Status (NZF):  Utilstrekkelig kjent (K)
 

Global utbredelse og status 

En overveiende palearktisk art; vidt utbredt fra Vest-Europa (mangler på deler av Pyrenéhalvøya og i Sør-Italia, Balkan, Island og det nordlige Fennoskandia) østover gjennom det tidligere Sovjetunionen til Japan. Den finnes også i Nord-Afrika og i Asia sør til Pakistan (Corbet 1978, Stebbings 1988). Tyngdepunktet i forekomsten synes å ligge i de nordligere delene av utbredelsesområdet (Stebbings 1988).

Ikke truet globalt (Baillie & Groombridge 1996) eller i Norden (Höjer 1995). Foreslått som nordisk ansvarsart av Höjer (1995). Tidligere listet som Utilstrekkelig kjent i Norge, og nylig som Hensynskrevende (Størkersen 1992, 1996). Oppført i både Bern- og Bonn-konvensjonenes liste II.

Utbredelse og bestandssituasjon i Norge

En detaljert oversikt over norske funn ved utgangen av 1995 er presentert av Olsen (1996). Enkelte supplerende registreringer er gitt av Olsen (1997) og Starholm (1998).

Arten er påtruffet spredt over så godt som hele Sør-Norge nord til Trondheimsfjorden (Olsen 1996). Den er på grunn av sine svake ekkosignaler under insektjakta vanskelig å registrere med ultralyddetektor (se f.eks. Ahlén 1990 og avsnittet Økologi), og er trolig langt mer utbredt enn de relativt få registreringene skulle tilsi, i det minste i lavereliggende, sørlige strøk.

Langøreflaggermusa er en skogtilknyttet art, som i første rekke jakter i løvskog og rundt frittstående trær; helt åpne områder inklusive større vannspeil unngås (Entwistle m.fl. 1996, Jansen & Buys 1997). Under insektjakta flyr den gjerne tett inntil eller inne i vegetasjonen, ofte lavt over bakken, og er svært manøvreringsdyktig (Baagøe 1991). I en skotsk undersøkelse med radiomerkede dyr lå jaktområdene som regel mindre enn 500 m fra dagtilholdsstedene, og kort avstand mellom koloni og egnete jaktmarker anses viktig for arten (Entwistle m.fl. 1996).

Påvist forekomst av langøreflaggermus i 10x10 km-ruter (Kilder: Olsen 1996; NZFs Prosjekt Pattedyratlas, upubl. data).

[Oppdatert kart fra Prosjekt Pattedyratlas]

Undersøkelser over langøreflaggermusas næringsøkologi er sammenfattet av Vaughan (1997). De fleste undersøkelser har påpekt betydningen av sommerfugler i kostholdet, men også tovinger utgjør en viktig byttedyrgruppe. En rekke studier har funnet en spesielt høy andel nattfly (Noctuidae) i dietten, en tympanid familie (se bredøreflaggermus for forklaring), og arten synes å foretrekke store byttedyr (Robinson 1990). Langøreflaggermusa har den langsomste flukten og de svakeste ekkosignalene av alle europeiske flaggermusarter, og dette – sammen med inntak av dagaktive såvel som ikke-flyende byttedyr – viser at den er en utpreget «foliage-gleaner» (jf. børsteflaggermus) (Vaughan 1997).

Sommerstid har arten dagtilhold i bygninger, hulltrær og fugle- eller flaggermuskasser. Kirker synes å være spesielt viktige (Rydell 1987, Jansen & Buys 1997). Langøreflaggermusa er en av de artene som oftest tar i bruk fugle- og flaggermuskasser (Nagel & Nagel 1988); enkeltobservasjoner av dette foreligger også fra Norge (se f.eks. Hals 1993).

Arten overvintrer på de samme lokaliteter som den har tilhold om sommeren (dette er tilsynelatende ikke kjent fra Norge), såvel som i grotter, gruver og kjellere (Stebbings 1988, Olsen 1996, Jansen & Buys 1997). Den påtreffes regelmessig i dvale i sørøstnorske gruveganger (se f.eks. Olsen 1996, Rigstad m.fl. 1997).

Ingen spesielle trusler er kjent, men i og med at langøreflaggermus som regel anlegger kolonier i bygninger eller hulltrær, og samtidig trenger gode jaktområder nær kolonien, vil felling av hulltrær og hogst nær kolonier virke negativt for arten. Det ser også ut til at den er mer følsom enn større flaggermusarter overfor isolasjon av jakthabitatene, og at arten derfor kan påvirkes negativt av oppsplitting av skogsområder (Ekman & de Jong 1996). Se for øvrig omtalen i faktaarket for skjeggflaggermus.

Se den generelle omtalen i faktaarket for skjeggflaggermus.

Ahlén, I. 1990. Identification of bats in flight. Swedish Society for Conservation of Nature, Stockholm og The Swedish Youth Association for Environmental Studies and Conservation, Sollentuna. 50 s.

Baagøe, H. 1991. Flagermus Chiroptera. S. 47–89 i: Muus, B. (red.). Danmarks pattedyr. Bind 1. Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag, København.

Baillie, J. & Groombridge, B. (red.). 1996. 1996 IUCN Red List of threatened animals. IUCN, Gland, Sveits og Cambridge, England. 70+368+10 s.

Corbet, G. B. 1978. The mammals of the Palearctic region: a taxonomic review. British Museum (Natural History) og Cornell University Press, London. 314 s.

Ekman, M. & Jong, J. de 1996. Local patterns of distribution and resource utilization of four bat species (Myotis brandti, Eptesicus nilssoni, Plecotus auritus and Pipistrellus pipistrellus) in patchy and continuous environments. J. Zool., Lond. 238 (3): 571–580.

Entwistle, A. C., Racey, P. A. & Speakman, J. R. 1996. Habitat exploitation by a gleaning bat, Plecotus auritus. Phil. Trans. R. Soc. Lond. B 351 (1342): 921–931.

Hals, A. 1993. Langøreflaggermus i meisekasse. Fauna 46 (1): 34–35.

Höjer, J. 1995. Hotade djur och växter i Norden. TemaNord 1995:520, Nordisk ministerråd, København. 142+114 s.

Jansen, E. A. & Buys, J. C. 1997. Gewone grootoorvleermuis Plecotus auritus (Linnaeus, 1758). S. 214–212 i: Limpens, H., Mostert, K. & Bongers, W. (red.). Atlas van de Nederlandse vleermuizen. Onderzoek naar verspreiding en ecologie. KNNV Uitgeverij, Utrecht. (På nederlandsk med engelsk sammendrag).

Nagel, A. & Nagel, R. 1988. Einsatz von Fledermauskästen zur Ansiedlung von Fledermäusen: Ein Vergleich von 2 verschiedenen Gebieten Baden-Württembergs. Myotis 26: 129–144. (På tysk med engelsk sammendrag).

Olsen, K. M. (red.). 1996. Kunnskapsstatus for flaggermus i Norge. Norsk Zoologisk Forening. Rapport 2. 210 s.

Olsen, K. M. 1997. Kartlegging av flaggermus i Telemark. Kunnskapsstatus 1997. Upubl. rapport, Norsk Zoologisk Forening. 18 s.

Rigstad, K., Olsen, K. M., Klann, M., Kooij, J. van der, Starholm, T. & Syvertsen, P. O. 1996. Vintertellinger av flaggermus på Østlandet 1995/96. Fauna 49 (4): 186–190.

Robinson, M. F. 1990. Prey selection by the Brown long-eared bat (Plecotus auritus). Myotis 28: 5–18.

Rydell, J. 1987. Fladdermössen behöver kyrkorna. Fauna och flora 82 (2): 88–90.

Starholm, T. 1998. Bat observations. I: Gundersen, H. & Mauritzen, M. (red.). Mammals in Trysil and Dovre. Results of the 1996 mammal study camp of the Norwegian Zoological Society (NZF) and the Dutch-Flemish Mammal Society (VZZ). Norsk Zoologisk Forening. Rapport 4. (Manuskript).

Stebbings, R. E. 1988. Conservation of European Bats. Christopher Helm, London. 246 s.

Størkersen, Ø. R. 1992. Truete arter i Norge. Norwegian Red List. DN-rapport 1992 - 6. 89 s.

Størkersen, Ø. R. 1996. Nye rødlister for truede arter i Norge. S. 71–78 i: Brox, K. H. (red.). Natur 96/97. Tapir forlag, Trondheim.

Vaughan, N. 1997. The diets of British bats (Chiroptera). Mammal Rev. 27 (2): 77–94.