Status (NZF): Direkte truet (E)
 

Global utbredelse og status 

Fjellreven forekommer i fjellområder i Skandinavia, på den nordligste delen av Kolahalvøya, østover gjennom arktiske deler av Russland til Kamtsjatka, og i arktiske områder av Nord-Amerika. Den finnes også på en rekke øyer: Grønland, Island, Jan Mayen, Svalbard og andre arktiske øyer (Chesemore 1975, Prestrud 1992a, Pulliainen 1993).

Fjellreven gikk kraftig tilbake i antall i Skandinavia fra slutten av 1800-tallet til fredningen i 1930. Til tross for langvarig fredning er den skandinaviske bestanden fremdeles svært liten (Angerbjörn m.fl. 1995, Pulliainen 1993). I andre deler av utbredelsesområdet ser arten ut til å klare seg bra til tross for høyt jakttrykk over lang tid (Chesemore 1972, Hersteinsson m.fl. 1989).

Fjellreven er oppført som Sårbar på den norske rødlista (Størkersen 1996), mens den tidligere hadde statusen Usikker (Størkersen 1992). Den regnes som Hensynskrevende i Norden på grunn av artens gode status på Island (Höjer 1995). Den er oppført i Bern-konvensjonens liste II (Norge har reservert seg mot denne oppføringen med hensyn til bestanden på Svalbard).

Det er funnet rester etter fjellrev i arkeologiske utgravninger på 15 lokaliteter i Norge. Alle disse funnene er yngre enn 5.000 år, og de fleste ligger i eller i nærheten av dagens utbredelsesområde for arten. I materiale fra den varme perioden for 5.000–9.000 år siden er det ikke gjort funn av fjellrev. Dette tyder på at arten var sjelden eller fraværende i denne perioden. Funn av fjellrevbein i 13.000 og 30.000 år gamle avsetninger viser imidlertid at arten fantes langs norskekysten i pleistocen (Frafjord & Hufthammer 1993).

Rundt århundreskiftet var fjellreven vanlig på høyfjellet i Norge, og Collett (1911–12) anslo at det på den tida i gjennomsnitt ble fanget 2.000 fjellrev i året. Deretter gikk arten sterkt tilbake i antall, og i 1930 ble den totalfredet i Norge (Johnsen 1980). Til tross for vel 60 års fredning er fjellreven fremdeles svært fåtallig i Norge og i Fennoskandia for øvrig (Strand m.fl. 1996).

På bakgrunn av en rundspørring til kommunale viltnemnder konkluderte Pedersen & Østbye (1983) med at bestanden på det tidspunktet var noe større enn på 1930-tallet. Nyere undersøkelser tyder imidlertid på at fjellreven er sjeldnere enn tidligere antatt, og tilgjengelig informasjon tyder på at den norske fjellrevbestanden i dag er svært liten (Strand m.fl. 1996).

Etter 1989 er det dokumentert ynglinger fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Registreringer av gamle fjellrevhi har bare påvist yngling i et fåtall av hiene der arten fremdeles har tilhold, og siden 1989 har arten bare ynglet med sikkerhet på Hardangervidda, Dovrefjell, Børgefjell, Rana, Saltfjellet, Narvik, Dividalen og i Finnmark. I de fleste av disse områdene er det bare påvist noen få ynglinger i denne perioden. I tillegg har det vært fjellrevaktivitet ved hi uten at det har vært dokumentert yngling i Snøhetta-området, Sylane og Tydalen-Holtålen. De fleste hiene er ikke lenger i bruk, og en del hi er overtatt av rødrev (Kålås m.fl. 1994, 1995, Strand m.fl. 1996, Strand 1997, K. Frafjord pers. medd., O. Strand pers. medd.).

Mangelfull kunnskap om fjellrevens forekomst i en del store fjellområder gjør at det er vanskelig å gi gode bestandsestimater for arten. Linnell m.fl. (1998) anslår den norske bestanden til minimum 35–65 voksne individer basert på beregninger med utgangspunkt i dokumenterte ynglinger. Disse tallene stemmer godt overens med resultatene fra en genetisk studie som anslår den norske bestanden til å utgjøre i høyden noen få hundre dyr (Strand m.fl. 1997a).

På Svalbard finnes fjellreven spredt over hele øygruppen, og de største tetthetene av arten finnes trolig langs vestkysten av Spitsbergen (Fuglei 1994). Tidligere har det vært drevet betydelig fangst av fjellrev på Svalbard, men de siste tiårene har fangsten avtatt. Nå ligger den årlige fangsten på 150–200 dyr. Det er uvisst om fangst har redusert fjellrevbestanden på Svalbard sett under ett, men lokalt har fangsten i perioder tilsynelatende redusert bestanden en del. Det er ikke publisert bestandsestimater for fjellrevbestanden på Svalbard. På Bjørnøya og Jan Mayen forsvant arten etter kraftig overbeskatning for 60–70 år siden. Til tross for fredning og mulighet for innvandring over drivisen har ikke arten etablert seg på nytt (Fuglei m.fl. 1998).

Fjellreven er opportunist i matveien og spiser så vel åtsler og søppel som smågnagere, hare og fugler. Smågnagere, spesielt lemen, utgjør en stor del av føden for fjellreven på fastlandet, men sammensetningen av føden varierer med hva som er tilgjengelig. Smågnagere utgjør en viktig del av føden året rundt, mens andelen av reinkadavre i føden øker om vinteren (Frafjord 1992, 1995, 1996, Strand m.fl. 1997b).

På Svalbard lever fjellreven hovedsakelig av reinkalver, ryper, sjøfugler og fugleegg om sommeren, og inngår dermed både i marine og terrestre næringskjeder. Vinterstid er næringstilgangen svært begrenset, og fjellreven er da henvist til døde rein, ryper og mat den har hamstret før vinteren satte inn (Prestrud 1992b, Fuglei 1994).

Fjellreven er monogam, og paret kan holde sammen hele livet (Pulliainen 1993). I Sør-Norge er hiene i hovedsak gravd ut i løsmasser (Østbye m.fl. 1978), mens Prestrud (1992c) fant flest hi i fjellsprekker og under steinblokker på Svalbard. Samme hi kan brukes i en årrekke, og fjellrevparet bruker hiet året rundt (Strand m.fl. 1997c). Gamle hi har gjerne mange innganger (Østbye m.fl. 1978). Sammenlignet med andre hundedyr har fjellreven store kull. I en svensk studie ble det funnet et gjennomsnitt på 6,3 og maksimalt 16 unger i kullene. Både kullstørrelsen og ungenes overlevelse avhenger av tilgangen på føde, og smågnagerbestanden har trolig stor betydning for fjellrevens reproduksjon (Angerbjörn m.fl. 1995).

En fjellrevbestand består av dels stedfaste dyr og dels «flytere» uten noe fast tilholdssted. På fastlandet varierer bestanden kraftig i takt med svingningene i smågnagerbestanden. Antallet stedfaste dyr er imidlertid mer konstant fordi stedfaste dyr som dør ofte erstattes av flytere i bestanden (Strand m.fl. 1997d). Dødeligheten hos fjellrev er høy både hos unger og voksne dyr, og fjellrevens generasjonstid er tilnærmet lik perioden mellom toppene i smågnagersyklusene (Loison & Strand 1997).

På Svalbard derimot, der fjellreven ikke er avhengig av smågnagere som føde, er det liten variasjon i ungeproduksjon mellom år. Størstedelen av bestanden består dessuten av ikke-territorielle dyr som vandrer over store områder. Fjellrev blir observert på isen flere hundre kilometer fra land, og det er mulig at det foregår utveksling av individer mellom Svalbard, Grønland og russiske områder (Prestrud 1992a, Fuglei 1994).

Det er uvisst hvorfor fjellreven, til tross for langvarig fredning, fremdeles er svært sjelden i Norge (Hersteinsson m.fl. 1989). I andre deler av utbredelsesområdet ser arten ut til å tåle et høyt jakttrykk (Chesemore 1972), og det er foreslått flere hypoteser for å forklare at bestanden ikke har tatt seg opp igjen etter fredningen: liten tilgang på åtsler på grunn av kraftig reduksjon av ulvebestanden i Skandinavia (Pulliainen & Ala-Kotila 1982), økt konkurranse med rødrev (Haglund & Nilsson 1977, Østbye m.fl. 1978, Strand m.fl. 1997e), økt predasjon fra rødrev (Frafjord m.fl. 1989), indirekte effekter av klimaendringer, økt forstyrrelse på grunn av menneskelig aktivitet i fjellet, genetisk forurensning fra rømt tamrev og overføring av parasitter som skabb fra rødrev, og sykdommer (Hersteinsson m.fl. 1989). Fjellreven er dessuten avhengig av topper i smågnagerbestandene, spesielt av lemen, for god reproduksjon (Ericson 1984), og endringer i dynamikken i smågnagerbestandene kan påvirke fjellreven negativt (se faktaarket om lemen).

Den norske fjellrevbestanden har vært svært liten og fragmentert helt siden fredningen i 1930. Dette kan ha gjort at dyr som har vandret ut fra oppvekstområdet etter år med god reproduksjon ikke har funnet makkere i de nye områdene, slik at bestanden ikke har kunnet ta seg opp igjen til gamle høyder (Strand m.fl. 1997c). En annen effekt av isolasjon er faren for innavlsdepresjon. Isolerte norske fjellrevbestander har lavere genetisk variasjon enn større og mer sammenhengende bestander på Svalbard og i Russland. Det er imidlertid uvisst om norske fjellrevbestander er rammet av innavlsdepresjon (Strand m.fl. 1997a).

På Svalbard er arten fremdeles vanlig, men det er målt PCB-nivåer som muligens kan påvirke reproduksjonsevnen hos de mest utsatte individene. Fjellreven får i seg giftstoffene fra den marine næringskjeden (Wang-Andersen m.fl. 1993, Fuglei 1994).

Økt overlevelse i år mellom topper i smågnagerbestandene vil trolig kunne redusere risikoen for utdøing hos små og isolerte bestander. Forsøk med vinterfôring har gitt høyere overlevelse og større andel bebodde fjellrevhi. På den annen side har vinterfôring også resultert i at rødrev i noen tilfeller har fortrengt fjellrev, og rødrev har også smittet fjellrev med reveskabb (Loison & Strand 1997). For at fôring eventuelt skal gjennomføres i større skala er det derfor viktig å utvikle metoder som ikke samtidig favoriserer rødrev, og som reduserer faren for spredning av skabb.

Utsetting av dyr avlet opp i fangenskap kan også være et aktuelt forvaltningstiltak. Effekten av en slik utsetting vil trolig være størst når lemenbestanden er på vei opp, fordi dyrene som blir satt ut vil ha god tilgang på mat, og dermed gode muligheter til å reprodusere (Loison & Strand 1997).

Så lenge årsakene til at fjellrevbestanden ikke har økt til tross for mer enn 60 års fredning er ukjente, vil disse tiltakene kun være krisetiltak, muligens uten langvarige effekter. For å kunne drive en langsiktig forvaltning for å bevare arten i norsk fauna er det behov for bedre kjennskap til artens status og økologi generelt, samt hva som i dag begrenser veksten i bestanden.

Angerbjörn, A., Tannerfeld, M., Bjärvall, A., Ericson, M., From, J. & Norén, E. 1995. Dynamics of the arctic fox population in Sweden. Ann. Zool. Fennici 32 (1): 55–68.

Chesemore, D. L. 1972. History and economic importance of the white fox, Alopex, fur trade in northern Alaska 1798–1963. Can. Field-Nat. 86 (3): 259–267.

Chesemore, D. L. 1975. Ecology of the Arctic fox (Alopex lagopus) in North America: A review. S. 143–163 i: Fox, M. W. (red.). The wild canids. Van Nostrand Reinhold Company, New York.

Collett, R. 1911–12. Norges Pattedyr. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Kristiania. X+744 s.

Ericson, M. 1984. Fjällräv. Viltnytt 19: 13–20.

Frafjord, K. 1992. Behavioural ecology and behavioural energetics in the arctic fox Alopex lagopus. Dr. scient-avhandling, Universitetet i Bergen.

Frafjord, K. 1995. Summer food habits of arctic foxes in the alpine region of southern Scandinavia, with a note on sympatric red foxes. Ann. Zool. Fennici 32 (1): 111–116.

Frafjord, K. 1996. Fjellrev i Nord-Norge: Næringsstrategier, hiøkologi, reproduksjon og konkurranse med rødrev. Foreløpig rapport. 12 s.

Frafjord, K. & Hufthammer, A. K. 1993. Subfossil records of the arctic fox (Alopex lagopus) compared to the present distribution in Norway. Arctic 47 (1): 65–68.

Frafjord, K., Becker, D. & Angerbjörn, A. 1989. Interactions between Arctic and red foxes in Scandinavia – predation and aggression. Arctic 42 (4): 354–356.

Fuglei, E. 1994. Svalbards naturmiljø. Særskilt vedlegg til St.meld. nr. 22 (1994–95) Om miljøvern på Svalbard. 32 s.

Fuglei, E., Prestrud, P. & Vongraven, D. 1998. Status for fjellrev Alopex alopex på Svalbard. Statusrapport til Direktoratet for naturforvaltning fra Norsk Polarinstitutt. 24 s.

Haglund, B. & Nilsson, E. 1977. Fjällräven – en hotad djurart: artens status i Sverige och förslag till åtgärder. Slutrapport från Världsnaturfondens projekt 1/1971 (operation fjällräv). Sveriges lantbruksuniversitet, Institutionen för viltekologi. 32 s.

Hersteinsson, P., Angerbjörn, A., Frafjord, K. & Kaikusalo, A. 1989. The Arctic Fox in Fennoscandia and Iceland: management problems. Biol. Conserv. 49 (1): 67–81.

Höjer, J. 1995. Hotade djur och växter i Norden. TemaNord 1995:520, Nordisk ministerråd, København. 142+114 s.

Johnsen, S. 1980. Fjellreven. S. 258–267 i: Semb-Johansson, A. & Frislid, R. (red.). Norges Dyr, 1. Pattedyr. J. W. Cappelens Forlag, Oslo.

Kålås, J. A., Framstad, E., Pedersen, H. C. & Strand, O. 1994. Terrestrisk naturovervåking. Fjellrev, hare, smågnagere, fugl og næringskjedestudier i TOV-områdene, 1993. NINA Oppdragsmelding 296. 47 s.

Kålås, J. A., Framstad, E., Pedersen, H. C. & Strand, O. 1995. Terrestrisk naturovervåking. Fjellrev, hare, smågnagere, fugl og næringskjedestudier i TOV-områdene, 1994. NINA Oppdragsmelding 367. 52 s.

Linnell, J. D. C., Strand, O., Østbye, E., Loison, A., Solberg, E. J. & Jordhøy, P. 1998. A future for arctic foxes in Norway – a status report. NINA Oppdragsmelding.

Loison, A. & Strand, O. 1997. Bevaring av den skandinaviske fjellreven: Et forsøk på å inkludere syklisitet i en levedyktighetsanalyse. S. 82–90 i: Sluttrapport fra høyfjellsøkologiprosjektet – foreløpig utgave. NINA-NIKU, Trondheim.

Pedersen, Ø. & Østbye, E. 1983. Fjellreven i Norge. Bestandsutvikling og nåværende status. S. 1–15 i: Ericsson, M. (red.). Rapport från Nordisk Fjällrävstreff. Bilaga (Supplement) 5.

Prestrud, P. 1992a. Arctic foxes in Svalbard: Population ecology and rabies. Dr. philos.-avhandling, Norsk Polarinstitutt, Oslo. 216 s.

Prestrud, P. 1992b. Food-habits and observations of the hunting behavior of arctic foxes, Alopex lagopus, in Svalbard. Can. Field-Nat. 106 (2): 225–236.

Prestrud, P. 1992c. Physical characteristics of arctic fox (Alopex lagopus) dens in Svalbard. Arctic 45 (2): 154–158.

Pulliainen, E. 1993. Alopex lagopus (Linnaeus, 1758) – Eisfuchs. S. 195–214 i: Stubbe, M. & Krapp, F. (red.). Handbuch der Säugetiere Europas. Band 5/I. AULA-Verlag, Wiesbaden. (På tysk).

Pulliainen, E. & Ala-Kotila, N. 1982. Population status of the arctic fox, Alopex lagopus, in Utsjoki, northern Finland, in 1980–1981. Aquilo Ser. Zool. 21: 53–56.

Strand, O. 1997. Fjellrev. S. 8–12 i: Kålås, J. A. (red): Terrestrisk naturovervåking. Fjellrev, hare, smågnagere, fugl og næringskjedestudier i TOV-områdene, 1996. NINA Oppdragsmelding 484.

Strand, O., Linnell, J. D. C., & Jordhøy, P. 1996. Fjellrev. S. 8–12 i: Kålås, J. A. (red): Terrestrisk naturovervåking. Fjellrev, hare, smågnagere, fugl og næringskjedestudier i TOV-områdene, 1995. NINA Oppdragsmelding 429.

Strand, O., Stacy, J. E., Wiadyaratne, N. M., Mjølnerød, I. & Jakobsen, K. S. 1997a. Genetisk variasjon i små fjellrevbestander. S. 74–81 i: Sluttrapport fra høyfjellsøkologiprosjektet – foreløpig utgave. NINA-NIKU, Trondheim.

Strand, O., Linnell, J. D. C., Krogstad, S., Landa, A. & Skogland, T. 1997b. Funksjonell og numerisk respons hos fjellrev i forhold til endringer i smågnagertetthet. S. 68–73 i: Sluttrapport fra høyfjellsøkologiprosjektet – foreløpig utgave. NINA-NIKU, Trondheim.

Strand, O., Zimmermann, B., Landa, A. & Skogland, T. 1997c. Sosial organisering hos fjellrev i et alpint miljø. S. 31–40 i: Sluttrapport fra høyfjellsøkologiprosjektet – foreløpig utgave. NINA-NIKU, Trondheim.

Strand, O., Landa, A., Solberg, E. & Skogland, T. 1997d. Fjellrevens bestandsdynamikk; Betydningen av asynkrone bestandsfluktuasjoner i et fragmentert landskap. S. 60–67 i: Sluttrapport fra høyfjellsøkologiprosjektet – foreløpig utgave. NINA-NIKU, Trondheim.

Strand, O., Landa, A., Linnell, J. D. C. & Skogland, T. 1997e. Rødrevens fortrengning av fjellrev; Interspesifikk konkurranse i naturlig fragmentert habitat. S. 53–59 i: Sluttrapport fra høyfjellsøkologiprosjektet – foreløpig utgave. NINA-NIKU, Trondheim.

Størkersen, Ø. R. 1992. Truete arter i Norge. Norwegian Red List. DN-rapport 1992 - 6. 89 s.

Størkersen, Ø. R. 1996. Nye rødlister for truede arter i Norge. S. 71–78 i: Brox, K. H. (red.). Natur 96/97. Tapir forlag, Trondheim.

Wang-Andersen, G., Skaare, J. U., Prestrud, P. & Steinnes, E. 1993. Levels and congener patterns of PCBs in arctic fox, Alopex lagopus, in Svalbard. Environ. Pollut. 82 (2): 269–275.

Østbye, E., Skar, H.-J., Svalastog, D. & Westby, K. 1978. Fjellrev og rødrev på Hardangervidda; Hiøkologi, utbredelse og bestandsstatus. Medd. norsk Viltforsk. 3. serie, nr. 4: 1–66.