Status (NZF): Utilstrekkelig kjent (K)  

Europeisk art. Utbredelsen strekker seg fra polarsirkelen i europeisk Russland sørover til Spania, og fra Portugal østover til Uralfjellene. Forekommer i de sørlige delene av Finland, Sverige og Norge. Dessuten finnes det frittlevende bestander av tamilder i Storbritannia, på Sardinia og Sicilia, og i New Zealand (Wolsan 1993).

Ikke truet globalt (Baillie & Groombridge 1996) eller i Norden (Höjer 1995). Tidligere listet som Sjelden i Norge (Størkersen 1992), men har nylig fått statusen Hensynskrevende (Størkersen 1996). Oppført i Bern-konvensjonens liste III.

Det eldste funnet av ilder i Norge er fra steinalderboplassen Vistehulen på Jæren. Gjennom tidene har artens forekomst hos oss trolig endret seg i takt med klimavariasjoner. Ulike kilder fra 1400-, 1500- og 1600-tallet beretter om dens forekomst. På 1700- og 1800-tallet har ilderen trolig gått tilbake som følge av et kjøligere klima (Pedersen 1969).

Det første sikre funnet av arten i nyere tid ble gjort i 1916 da et dyr ble skutt ved Elverum. Funnet kan kanskje settes i sammenheng med en ekspansjon fra Skåne i Sverige, der arten har forekommet hele tida. Fra ca. 1930 til slutten av annen verdenskrig ble det holdt ilder i norske pelsfarmer, særlig i Østfold og Akershus. Mange dyr har antakelig rømt, eller, i nedgangstider for pelssalg, blitt sluppet fri fra disse anleggene (Pedersen 1969). Fra årene like før annen verdenskrig finnes det meldinger om vill ilder, og etter krigen ble det innført skuddpremie på arten (Pedersen 1969). Det høyeste antall skuddpremier som ble utbetalt var for 944 dyr i 1953, hvorav mer enn halvparten ble skutt i Østfold (Pedersen 1969, Viker 1990). Økningen i antall rapporterte dyr var tilsynelatende en følge av en ny ekspansjon. Fra Finland og Russland beskrives det også endringer i artens utbredelse i dette århundre. Ilderen spredte seg mot nord og vest fra ca. 1900 til 1940- og 1950-tallet. Dette ses i sammenheng med en endring til et varmere klima, i kombinasjon med utvidelse av jordbruks- og hogstflatearealet (Kalela 1952, Heptner 1974, Weber 1989).

Skuddpremieordningen varte til slutten av 1960-tallet, selv om den mange steder ble avskaffet allerede på 1950-tallet. Antall utbetalte skuddpremier sank langsomt i denne perioden. Fangstnedgangen ble antakelig forsterket av en lav markedspris for skinnet (Viker 1990). I en tiårsperiode etter 1959 var det ikke tegn til ytterligere spredning av ilder i Norge, snarere tvert imot (Pedersen 1969, Bevanger 1990, Viker 1990). Beskrivelsen av artens utbredelse på begynnelsen av 1970-tallet slik den gis av Samarasinghe (1976) må betraktes som ukorrekt. Her oppgis den til å omfatte Aust-Agder, Hedmark, Oppland, Vestfold, Akershus og Østfold. Forfatteren laget utbredelseskartet ved å skravere alle fylker det forelå opplysninger fra (fra Norges Jeger- og Fiskerforbund), noe som resulterte i et alt for optimistisk og feilaktig bilde.

Dagens bestandssituasjon er meget uklar. Meldinger etter 1980 er svært sporadiske. Bevanger (1990) angir Rendalen i Hedmark som en slags nordgrense for ilderens forekomst. Det finnes noen få registreringer av arten i Trondheimsregionen på midten av 1980-tallet, men disse dreier seg sannsynligvis om rømte oppdretts- eller kjæledyr (Bangjord 1993). Fram til 1986 skal det ha forekommet en liten bestand øst i Sør-Odal, men det siste belegget (noen individer ble skutt) fra dette området er fra 1975 (Edvardsen m.fl. 1998). Fra Østfold foreligger det registreringer fra følgende kommuner: Rakkestad i 1983 (Løfall 1995), Eidsberg i 1985 og 1986 (ZMO), Fredrikstad på begynnelsen av 1990-tallet (NZFs Prosjekt Pattedyratlas upubl.), og Aremark i 1992 og 1994 (van der Kooij m.fl. 1995). Seksjon for vilthelse ved Veterinærinstituttet i Oslo har ikke fått inn døde ildere i perioden 1985–97 (T. Vikøren pers. medd.).

Vurdering av ilderens bestandssituasjon vanskeliggjøres av flere grunner. Arten er strengt nattaktiv, spor- og sportegn lar seg som oftest ikke skille fra minkens, og villformen forveksles lett med rømte kjæle- eller oppdrettsdyr (frett eller frettilder). I områder der ilderen har faste bestander, slik som i Sør-Sverige, Danmark og Nederland, røper imidlertid trafikkdrepte dyr artens forekomst. De få rapporter som er kommet gjennom de siste 15–20 år tyder dermed på at arten må være nokså sjelden i Norge i dag.

Bevanger & Ree (1994) nevner at det i de seinere årene har blitt opprettet flere ilderfarmer og at det i 1985 ble omsatt omkring 8.000 ilderskinn. I dag skal det finnes ca. fem ilderfarmer i Norge (http://home.sol.no/haze). Å holde ilder som kjæledyr synes å være nokså populært, noe en egen tamilderforening og den nevnte hjemmesiden på Internett vitner om. Denne utviklingen vil nok medføre flere meldinger om rømte oppdretts- og kjæledyr i framtida.

I Skåne, Sverige tok bestanden seg opp fra begynnelsen av 1980-tallet til begynnelsen av 1990-tallet. I 1992/93 meldes det således om et avskytningstall på 5.600 dyr (Bjärvall & Ullström 1995, R. Gerell pers. medd. til I. Ahlén). Muligens har en nedgang i villkaninbestanden ført til ny tilbakegang i bestanden (R. Gerell pers. medd. til I. Ahlén). Bestandssituasjonen i Sverige utenom Skåne ser ut til å være like usikker som i Norge (I. Ahlén pers. medd.).

Opptrer mest i skogkanter og langs buskrike vassdragsbredder, men også (spesielt om vinteren) i nærheten av bebyggelse; unngår store, sammenhengende skogsområder. Forekommer gjerne i grøft- og hekkrikt kulturlandskap (Wolsan 1993). Søker om vinteren ofte tilhold i bygninger. Dette synes å være betydningsfullt for artens forekomst (Weber 1989, Jenster 1992). Bildet stemmer godt overens med det som er beskrevet for norske forhold (Pedersen 1969, Bevanger 1990). Ilderen ser dessuten ut til å foretrekke lavlandsområder her til lands (Bevanger 1990).

Ilderens hovedføde er amfibier og smågnagere, samt (spesielt om vinteren) åtsler. Den spiser også spissmus, haredyr, småfugler, krypdyr, fisk, virvelløse dyr, egg og frukt. Næringsvalget er avhengig av region og dyrenes alder. Ilderen legger seg opp matforråd, spesielt om høsten og vinteren, som består av til dels store mengder frosker, padder og smågnagere (Wolsan 1993).

Ilderen når hos oss nordvestgrensa for sitt utbredelsesområde. Endringer i artens forekomst har her hittil trolig hatt overveiende klimatiske årsaker, og dette vil nok også i framtida påvirke artens bestandssituasjon mest.

På kontinentet har landskapsendringer som drenering av bekker, vann, kanaler og våtmarksområder, og fjerning av grøfter, hekker, busk- og krattvegetasjon, ført til en tilbakegang i bestandene (se bl.a. Vierhaus 1984, Jenster 1992, Zoon 1993). Weber (1989) og Jenster (1992) påpeker dessuten betydningen av egnete tilholdssteder i bygninger om vinteren. Muligens vil en tilbakegang i amfibiebestander og miljøgiftbelastning (PCB m.m.) også ha innvirkning på artens bestandsnivå (Zoon 1993). Hvorvidt minken utgjør en konkurrent til ilderen er ukjent.

En del individer dør formodentlig ved at de fanges i feller som er satt opp for mink, og forveksling med denne arten, samt veitrafikk, vil sikkert medføre noen tap. Dette kan ha innvirkning på små bestander.

Ilderen er totalfredet. Bedre kunnskap om artens bestandssituasjon og økologi er sterkt ønskelig.

Baillie, J. & Groombridge, B. (red.). 1996. 1996 IUCN Red List of threatened animals. IUCN, Gland, Sveits og Cambridge, England. 70+368+10 s.

Bangjord, G. 1993. Viltet i Trondheim kommune. Rapport nr. TM93/03. Miljøavdelingen, Trondheim kommune, 140 s.

Bevanger, K. 1990. Ilderen. S. 108–113 i: Semb-Johansson, A. & Frislid, R. (red.). Norges dyr, Pattedyrene I. J. W. Cappelens Forlag, Oslo.

Bevanger, K. & Ree, V. 1994. Fugler og pattedyr. S. 74–120 i: Tømmerås, B. Å. (red.). Introduksjoner av fremmede organismer til Norge. NINA Utredning 62.

Bjärvall, A. & Ullström, S. 1995. Däggdjur. Alla Europas arter i text och bild. Wahlström & Widstrand, Stockholm. 291 s.

Edvardsen, E., Myklebust, M. & Strøm, H. 1998. Truete arter i Hedmark, I. Virveldyr. Fylkesmannen i Hedmark, Miljøvernavdelingen. (I trykk).

Heptner, V. G. 1974. Der Waldiltis. S. 726–733 i: Heptner, V. G. & Naumov, N. P. (red.). Die Säugetiere der Sowjetunion. Band 2: Seekühe und Raubtiere. VEB Gustav Fischer Verlag, Jena. (På tysk).

Höjer, J. 1995. Hotade djur och växter i Norden. TemaNord 1995:520, Nordisk ministerråd, København. 142+114 s.

Jenster, B. 1992. Bunzing – Mustela putorius (L., 1758). S. 146–148 i: Broekhuizen, S., Hoekstra, B., van Laar, V., Smeenk, C. & Thissen, J. B. M. (red.). Atlas van de Nederlandse zoogdieren. Stichting Koninklijke Nederlandse Natuur-historische Vereniging. Utrecht. (På nederlandsk).

Kalela, O. 1952. Changes in the geographic distribution of Finnish birds and mammals in relation to recent changes of climate. Fennia 75: 38–59.

Kooij, J. van der, Olsen, K. M., Starholm, T. & Shimmings, P. 1995. Rapport fra Norsk Zoologisk Forenings pattedyrleir på Bøensætre, Aremark i Østfold 25.–27. august 1995. Norsk Zoologisk Forening. Rapport 1. 18 s.

Løfall, B. P. 1995. Pattedyr. S. 234–249 i: Løfall, B. P. (red.). Natur i Rakkestad II. Øyenstikkere, sommerfugler og virveldyr. Østfold-Natur 35.

Pedersen, J. A. 1969. Ilderen. S. 118–121 i: Frislid, R. & Semb-Johansson, A. (red.). Norges dyr 1: Pattedyr. J. W. Cappelens Forlag, Oslo.

Samarasinghe, G. 1976. The distribution of the polecat, Mustela putorius in Fenno-Scandinavia, 1970–1974. Z. Säugetierkunde 41 (2): 114–118.

Størkersen, Ø. R. 1992. Truete arter i Norge. Norwegian Red List. DN-rapport 1992 - 6. 89 s.

Størkersen, Ø. R. 1996. Nye rødlister for truede arter i Norge. S. 71–78 i: Brox, K. H. (red.). Natur 96/97. Tapir forlag, Trondheim.

Vierhaus, H. 1984. Iltis – Mustela putorius (Linnaeus, 1758). S. 306–312 i: Schröpfer, R., & Feldmann, R. & Vierhaus, H.: Die Säugetiere Westfalens. Abhandlungen aus dem Westfälischen Museum für Naturkunde 46 (4). Westfälisches Museum für Naturkunde. Münster. (På tysk).

Viker, M. 1990. Truede virveldyr i Østfold. Fylkesmannen i Østfold, miljøvernavdelingen. Rapport 10. 231 s.

Weber, D. 1989. The ecological significance of resting sites and the seasonal habitat change in polecats (Mustela putorius). J. Zool., Lond. 257 (4): 629–638.

Wolsan, M. 1993. Mustela putorius Linnaeus, 1758 – Waldiltis, Europäischer Iltis, Iltis. S. 699–769 i: Niethammer, J. & Krapp, F. (red.). Handbuch der Säugetiere Europas. Band 5/2. Aula-Verlag, Wiesbaden. (På tysk).

Zoon, C. P. M. 1993. Aantalsontwikkelingen tot 2010 van Nederlandse zoogdieren (excl. vleermuizen) op grond van de gevoeligheid voor miliuethemas. Flora en Fauna 2030. Achtergrondreeks, deel 7. VZZ Mededeling 8. Vereniging voor Zoogdierkunde en Zoogdierbescherming, Utrecht. 125 s. (På nederlandsk).