Status (NZF): Ansvarsart
 

Lemen finnes i et sammenhengende belte fra høyereliggende strøk i Sør-Norge og Midt-Sverige nordover til kysten av Finnmark, og videre østover gjennom de nordligste delene av Finland til nordøstlige deler av Kolahalvøya i Russland (Tast 1982). Det er store regionale svingninger i bestanden, og det finnes ikke noe minimums- eller maksimumsanslag for antall lemen i de fire landene. Tar man utgangspunkt i arealet av egnede leveområder innen utbredelsesområdet, er det klart at Norge huser en stor andel av bestanden, kanskje omkring halvparten. Fordelingen mellom landene vil imidlertid variere fra år til år på grunn av de store regionale svingningene i bestanden. Lemen er dermed den pattedyrarten som (over tid) helt klart har størst andel av den totale bestanden i Norge. Den heter da også «Norway lemming» på engelsk.

Lemen er ikke inkludert i noen rødlister verken på nasjonalt eller internasjonalt nivå, og den er heller ikke listet spesielt i forbindelse med noen av de aktuelle konvensjonene. Selv om den ikke er noen truet art, er lemen en klar ansvarsart for Norge ettersom en så stor andel av den totale bestanden finnes i Norge.

Utbredelse og bestandssituasjon i Norge

I Sør-Norge er lemen først og fremst knyttet til høyereliggende områder fra fjellbjørkeskogen eller høyereliggende barskog og opp på snaufjellet, mens den lenger nord i landet finnes helt ned til kysten. Hovedutbredelsen strekker seg fra høyereliggende områder i Agder-fylkene i sør og nordover til kysten av Finnmark. Den finnes normalt ikke i de lavereliggende områdene med barskog og jordbrukslandskap på det indre Østlandet eller i et belte videre langs kysten nord til Nordland. I såkalte lemenår, når bestanden er spesielt stor, kan imidlertid lemen også forekomme i disse områdene (Semb-Johansson & Ims 1990).

[Se kart fra Prosjekt Pattedyratlas]

Bestanden varierer kraftig mellom år, og kan også variere mye fra distrikt til distrikt i det samme året (se under). Det er derfor vanskelig å påvise generelle endringer i bestandssituasjonen på stor skala. Det finnes få dataserier som er egnet til å undersøke slike langsiktige trender.

Lemenet hører først og fremst fjellet til, der det livnærer seg av gress, starr og mose. Arten har et høyt reproduksjonspotensiale; dyrene kan bli kjønnsmodne allerede ca. tre uker gamle, drektighetstida er på tre uker, kullstørrelsen er på opp til mer enn ti unger, og en hunn kan få tre til fem kull i løpet av en sommer. Bestanden varierer syklisk med tre til fire år mellom hvert toppår. Tettheten av individer er ofte svært lav i årene mellom bestandstoppene, selv i godt egnede områder. I toppårene er tettheten gjerne svært høy, men dette varierer også betydelig (Semb-Johansson & Ims 1990, Stenseth & Ims 1993a, b).

Flere arter rovpattedyr og rovfugler har spesialisert seg på å leve av lemen og andre smågnagere, og disse artene (f.eks. fjellrev) får ofte fram mange unger i lemenårene. Andre rovdyr går i disse årene over fra å ta annet bytte til å leve for en stor del av lemen. Dette minsker presset på de andre byttedyrartene som får fram flere unger i lemenårene. Som en følge av svingningene i lemenbestanden varierer også bestanden av mange andre arter, og lemen er derfor en viktig nøkkelart i økosystemet i fjellet (se Hagen 1969).

Det synes ikke å være noen alvorlige trusler mot bestanden av lemen. Langvarig, hard beiting fra sau og rein i fjellet kan endre sammensetningen av plantesamfunnene og muligens også innholdet av antibeitestoffer i plantene. Dette kan påvirke bestanden av lemen negativt (Högstedt & Seldal 1996, Skancke 1997). Klimaendringer som fører til endringer i snødekkets kvalitet eller kvantitet, kan også være en trussel.

Forvaltningstiltak

For å kunne påvise endringer på stor skala i nivå og svingninger i bestanden av lemen må det gjennomføres langvarig overvåking av smågnagerbestanden i utvalgte høyereliggende områder. Dette gjøres i dag i Dividalen (Troms), Børgefjell (Nord-Trøndelag), Åmotsdalen (Sør-Trøndelag), Gutulia (Hedmark) og Møsvatn (Telemark) som en del av Program for terrestrisk naturovervåking (Framstad 1996), samt ved Finse på Hardangervidda (Framstad m.fl. 1997).

Framstad, E. 1996. Smågnagere. S. 15–19 i: Kålås, J. A. (red.). Terrestrisk naturovervåking. Fjellrev, hare, smågnagere og fugl i TOV-områdene, 1995. NINA Oppdragsmelding 429. 36 s.

Framstad, E., Stenseth, N. C., Bjørnstad, O. N. & Falck, W. 1997. Limit cycles in Norwegian lemmings: tensions between phase-dependence and density-dependence. Phil. Trans. R. Soc. Lond. B 264 (1378): 31–38.

Hagen, Y. 1969. Norske undersøkelser over avkomproduksjonen hos rovfugler og ugler sett i relasjon til smågnagerbestandens vekslinger. Fauna 22 (2): 73–126.

Högstedt, G. & Seldal, T. 1996. Lämmeltåget – en flykt undan ängsull och styvstarr. Forskning och Framsteg 6/96: 21–24.

Skancke, T. W. 1997. Sauen – en hellig ku i utmarka? Jakt & Fiske nr. 8/97: 32–36.

Semb-Johansson, A. & Ims, R. A. 1990. Smågnagerne. S. 121–168 i: Semb-Johansson, A. & Frislid, R. (red.). Norges dyr. Pattedyrene, bind 3. J. W. Cappelens Forlag, Oslo.

Stenseth, N. C. & Ims, R. A. 1993a. Population dynamics of lemmings: temporal and spatial variation – an introduction. S. 61–96 i: Stenseth, N. C. & Ims, R. A. (red.). The biology of lemmings. Linnean Society Symposium Series no. 15. Academic Press, London.

Stenseth, N. C. & Ims, R. A. 1993b. Food selection, individual growth and reproduction – an introduction. S. 263–280 i: Stenseth, N. C. & Ims, R. A. (red.). The biology of lemmings. Linnean Society Symposium Series no. 15. Academic Press, London.

Tast, J. 1982. Lemmus lemmus (Linnaeus, 1758) – Berglemming. S. 87–105 i: Niethammer, J. & Krapp, F. (red.). Handbuch der Säugetiere Europas. Band 2/I. Akademische Verlagsgesellschaft, Wiesbaden. (På tysk).