Status (NZF): Sårbar (V), Ansvarsart
 

Global utbredelse og status 

Jerven forekommer i et belte fra Fennoskandia og østover gjennom Russland, og i nordlige deler av Nord-Amerika. Arten finnes både i nordlig barskog, i høyfjellet og på tundraen. I de sørlige delene av utbredelsesområdet finnes den bare i høyereliggende fjellområder (Kvam m.fl. 1988).

I Finland ble jerven utryddet fra de sørlige og vestlige delene av landet på slutten av 1800-tallet. På 1960- og 1970-tallet gikk bestanden ytterligere tilbake på grunn av snøscooterjakt i Nord-Finland (Bergstrøm m.fl. 1993, Pulliainen 1988). Bestanden ble i 1996 anslått til å være på minst 110 individer (Anon. 1997). Også i Sverige er jerven først og fremst knyttet til høyereliggende områder i nord. Den svenske bestanden gikk tilbake på 1980-tallet (Bergstrøm m.fl. 1993), men bestanden ser ut til å ha økt på 1990-tallet (Landa m.fl. 1998).

Av den svensk-norske jervestammen på ca. 400 dyr holder vel 1/3 av dyrene til i Norge (Landa m.fl. 1998). Likevel er arten listet som Sjelden i Norge (Størkersen 1996), men som Sårbar i Sverige (Ahlén & Tjernberg 1996). Tidligere var den listet som Sårbar også i Norge (Størkersen 1992). I Norden er den klassifisert som Sårbar (Höjer 1995). IUCN klassifiserer jerven som Vulnerable på globalt plan (Baillie & Groombridge 1996). Jerven står på liste II i Bern-konvensjonen.

Utbredelse og bestandssituasjon i Norge

Arten var tidligere vidt utbredt i fjellområder og bjørkeregionen over det meste av landet (Collett 1911–12). Rundt århundreskiftet ble den ikke regnet for å være tallrik i noen del av landet, og jaktstatistikken tyder på at arten var i tilbakegang. Mesteparten av bestanden fantes nord for Trondheimsfjorden, med Finnmark og Troms som de beste jervefylkene. Sør for Trondheimsfjorden var bestanden «ringe». Her forekom jerven hovedsakelig på fjellet i Oppland og Østerdalen, på heiene sør for Hardangervidda, og sparsomt i Sogn og Fjordane og Hordaland. På Sørlandet og rundt Oslofjorden forekom det bare et og annet streifdyr (Collett 1911–12, Johnsen 1929).

I siste halvdel av 1800-tallet ble det i gjennomsnitt skutt snaut 60 jerver i året (Johnsen 1929). Fortsatt intens forfølgelse gjennom det meste av vårt århundre har redusert bestanden kraftig. På 1960-tallet var antallet felte jerv sunket til mellom 20 og 30 dyr i året (Myrberget & Sørumsgård 1975). Denne nedgangen i fellingstallene gir trolig et godt bilde av bestandsutviklingen (Landa & Skogland 1995). Parallelt med bestandsnedgangen har også artens utbredelsesområde blitt kraftig redusert, spesielt i Sør-Norge (Landa & Skogland 1995). Nord-Norge har hele tida hatt en fast jervebestand, men i 1965 ble den siste faste forekomsten i Sør-Norge utryddet da sju jerver ble avlivet i Jotunheimen. Etter at jerven ble fredet ser det ut til at bestanden har økt i det meste av artens utbredelesområde, men bestanden er mindre enn ved århundreskiftet (Bergstrøm m.fl. 1993, Landa & Skogland 1995, Landa m.fl. 1997a). I perioden 1976–79 etablerte det seg en fast jervestamme i Snøhetta-området etter at arten etter alt å dømme ikke hadde hatt fast tilhold der siden 1900. Dette er fremdeles det sørligste området med fast yngling i Sør-Norge, og arten mangler ennå i store deler av sitt tidligere utbredelsesområde i Sør-Norge (Landa & Skogland 1995, Landa m.fl. 1997a).

I 1995 ble den norske bestanden anslått til 130–190 dyr. De fleste av disse finnes i Nord-Norge, mens anslagsvis 25–34 individer tilhører den sørnorske bestanden (Miljøverndep. 1997). Basert på registrerte hi i 1996 er den norske bestanden av ettåringer og eldre dyr anslått til minimum 150 individer (Landa m.fl. 1998).

I Finnmark gjøres de fleste observasjonene fra Tana og vestover mot grensa til Troms. De siste årene har det blitt registrert forekomst og yngling av jerv stadig lenger nordover mot kyst- og fjordstrøkene i fylket (Fylkesmannen i Finnmark pers. medd.). Troms og Nordland har de tetteste jervebestandene i landet. Indre Troms er det viktigste området for jerv i Troms, men arten har spredt seg siden midten av 1980-tallet. Nå observeres jerven over store deler av fastlandsarealet i fylket. I Nordland forekommer jerven stort sett i grensetraktene mot Sverige, men det har vært en økning i observasjoner nærmere kysten. Dette kan være et resultat av en bestandsøkning, men det kan ikke utelukkes at det skyldes endringer i reindriften. De fleste observasjonene, funn av hi og skader på tamrein og bufe har skjedd nord for Saltfjellet (Bergstrøm m.fl. 1993).

Økologi

I Skandinavia er jerven først og fremst knyttet til fjell- og høyereliggende skogstrakter. Radiotelemetristudier i Snøhetta-området har vist at arten bruker områder fra fjellskogen til høyfjellet året rundt, men vinterstid tilbringer den mer tid i de lavereliggende områdene (Landa m.fl. 1997b).

Jerven er vårt største mårdyr. Hannene veier vanligvis 12–18 kg. Hunnene er noe mindre og veier vanligvis 8–12 kg (Landa & Skogland 1995). Jerven blir kjønnsmoden ved 14–18 måneders alder. Paringen skjer i perioden april–august, og de 1–4 ungene fødes i februar–mars. Myrberget & Sørumsgård (1979) oppgir gjennomsnittlig kullstørrelse i Skandinavia til 2,4 unger, men dette er trolig et overestimat (Landa m.fl. 1995). Ungene forlater hiet i mai, og holder sammen med moren til august–september.

Arten bruker store områder. Radiomerkede voksne hannjerver i Snøhetta-området brukte i gjennomsnitt minimum 763 km² i løpet av et år, mens voksne hunner brukte 335 km² (Landa m.fl. 1997b).

Jerven er ingen god jeger. Arten er en næringsgeneralist, og føden består både av åtsler og dyr jerven dreper selv. Den følger ofte spor etter andre rovdyr og forsyner seg av rester av deres byttedyr (Haglund 1966), og store dyr i jervens diett er trolig for en stor del åtsler (Magoun 1987, sitert i Landa m.fl. 1997a). Rein har stor betydning i jervens føde, og utbredelsesområdet for jerv i Skandinavia faller i hovedsak sammen med utbredelsen av vill- og tamrein (Landa m.fl. 1997a). Spesielt vinterstid er rein viktig og kan da utgjøre størstedelen av føden. Det er imidlertid vanskelig å fastslå hvor stor andel av reinene jerven selv dreper (Myhre & Myrberget 1975). Det er dessuten grunn til å tro at betydningen av klauvdyr i jervens diett blir overestimert i studier basert på analyser av mageinnhold og ekskrementer. Studier i Snøhetta-området tyder dessuten på at jerven i liten grad tar villrein i god kondisjon, og at det i hovedsak er kalver og gamle simler som blir drept (Landa m.fl. 1997a). Dette bildet er imidlertid ikke entydig. I reindriftsårene 1995/96 og 1996/97 utgjorde voksne dyr over 50% av alle dokumenterte eller sannsynlig jervedrepte reiner i Finnmark og Nord-Troms, og mange av disse var i god kondisjon. Tapene av voksne dyr er størst når været er dårlig eller snøforholdene er ugunstige for reinene (Fylkesmannen i Finnmark pers. medd.).

Hare, rype og smågnagere er også viktige i jervens diett (Pulliainen 1968, Myhre & Myrberget 1975). Smågnagerne kan være så viktige for jerven at ynglesuksessen påvirkes av tilgangen på disse. Muligens er jerven mer avhengig av smågnagere i Norge i dag enn i mer intakte økosystemer der større bestander av andre store rovdyr øker tilgangen på åtsler (Landa m.fl. 1997a).

Jerven kan også ta en del sau og tamrein, og det er dokumentert slike tap i både Sør- og Nord-Norge (Miljøverndep. 1997). Det er store lokale forskjeller i omfanget av tapene, men i Snøhetta-området er det påvist at jerven har drept så mye som 50–85% av sauene som er funnet igjen døde. Hos sau er det først og fremst lam som er utsatt, og tapene er størst mot slutten av beitesesongen (Landa m.fl. 1997a). Jerven er kjent for å kunne lagre byttedyr (Haglund 1966), og det er påvist at arten kan utnytte sauekadavre om vinteren (Landa & Tømmerås 1996). Økningen i predasjonen mot slutten av beitesesongen kan dermed ha sammenheng med lagring av føde til vinteren. Det er også forskjeller i tap mellom ulike saueraser: Dalasau er mer utsatt for predasjon enn spælsau og pelssau (Gudvangen m.fl. 1997).

Trusler

Det er påvist ulovlig jakt på jerv fra Finnmark i nord til Snøhetta i sør, og i enkelte områder kan omfanget av denne jakta være større enn antallet som felles legalt (Bergstrøm m.fl. 1993, Landa m.fl. 1997c). Bergstrøm m.fl. (1993) oppgir at det i følge rykter kan bli felt så mye som 10–20 jerv ulovlig i året bare i Troms fylke, men at det har vært umulig å bekrefte disse tallene. Hvis disse tallene er riktige er ulovlig jakt en alvorlig trussel mot bestanden. Til sammenligning ble det årlig felt 1–3 jerv lovlig i Troms i den samme perioden. Lave bestander av rovdyr som ulv og gaupe har trolig redusert tilgangen på åtsler for jerven (Landa & Skogland 1995). I deler av jervens utbredelsesområde er det imidlertid mye tamrein. Dette gir god tilgang på både byttedyr og reinkadavre. I disse områdene er det derfor neppe næringsmangel, men heller lovlig og ulovlig jakt som begrenser bestandsstørrelsen (Bergstrøm m.fl. 1993). I andre områder kan en mer effektiv hjortedyrforvaltning, med raskere omsetning i bestandene og færre gamle dyr, ha redusert tilgangen på kadavre (Landa & Skogland 1995).

Forvaltningstiltak

Det er vedtatt en nasjonal forvaltningsplan for rovdyr med kjerneområder for blant annet jerv. Jerven bruker imidlertid store områder, og dyr fra kjerneområdene vil kunne bevege seg langt utenfor disse deler av året. Det er viktig at det tas hensyn til dette i forvaltningen av arten utenfor kjerneområdene. Dyrene er mest stedfaste på seinvinteren og om sommeren. Om høsten og tidlig på vinteren vandrer de mer, og det vil da være stor fare for å skyte jerv som normalt oppholder seg i kjerneområdene (Landa m.fl. 1997b).

Prøveordningen med lokal forvaltning av jerv har vist at lovlig jakt kan bli en trussel mot artens eksistens i deler av utbredelsesområdet. For vinteren 1997/98 fastsatte jervenemnda for Sør-Norge en kvote på 13 dyr, eller 40–50% av den sørnorske bestanden i løpet av ett år. Etter klager fra miljøvernorganisasjoner reduserte Direktoratet for naturforvaltning kvoten til seks dyr i dette området. I alt ble det skutt ni jerv av en totalkvote på 35 dyr for hele landet vinteren 1997/98 (Aftenposten 5. mars 1998).

Helge Rinden

Referanser

Ahlén, I. & Tjernberg, M. (red.) 1996. Rödlistade ryggradsdjur i Sverige – Artfakta. ArtDatabanken, SLU, Uppsala. 335 s.

Anon. 1997. Management of bear, wolf, wolverine and lynx in Finland. Ministry of Agriculture and Forestry. MMM:n julikaisuja 6a, 50 s.

Baillie, J. & Groombridge, B. (red.). 1996. 1996 IUCN Red List of threatened animals. IUCN, Gland, Sveits og Cambridge, England. 70+368+10 s.

Bergstrøm, M.-R., Bø, T., Franzén, R., Henriksen, G., Nieminen, M., Overrein, Ø. & Stensli, O. M. 1993. Bjørn, gaupe, jerv og ulv på Nordkalotten – statusrapport 1993. Nordkalottkomitéens rapportserie, rapp. nr. 30. 56 s.

Collett, R. 1911–12. Norges Pattedyr. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Kristiania. X+744 s.

Gudvangen, K., Landa, A., Swenson, J. E. & Røskaft, E. 1997. Jerv og sau i Snøhettaområdet. S. 20–30 i: Sluttrapport fra høyfjellsøkologiprosjektet – foreløpig utgave. NINA-NIKU, Trondheim.

Haglund, B. 1966. De stora rovdjurens vintervanor I. Winter habits of the Lynx Lynx lynx L. and Wolverine Gulo gulo L. as revealed by tracking in the snow. Viltrevy 4 (3): 1–299.

Höjer, J. 1995. Hotade djur och växter i Norden. TemaNord 1995:520, Nordisk ministerråd, København. 142+114 s.

Johnsen, S. 1929. Rovdyr- og rovfuglstatistikken i Norge. Bergens Museums årbok, Nat. vit. rekke 2: 40–50.

Kvam, T., Overskaug, K. & Sørensen, O. J. 1988. The wolverine in Norway. Lutra 31 (1): 7–20.

Landa, A. & Skogland, T. 1995. The relationship between population density and body size of wolverines in Scandinavia. Wildl. Biol. 1 (3): 165–175.

Landa, A. & Tømmerås, B. Å. 1996. Do volatile repellents reduce wolverine Gulo gulo predation on sheep? Wildl. Biol. 2 (2): 119–126.

Landa, A., Swenson, J. & Tømmerås B. Å. 1995. Jerven – Status, økologi og forskningsbehov. Fauna 48 (4): 162–171.

Landa, A., Strand, O., Swenson, J. E. & Skogland, T. 1997a. Wolverines and their prey in southern Norway. Can. J. Zool. 75 (8): 1292–1299.

Landa, A., Strand, O., Linnell, J. D. C. & Skogland, T. 1997b. Bruk av leveområde hos to truede rovdyr i fjellandskapet: Fjellrev og jerv. S. 41–52 i: Sluttrapport fra høyfjellsøkologiprosjektet – foreløpig utgave. NINA-NIKU, Trondheim.

Landa, A., Strand, O., Swenson, J. E., Jordhøy, P. & Skogland, T. 1997c. Jerven og dens byttedyr i Snøhettaområdet. S. 10–19 i: Sluttrapport fra høyfjellsøkologiprosjektet – foreløpig utgave. NINA-NIKU, Trondheim.

Landa, A., Tufte, J., Franzén, R., Bø, T., Lindén, M. & Swenson, J. E. 1998. Active wolverine dens as a minimum population estimator in Scandinavia. Wildl. Biol. (I trykk).

Magoun, A. J. 1987. Summer and winter diets of wolverines, Gulo gulo, in arctic Alaska. Can. Field-Nat. 101 (3): 392–397.

Miljøverndep. 1997. St. meld. nr. 35 (1996–97). Om rovviltforvaltning. Miljøverndepartementet, Oslo. 131 s.

Myhre, R. & Myrberget, S. 1975. Diet of wolverines (Gulo gulo) in Norway. J. Mamm. 56 (4): 752–757.

Myrberget, S. & Sørumsgård, R. 1975. Jervens og gaupas status i Norge. Naturen 99 (4): 169–172.

Myrberget, S. & Sørumsgård, R. 1979. Fødselstidspunkt og kullstørrelse hos jerv. Fauna 32 (1): 9–13.

Pulliainen, E. 1968. Breeding biology of the wolverine (Gulo gulo L.) in Finland. Ann. Zool. Fennici 5 (4): 338–344.

Pulliainen, E. 1988. Ecology, status and management og the Finnish wolverine Gulo gulo populations. Lutra 31 (1): 21–28.

Størkersen, Ø. R. 1992. Truete arter i Norge. Norwegian Red List. DN-rapport 1992 - 6. 89 s.

Størkersen, Ø. R. 1996. Nye rødlister for truede arter i Norge. S. 71–78 i: Brox, K. H. (red.). Natur 96/97. Tapir forlag, Trondheim.