Status (NZF):  Direkte truet (E), Ansvarsart
 

Global utbredelse og status 

Grønlandshvalen hadde tidligere en vid utbredelse i Arktis med fem mer eller mindre atskilte bestander i Okhotskhavet, Bering-/Tsjuktsjer-/ Beauforthavet, Hudsonbukta, Baffinbukta/Davisstredet og Grønlands-/Barentshavet. Den er tilknyttet arktiske, gjerne isfylte, farvann (Reeves & Leatherwood 1985, Moore & Reeves 1993, Shelden & Rugh 1995). Grønlandshvalen ble utsatt for en omfattende kommersiell fangst fra 1600-tallet og fram til begynnelsen av dette århundret, og samtlige bestander ble sterkt redusert i antall. I dag er bestanden i Beringhavet den klart største med ca. 7.500 individer, mens det i hver av de øvrige bestandene sannsynligvis bare er fra noen titalls til noen få hundre individer (Woodby & Botkin 1993, Zeh m.fl. 1993). Urbefolkningsgrupper ved Beringstredet har gjennom en årrekke fått tildelt kvoter på noen titalls hvaler av den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) (Stoker & Krupnik 1993). Kvoten er på 67 hvaler pr. år fra 1998 (Veigård 1997). Canada, som ikke er medlem av IWC, har åpnet for en meget begrenset fangst drevet av urbefolkning både i landets vestre og østre arktiske områder (Reeves & Heide-Jørgensen 1996).

Sjøpattedyrene (bortsett fra kysttilknyttede arter) har ikke vært vurdert i norsk rødlistesammenheng siden rødlista fra 1980 (Anon. 1980). Grønlandshvalen ble vurdert som Direkte truet på denne lista. Den er også listet som Direkte truet i Norden (Höjer 1995). På globalt nivå er den listet som Lower Risk: conservation dependent med utgangspunkt i artens relativt gode status i Beringhavet. For Svalbard-bestanden ble det gjort en separat vurdering som resulterte i statusen Endangered (Baillie & Groombridge 1996). Arten er oppført i liste I både i CITES og i Bonn-konvensjonen, og i liste II i Bern-konvensjonen.

Kart som viser kjente funn av grønlandshval i «norske» farvann etter 1950. I tillegg kommer en observasjon ved Jan Mayen.

Utbredelse og bestandssituasjon i Norge

Grønlandshvalen var tidligere tallrik i Svalbard-området, særlig på vestsiden av øygruppa og videre vestover mot Grønland. Etter at Svalbard ble (gjen)oppdaget i 1596 tok det relativt kort tid før fangsten av grønlandshval startet der i 1611. Det var særlig nederlendere som drev fangsten, men også baskiske, danske, britiske og tyske skip deltok. De første tiårene ble fangsten først og fremst drevet i fjordene og nær kysten på Vest-Spitsbergen og Jan Mayen, der grønlandshvalene forekom i stort antall. Allerede på slutten av 1630-tallet ble grønlandshvalen sjeldnere i kystområdene. Fangsten ble deretter drevet ute på det åpne hav og langs iskanten mellom Svalbard og Grønland, og i mindre skala østover i Barentshavet (Risting 1922, Aagaard 1933, Ross 1993). Hvalfangerne startet fangstsesongen utenfor Nordvest-Spitsbergen tidlig på våren og arbeidet seg vest- og sørover utover sommeren (Gray 1931). Fangsten var på sitt høyeste på slutten av 1600-tallet, da det ble fanget mer enn 12.000 grønlandshvaler ved Svalbard i løpet av en tiårsperiode (Ross 1993, Woodby & Botkin 1993). På det meste var mellom fire og fem hundre skip involvert i fangsten ved Svalbard. På begynnelsen av 1700-tallet ble det oppdaget nye fangstfelt vest for Grønland, og fangsten ved Svalbard avtok noe etter dette (Aagaard 1933, Ross 1993). På 1820-tallet ble fangstfeltene ved Svalbard og Øst-Grønland raskt nærmest tomme for grønlandshval, og fangsten opphørte nesten helt. Det ble likevel fanget spredte grønlandshvaler i Grønlandshavet fram til århundreskiftet (Risting 1922).

På 1920-tallet anså man grønlandshvalen for å være helt utryddet i området mellom Grønland og Svalbard (Ruud 1937). Det er imidlertid gjort noen få observasjoner av grønlandshval i dette området og videre østover i Barentshavet etter dette. Følgende 10 funn er kjent etter 1950 i «norske» farvann fra ca. 0ºØ i Grønlandshavet til 35ºØ i Barentshavet, og i området ved Jan Mayen:

• 1 individ observert nordvest for Svalbard (79º48’N 10º07’Ø) 20. august 1958 (Christiansen 1962).

• 1 individ observert ved Jan Mayen 24. juli 1962 (Christensen m.fl. 1992, N. Øien pers. medd.).

• Restene etter et strandet individ funnet ved Mistakodden på vestsiden av Barentsøya, Svalbard (ca. 78º30’N 20º00’Ø) i august 1974 (Larsen 1976).

• 2 individer observert nordvest for Svalbard (80º45’N 05º33’Ø) 23. april 1979 (Jonsgård 1981).

• 1 individ observert utenfor munningen av Tanafjorden i Finnmark (71º00’N 28º51’Ø) 21. og 25. mai 1980 (Haug 1980).

• 1 dødt individ ble funnet innefrosset i drivisen sørvest for Kvitøya, Nordøst-Svalbard (79º55’N 29º49’Ø) 2. august 1980. Da kadaveret kan ha drevet langt med drivisen er det ukjent hvor dyret stammet fra (Christiansen 1981).

• 1 individ observert nord for Persfjorden, Finnmark (nøyaktig posisjon ikke kjent) 18. mai 1981 (Anon. 1983).

• 2 individer observert nordvest for Svalbard (79º58’N 03º25’Ø) 29. juni 1982 (McQuaid 1986).

• 4 individer registrert ved hjelp av akustiske opptak nordvest for Svalbard (ca. 82º30’N 00º30’V) 30. mars–14. april 1989 (Clark m.fl. 1991 ref. i Moore & Reeves 1993).

• 1 individ observert øst for Kong Karls Land, Svalbard (79º02’N 33º01’Ø) 29. juli 1996 (Bogoslovskaya & Haug 1998).

Det foreligger videre melding om at «anslagsvis 20–25 retthval, sannsynligvis grønlandshval» ble observert fra en hvalfangstskute vest av Magdalenefjorden, Nordvest-Spitsbergen (79º37’N 08º02’Ø) 25. mai 1997. Det finnes ikke fotografier eller annen dokumentasjon på denne svært spesielle observasjonen (N. Øien pers. medd.).

Relativt nylig har det blitt kjent at russere har gjort en rekke observasjoner av store hvaler ved Frans Josefs land på 1970- og 1980-tallet. Hvalene ble ikke sikkert artsbestemt, men i hvert fall noen av observasjonene dreier seg ganske sikkert om grønlandshval (Belikov m.fl. 1989; se også Wiig 1991, Moore & Reeves 1993). Vestlige forskere har også gjort observasjoner av grønlandshval i dette området, blant annet av sju individer i september 1990 (Wiig 1991). Av de mer usikre observasjonene er ca. 66 mulige grønlandshvaler ved Frans Josefs land i august 1983 (Belikov m.fl. 1989). Siden 1990 er det gjort nye, sikre observasjoner ved Frans Josefs land, Novaja Semlja og også videre østover i Karahavet (de Korte & Belikov 1994, Bogoslovskaya & Haug 1998). Det er også gjort enkelte observasjoner av grønlandshval langs østkysten av Grønland i løpet av de siste tiår (se Moore & Reeves 1993).

Det er gjort noen få observasjoner av unger, alle øst for 35ºØ. En unge i følge med et voksent individ ble sett vest for Novaja Semlja (74º40’N 52º20’Ø) 29. mai 1973 (Benjaminsen m.fl. 1976) og sannsynligvis ved sørlig del av Frans Josefs land 15. april 1981 (Belikov m.fl. 1989). To store og et lite individ (mulig unge) ble sett både sør for Frans Josefs land (79º48’N 46º19’Ø) 20. oktober 1995, og øst for Svalbard (77º52’N 38º02’Ø) 28. juli 1996 (Bogoslovskaya & Haug 1998).

Grønlandshvalen har lenge vært betraktet som nærmest utryddet i Barents- og Grønlandshavet, og man har vært i tvil om de få hvalene som har blitt observert i området er restene av den engang så tallrike Svalbard-bestanden eller streifdyr fra andre områder (Jonsgård 1981). Observasjonene de siste tiårene tyder på at det er en liten bestand av grønlandshval i det nordlige Barentshavet, trolig konsentrert i området ved Frans Josefs land (Wiig 1991). Dette er sannsynligvis restene av den opprinnelige Svalbard-bestanden (Reeves & Leatherwood 1985), men man kan ikke utelukke at det helt eller delvis er dyr som har vandret inn fra andre områder.

Det er anslått at bestanden av grønlandshval i Barents- og Grønlandshavet talte mer enn 25.000 individer før fangsten startet på 1600-tallet (Woodby & Botkin 1993). En oppsummering av de mer eller mindre sikre observasjonene i det samme området fra 1940 til 1990 gir ca. 35 observasjoner av et varierende antall individer (Moore & Reeves 1993). Ut fra det svært lave antall observasjoner i nyere tid er det trolig bare noen titalls grønlandshvaler i dette området i dag (Christensen m.fl. 1992). Observasjonene fra russiske områder kan imidlertid tyde på at det er et noe høyere antall individer der. Utviklingen i bestanden er ikke kjent.

Grønlandshvalen er en stor bardehval som kan bli opptil 20 m lang og omkring 100 tonn tung. Den har samme kroppsform som nordkaperen med stor «livvidde» i forhold til total lengde. Da den svømmer sakte og flyter etter at den er død, var arten et ettertraktet fangstobjekt (Reeves & Leatherwood 1985). Føden består av små planktoniske krepsdyr, særlig krill og hoppekreps, som hvalene filtrerer ut av sjøvannet. Grønlandshvalene fanger ofte maten ved å svømme med åpen munn helt i overflaten, men de dykker også ned til dypere vannlag med rike planktonforekomster (Lowry 1993).

Grønlandshvalen er knyttet til drivisen og kan forekomme i områder med meget tett is. Den kan bryte igjennom et isdekke på minst 22 cm for å få puste. Om vinteren holder den seg ved kanten av drivisen eller i områder inne i drivisen der det ofte er større råksystemer (såkalte polynyaer). Disse områdene er også viktige til andre tider av året. Hvalene følger den sesongmessige variasjonen i isdekkets utstrekning; de trekker nordover når drivisen smelter om våren og sørover igjen om høsten (Reeves & Leatherwood 1985).

Det er usikkert når hunnene blir kjønnsmodne, men i bestanden ved Beringhavet skjer dette sannsynligvis ikke før dyrene er 14 år eller eldre. Dette er svært seint, selv for de store bardehvalene (Zeh m.fl. 1993). De fleste paringene skjer trolig seint på vinteren eller om våren. Drektighetstida er sannsynligvis et drøyt år. Ungen fødes en gang i perioden mars–august (oftest i april–mai), og er trolig avhengig av mora et snaut år. De fleste hunnene får sannsynligvis én unge hvert tredje eller fjerde år (Reeves & Leatherwood 1985, Koski m.fl. 1993).

Det er nå snart sytti år siden grønlandshvalen ble fredet i norske farvann (i 1929, men fire individer ble fanget etter dette, i 1932; se Ruud 1937). Dersom det har vært en restbestand av grønlandshval her helt siden fangsten opphørte, kan det ikke ha vært noen betydelig økning i bestanden etter dette. Selv om grønlandshvalen har et lavt reproduksjonspotensiale (se Økologi) kan dette tyde på at det er indre eller ytre faktorer som virker negativt på utviklingen i bestanden (se Reeves 1980). I andre sterkt reduserte bestander av grønlandshval og nordkaper som det finnes informasjon om, har man beregnet en økning på fra 2,5% til 12% pr. år (Best 1993, Knowlton m.fl. 1994).

På samme måte som for nordkaperen i Nordvest-Atlanteren, vil den sterkt reduserte bestanden av grønlandshval i Barents- og Grønlandshavet være svært utsatt for negative effekter av redusert genetisk variabilitet og innavl (se Schaeff m.fl. 1997). En så liten bestand vil også være utsatt for tilfeldigheter i den demografiske sammensetningen av bestanden. Avhengig av den geografiske fordelingen av de gjenværende hvalene vil reproduksjonen kunne være redusert på grunn av at individene kan ha problemer med å finne hverandre og pare seg (se Fowler & Baker 1991).

Kollisjoner med skip (roterende propeller) kan være en viktig trussel i enkelte områder (George m.fl. 1994; se også Kraus 1990). Det forekommer også at grønlandshvalene vikler seg inn i fiskeredskaper eller tauverk i sjøen og skades eller omkommer som en følge av dette (Philo m.fl. 1992). Grønlandshvaler reagerer negativt på støy fra skip, fly, oljeboring og seismisk aktivitet. Det er imidlertid ukjent hvilke effekter dette har på hvalene ut over en moderat innvirkning på deres arealbruk (Richardson & Malme 1993, Richardson m.fl. 1995). Med det relativt lave menneskelige aktivitetsnivået som er i de høyarktiske områdene i Barentshavet som grønlandshvalene later til å oppholde seg i, er det imidlertid lite trolig at menneskelig aktivitet har noen vesentlig påvirkning på bestanden i dag.

Det finnes ikke målinger av miljøgifter i grønlandshvaler fra Barentshavet. De få målingene som foreligger fra andre områder tyder på at grønlandshvaler, i likhet med de fleste andre bardehvaler, har lavt innhold av miljøgifter (Bratton m.fl. 1993, O’Shea & Brownell 1994).

Oljesøl, særlig i isfylte farvann, vil kunne få negative effekter for de individene som rammes både på grunn av inhalering av skadelige gasser fra overflaten av oljeflaket, inntak av olje ved fødesøk i overflaten og muligens også redusert matinntak etter at bardene har blitt klistret sammen av olje. Det er imidlertid antatt at hvaler generelt er lite sårbare for oljesøl (Geraci 1990, Bratton m.fl. 1993). Ulykker i forbindelse med oljeboringsaktivitet og skipstrafikk vil likevel kunne ha negative effekter. Petroleumsvirksomheten vil trolig øke både i norsk og russisk del av Barentshavet i tiårene som kommer, og aktiviteten vil sannsynligvis også bli utvidet nordover.

Tilfrysing eller lukking av råksystemer i drivisen kan føre til økt dødelighet under spesielle omstendigheter. Også predasjon fra spekkhogger, som sannsynligvis særlig er viktig for yngre grønlandshvaler, kan være en viktig dødelighetsfaktor (Mitchell & Reeves 1982, Philo m.fl. 1993, George m.fl. 1994). Det er foreslått at disse naturlige dødelighetsfaktorene, i kombinasjon med en liten, men viktig, fangst fra mennesker, har forårsaket at bestandene av grønlandshval i Nordøst-Amerika ikke har tatt seg opp igjen etter at den kommersielle fangsten opphørte (Mitchell & Reeves 1982).

Det er et stort behov for grunnleggende kunnskap om grønlandshvalens forekomst (bestandsstørrelse, utbredelse og vandringer) i det nordlige Barentshavet. Særlig viktig er det å få klarhet i om det er en liten lokal bestand ved Frans Josefs land. Genetiske studier som kan belyse graden av innavl og genetisk variabilitet, samt opphavet til hvalene i Barentshavet, vil være av stor interesse.

Det er vanskelig å se for seg aktive forvaltningstiltak som kan bidra til å bedre situasjonen for grønlandshvalen i Barentshavet. Skipstrafikk og oljevirksomhet har imidlertid potensiale for å være negativt for arten (både på grunn av støy og oljesøl). En økning i disse aktivitetene som kan berøre områder som er viktige for grønlandshval bør unngås.

Referanser

Aagaard, B. 1933. Den gamle hvalfangst. Gyldendal norsk forlag, Oslo. 167 s.

Anon. 1980. Truete arter. Om opplisting og forvaltning av dyr i tilbakegang. Revidert utgave. Naturverninspektøren for Sør-Norge. 27 s.

Anon. 1983. Norway progress report on cetacean research June 1981 to May 1982. Rep. int. Whal. Commn 33: 231–236.

Baillie, J. & Groombridge, B. (red.). 1996. 1996 IUCN Red List of threatened animals. IUCN, Gland, Sveits og Cambridge, England. 70+368+10 s.

Belikov, S. E., Gorbunov, Ju. A. & Sil’nikov, V. I. 1989. Distribution of pinnipeds and of cetaceans in the seas of the Soviet Arctic and in the Bering Sea [Rasprostranenie lastonogich i kitoobraznych v morjach Sovetskoj Arktiki i v Beringovom more]. Biology of the sea [Biologija morja] 4: 33–41. (Oversettelse fra russisk ved P. Hagevold, Norsk Polarinst.).

Benjaminsen, T., Berlund, J., Christensen, D., Christensen, I., Huse, I. & Sandnes, O. 1976. Merking, observasjoner og adferdsstudier av hval i Barentshavet og ved Svalbard i 1974 og 1975. Fisken Hav. 1976 (2): 9–23.

Best, P. B. 1993. Increase rates in severely depleted stocks of baleen whales. ICES J. mar. Sci. 50 (2): 169–186.

Bogoslovskaya, L. & Haug, T. 1998. Recent observations of bowhead whales (Balaena mysticetus) in pack ice areas of the Barents and Kara Seas. (Manuskript).

Bratton, G. R., Spainhour, C. B., Flory, W., Reed, M. & Jayko, K. 1993. Presence and potential effects of contaminants. S. 701–744 i: Burns, J. J., Montague, J. J. & Cowles, C. J. (red.). The bowhead whale. Society for Marine Mammalogy (Spec. Publ. No. 2), Lawrence, Kansas, USA.

Christensen, I., Haug, T. & Øien, N. 1992. Seasonal distribution, exploitation and present abundance of stocks of large baleen whales (Mysticeti) and sperm whales (Physeter macrocephalus) in Norwegian and adjacent waters. ICES J. mar. Sci. 49 (3): 341–355.

Christiansen, B. 1962. Grønlandshval, og hval som sover. Norsk Hvalfangst-tidende 51 (2): 55–56.

Christiansen, B. O. 1981. Isbjørntreff sydvest for Kvitøya på Spitsbergen. Fauna 34 (3): 129–130.

Clark, C. W., Brown, L. M., Heydt, K. von der, Baggeroer, A. & Dyer, I. 1991. Acoustic detections of bowhead whales from the east Greenland-Spitsbergen stock in spring 1989. Int. Whal. Commn, upubl. dok. nr. SC/43/PS19. 12 s.

Fowler, C. W. & Baker, J. D. 1991. A review of animal population dynamics at extremely reduced population levels. Rep. int. Whal. Commn 41: 545–554.

George, J. C., Philo, L. M., Hazard, K., Withrow, D., Carroll, G. M. & Suydam, R. 1994. Frequency of killer whale (Orcinus orca) attacks and ship collisions based on scarring on bowhead whales (Balaena mysticetus) of the Bering-Chukchi-Beaufort Seas stock. Arctic 47 (3): 247–255.

Geraci, J. R. 1990. Physiologic and toxic effects on cetaceans. S. 167–197 i: Geraci, J. R. & St. Aubin, D. J. (red.): Sea mammals and oil: confronting the risks. Academic Press, San Diego.

Gray, R. W. 1931. The colour of the Greenland Sea and the migrations of the Greenland whale and narwhal. Geogr. J. 78 (2): 284–290.

Haug, T. 1980. En grønlandshval observert på Tanasnaget (N71º00’, Ø28º51’) i mai 1980. Fauna 33 (4): 158–159.

Höjer, J. 1995. Hotade djur och växter i Norden. TemaNord 1995:520, Nordisk ministerråd, København. 142+114 s.

Jonsgård, Å. 1981. Bowhead whales, Balaena mysticetus, observed in arctic waters of the eastern North Atlantic after the Second World War. Rep. int. Whal. Commn 31: 511.

Knowlton, A. R., Kraus, S. D. & Kenney, R. D. 1994. Reproduction in North Atlantic right whales (Eubalaena glacialis). Can. J. Zool. 72 (7): 1297–1305.

Korte, J. de & Belikov, S. E. 1994. Observations of Greenland whales (Balaena mysticetus), Zemlya Frantsa-Iosifa. Polar Rec. 30 (173): 135–136.

Koski, W. R., Davis, R. A., Miller, G. W. & Withrow, D. E. 1993. Reproduction. S. 239–274 i: Burns, J. J., Montague, J. J. & Cowles, C. J. (red.). The bowhead whale. Society for Marine Mammalogy (Spec. Publ. No. 2), Lawrence, Kansas, USA.

Kraus, S. D. 1990. Rates and potential causes of mortality in North Atlantic right whales (Eubalaena glacialis). Mar. Mamm. Sci. 6 (4): 278–291.

Larsen, T. 1976. Observations of animal life in Svalbard in 1974. Norsk Polarinst. Årbok 1974: 211–220.

Lowry, L. F. 1993. Foods and feeding ecology. S. 201–238 i: Burns, J. J., Montague, J. J. & Cowles, C. J. (red.). The bowhead whale. Society for Marine Mammalogy (Spec. Publ. No. 2), Lawrence, Kansas, USA.

McQuaid, C. D. 1986. Post-1980 sightings of Bowhead whales (Balaena mysticetus) from the Spitsbergen stock. Mar. Mamm. Sci. 2 (4): 316–318.

Mitchell, E. D. & Reeves, R. R. 1982. Factors affecting abundance of bowhead whales Balaena mysticetus in the eastern Arctic of North America, 1915–1980. Biol. Conserv. 22 (1): 59–78.

Moore, S. E. & Reeves, R. R. 1993. Distribution and movement. S. 313–386 i: Burns, J. J., Montague, J. J. & Cowles, C. J. (red.). The bowhead whale. Society for Marine Mammalogy (Spec. Publ. No. 2), Lawrence, Kansas, USA.

O’Shea, T. J. & Brownell, R. L. Jr. 1994. Organochlorine and metal contaminants in baleen whales: a review and evaluation of conservation implications. Sci. Total Environ. 154 (2–3): 179–200.

Philo, L. M., George, J. C. & Albert, T. F. 1992. Rope entanglement of bowhead whales (Balaena mysticetus). Mar. Mamm. Sci. 8 (3): 306–311.

Philo, L. M., Shotts, E. B. Jr. & George, J. C. 1993. Morbidity and mortality. S. 275–312 i: Burns, J. J., Montague, J. J. & Cowles, C. J. (red.). The bowhead whale. Society for Marine Mammalogy (Spec. Publ. No. 2), Lawrence, Kansas, USA.

Reeves, R. R. 1980. Spitsbergen bowhead stock: a short review. Mar. Fish. Rev. 42: 65–69.

Reeves, R. R. & Heide-Jørgensen, M. P. 1996. Recent status of bowhead whales, Balaena mysticetus, in the wintering grounds off West Greenland. Polar Res. 15 (2): 115–125.

Reeves, R. R. & Leatherwood, S. 1985. Bowhead whale Balaena mysticetus Linnaeus, 1758. S. 305–344 i: Ridgway, S. H. & Harrison, R. (red.). Handbook of marine mammals. Volume 3. The sirenians and baleen whales. Academic Press, London.

Richardson, W. J. & Malme, C. I. 1993. Man-made noise and behavioral responses. S. 631–700 i: Burns, J. J., Montague, J. J. & Cowles, C. J. (red.). The bowhead whale. Society for Marine Mammalogy (Spec. Publ. No. 2), Lawrence, Kansas, USA.

Richardson, W. J., Greene, C. R. Jr., Malme, C. I. & Thomson, D. H. 1995. Marine mammals and noise. Academic Press, San Diego. 576 s.

Risting, S. 1922. Av hvalfangstens historie. J. W. Cappelens forlag, Kristiania. 625 s.

Ross, W. G. 1993. Commercial whaling in the North Atlantic sector. S. 511–561 i: Burns, J. J., Montague, J. J. & Cowles, C. J. (red.). The bowhead whale. Society for Marine Mammalogy (Spec. Publ. No. 2), Lawrence, Kansas, USA.

Ruud, J. T. 1937. Grønlandshvalen Balaena mysticetus (Linné). Norsk Hvalfangst-tidende 26 (7): 254–268; 26 (8): 269–270.

Schaeff, C. M., Kraus, S. D., Brown, M. W., Perkins, J. S., Payne, R. & White, B. N. 1997. Comparison of genetic variability of North and South Atlantic right whales (Eubalaena), using DNA fingerprinting. Can. J. Zool. 75 (7): 1073–1080.

Shelden, K. E. W. & Rugh, D. J. 1995. The bowhead whale, Balaena mysticetus: its historic and current status. Mar. Fish. Rev. 57 (3–4): 1–20.

Stoker, S. W. & Krupnik, I. I. 1993. Subsistence whaling. S. 579–629 i: Burns, J. J., Montague, J. J. & Cowles, C. J. (red.). The bowhead whale. Society for Marine Mammalogy (Spec. Publ. No. 2), Lawrence, Kansas, USA.

Veigård, E. 1997. IWC øker Grønlands hvalkvote med 40 tonn. Aftenposten 23.10.97.

Wiig, Ø. 1991. Seven bowhead whales (Balaena mysticetus L.) observed at Franz Josef Land in 1990. Mar. Mamm. Sci. 7 (3): 316–319.

Woodby, D. A. & Botkin, D. B. 1993. Stock sizes prior to commercial whaling. S. 387–407 i: Burns, J. J., Montague, J. J. & Cowles, C. J. (red.). The bowhead whale. Society for Marine Mammalogy (Spec. Publ. No. 2), Lawrence, Kansas, USA.

Zeh, J. E., Clark, C. W., George, J. C., Withrow, D., Carroll, G. M. & Koski, W. R. 1993. Current population size and dynamics. S. 409–489 i: Burns, J. J., Montague, J. J. & Cowles, C. J. (red.). The bowhead whale. Society for Marine Mammalogy (Spec. Publ. No. 2), Lawrence, Kansas, USA.