena phocoena, in Norwegian waters. Rep. int. Whal. Commn, Special issue 16: 89–98.

Bjørge, A., Aarefjord, H., Kaarstad, S., Kleivane, L. & Øien, N. 1991. Harbour porpoise Phocoena phocoena in Norwegian waters. International Counsil for the Exploration of the Sea. C.M. 1991/N:16. Marine Mammals Committee. 24 s.

Collett, R. 1911–12. Norges pattedyr. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Kristiania. X+744 s.

Dawson, S. M. 1994. The potential for reducing entanglement of dolphins and porpoises with acoustic modifications to gillnets. Rep. int. Whal. Commn, Special issue 15: 573–584.

Gaskin, D. E. 1984. The harbour porpoise Phocoena phocoena (L.): Regional populations, status and information on direct and indirect catches. Rep. int. Whal. Commn 34: 569–586.

Hammond, P. S., Benke, H., Berggren, P., Borchers, D. L., Buckland, S. T., Collet, A., Heide-Jørgensen, M. P., Heimlich-Boran, S., Hiby, A. R., Leopold, M. F. & Øien, N. 1995. Distribution and abundance of the harbour porpoise and other small cetaceans in the north sea and adjacent waters. LIFE 92-2/UK/027. 240 s.

Höjer, J. 1995. Hotade djur och växter i Norden. TemaNord 520, Nordisk ministerråd, København. 142+114 s.

Jefferson, T. A. & Curry, B. E. 1994. A global review of porpoise (Cetacea: Phocoenidae) mortality in gillnets. Biol. Conserv. 67 (2): 167–183.

Kaarstad, S. E. 1993. Vekst og reproduksjon hos nise (Phocoena phocoena) i norske og svenske farvann. Hovedfagsoppgave i Marin Zoologi, Universitetet i Oslo. 65 s.

Kinze, C. C. & Buus Sørensen, T. 1984. Marsvinet. Truede dyr i Danmark. Danmarks naturfrednings forlag, København. 31 s.

Kleivane, L. 1992. Organochlorine pesticides and polychlorinated biphenyls in the blubber of male harbour porpoise (Phocoena phocoena) incidentally caught in Scandinavian waters. Hovedfagsoppgave, Universitetet i Oslo. 79 s.

Kraus, S. D., Read, A. J., Solow, A., Baldwin, K., Spradlin, T., Anderson, E. & Williamson, J. 1997. Acoustic alarms reduce porpoise mortality. Nature, Lond. 388 (6642): 525.

Lien, J., Stenson, G. B., Carver, S. & Chardine, J. 1994. How many did you catch? The effect of methodology on bycatch reports obtained from fishermen. Rep. int. Whal. Commn, Special issue 15: 535–540.

Lowry, N. & Teilmann, J. 1994. Bycatch and bycatch reduction of the harbour porpoise (Phocoena phocoena) in Danish Waters. Rep. int. Whal. Commn, Special issue 15: 203–209.

Størkersen, Ø. R. 1992. Truete arter i Norge. Norwegian Red List. DN-rapport 1992 - 6. 89 s.

Størkersen, Ø. R. 1996. Nye rødlister for truede arter i Norge. S. 71–78 i: Brox, K. H. (red.). Natur 96/97. Tapir forlag, Trondheim.

Vinther, M. 1994. Incidental catches of the harbour porpoise (Phocoena phocoena) in the Danish North Sea gillnet fisheries. Preliminary results. Paper presented to Conference on the state of the North Sea. Ebeltoft 1994. 11 s.

Westgate, A. J., Read, A. J., Berggren, P., Koopman, H. N. & Gaskin, D. E. 1995. Diving behaviour of harbour porpoises, Phocoena phocoena. Can. J. Fish. Aquat. Sci. 52 (5): 1064–1073.