Status (NZF):  Hensynskrevende (DM)
 

Global utbredelse og status 

En palearktisk art, med tyngdepunktet i utbredelsen i vest. Den finnes over så godt som hele Europa og er i mange områder den tallrikeste flaggermusarten, men mangler på Island og i det nordlige Fennoskandia. Arten er også utbredt i Nord-Afrika og – ifølge noen kilder – dessuten i Vest-Afrika og i et belte østover til Altaj i Russland og Xijiang i Kina, kanskje også i Korea, Japan og Taiwan (Corbet 1978, Stebbings 1988).

Ikke truet globalt (Baillie & Groombridge 1996) eller i Norden (Höjer 1995). Tidligere listet som Utilstrekkelig kjent i Norge, og nylig som Hensynskrevende (Størkersen 1992, 1996). Registreringsarbeid på 1990-tallet, særlig i Øst-Norge, har vist at arten er mer utbredt og tallrik enn tidligere antatt. Det later likevel til å være store områder innen landsdelen hvor den ikke er vanlig. Dvergflaggermusa har en tendens til å opptre i større barselkolonier enn andre flaggermusarter i Norge. Slike kolonier påtreffes ofte i bygninger hvor de lett blir lagt merke til, og huseiere ønsker ofte å bli kvitt dem. De store koloniene bidrar til å skape forvaltningsproblemer for arten. Da dvergflaggermusa synes å opptre i et begrenset antall kolonier som kanskje er av betydning for artens forekomst i et større område, anbefales den listet som Hensynskrevende (DM). Oppført i Bern-konvensjonens liste III og Bonn-konvensjonens liste II.

Dvergflaggermus på insektjakt utstøter ekkosignaler som er sterkest (har «peak frequency») rundt enten 45 kHz eller 55 kHz. Da det viste seg at dyrene i en gitt barselkoloni tilhører samme fonetiske type oppsto en antakelse om at dvergflaggermusene i Europa i virkeligheten består av to morfologisk svært like arter (Jones & van Parijs 1993, Park m.fl. 1996). Det har vist seg at hannenes sangflukt og andre sosiale lyder også avviker mellom de fonetiske typene (Barlow & Jones 1997), og genetiske studier har nå bekreftet at det dreier seg om to arter (Barratt m.fl. 1997). De to fonetiske typene overlapper over store deler av Europa, men bare 55 kHz-typen er kjent lengst i nord (Skandinavia), vest (Irland) og sørvest (Spania og Portugal) (Ahlén 1990, Jones & van Parijs 1993, Barratt m.fl. 1997). En formell vitenskapelig beskrivelse av den «nye» arten foreligger ikke, og det er foreløpig også uvisst hvilken av formene som ligger til grunn for den opprinnelige beskrivelsen av arten P. pipistrellus (Barratt m.fl. 1997, Hutson 1997).

[Etter at denne teksten ble skrevet har dette blitt klarlagt og de to formene betraktes nå som to forskjellige arter. |Les mer|]

Påvist forekomst av dvergflaggermus i 10x10 km-ruter (Kilder: Olsen 1996; NZFs Prosjekt Pattedyratlas, upubl. data).

[Oppdatert kart fra Prosjekt Pattedyratlas]

En detaljert oversikt over kjente norske funn ved utgangen av 1995 er gitt av Olsen (1996); supplerende funn er gitt av blant annet Syvertsen (1996) og Olsen (1997).

Dvergflaggermusa er på Østlandet påtruffet nord til de sørlige delene av Gudbrandsdalen, men arten er mest tallrik fra Oslo og Hønefoss og sørover. I Østfold synes den å være mindre tallrik enn på vestsiden av Oslofjorden (Wergeland Krog 1995). På Vestlandet er den påvist spredt nord til Møre og Romsdal, hvor funn er gjort i Tingvoll, Nesset og Rauma kommuner (Olsen 1996).

Dvergflaggermusa (dvs. begge artene som nå anerkjennes) er Europas mest studerte flaggermus, og gis her en noe fyldigere omtale enn de øvrige flaggermusartene. Litteraturen skiller vanligvis ikke mellom de to fonetiske formene, og det er mulig at framtidige studier vil påvise økologiske og atferdsmessige forskjeller som ikke er kjent i dag. Få detaljer er kjent om dvergflaggermusas levevis i Norge, og omtalen er i hovedsak bygget på studier i utlandet. Svenske undersøkelser er trolig spesielt relevante for norske forhold, siden dvergflaggermusene i Sverige tilhører samme fonetiske type som de norske.

Skandinaviske dvergflaggermus jakter i løvskog, hager og parker, i kulturlandskap og over våtmarker og vann, hvor de fanger flyende insekter (Ahlén 1990, egne obs.). I Nederland påtreffes de største tetthetene av «dvergflaggermus» i og rundt gammel løvskog og i parker med åpent vann (Kapteyn 1997). Lineære strukturer utgjør viktige flybaner mellom dagtilholdssteder og jaktområdene (Limpens & Kapteyn 1991, Kapteyn 1997).

Det foreligger ikke studier over dvergflaggermusenes næringsvalg hvor det er skilt mellom de to fonetiske typene (Vaughan 1997). En undersøkelse er imidlertid gjort i Irland, hvor – i likhet med i Norge – kun 55-kHz-typen er kjent, og i denne ble det funnet at et bredt spekter av tovingefamilier utgjorde hoveddelen av byttedyrene (Sullivan m.fl. 1993). Dette er påvist også i andre studier over «dvergflaggermusas» kosthold. Mange av byttedyra har tilknytning til våtmarksmiljøer (Beck 1995, Vaughan 1997).

I Sør-Sverige samler hunnene seg i barselkolonier i løpet av mai måned (Lundberg & Gerell 1986). I likhet med andre flaggermusarter i tempererte strøk finner eggbefruktningen sted lenge etter selve paringen på høsten, og dvergflaggermushunnene er drektige i mai–juni (Bjärvall & Ullström 1995). De nedkommer med 1–2 unger i juni; tvillingfødsler er vanligere enn hos de fleste andre av våre flaggermusarter (se f.eks. Baagøe 1991). Barselkoloniene anlegges som oftest i hus. Også de relativt mange norske koloniene som er funnet har ligget i bygninger (se f.eks. Solheim 1990, Olsen 1996). Den største registrerte kolonien (Hof i Vestfold) besto av minst 1.000 individer (Olsen 1996). Selv om tallet sannsynligvis inkluderer en del årsunger utgjør dette en stor barselkoloni også i internasjonal sammenheng; i Nederland er for eksempel ingen kolonier på mer enn rundt 300 individer kjent (Kapteyn 1997). I Storbritannia er det imidlertid registrert en koloni med mer enn 1.900 individer (Richardson 1993).

Hannene forsvarer individuelle territorier rundt dagtilholdsstedene gjennom sommeren (da de lever solitært) og i paringstida (i Sør-Sverige i august–september) ved aktivt å jage bort inntrengende hanner. Territoriene dekker et område som strekker seg mindre enn 100 m bort fra hvileplassen (Lundberg & Gerell 1986), og i Nederland, hvor «arten» er meget tallrik, er det funnet territorietettheter på 0,6–1,2 pr. ha (Kapteyn 1997). I paringstida samles hunnene i forplantningsgrupper på hannenes hvileplasser. Hannene markerer territoriene gjennom en sangflukt i en fast, sirkulær eller elliptisk fluktbane som kan strekke seg over 100–200 m i 2–6 m høyde. Sangflukten begynner rundt 1½–2 timer etter solnedgang. Sangen består av pulser på 15–37 kHz og er delvis hørbar for mennesker. Sangflukten avbrytes fra tid til annen, og hannene kan da forlate territoriene, trolig for å jakte insekter. I paringstida går hannene ned i vekt, sannsynligvis som følge av høyt energiforbruk under sangflukten og begrenset tid for matsøk. Sangen må derfor være viktig for deres evne til å tiltrekke seg hunner, og de hannene som benytter mest tid på sangflukt får da også besøk av det høyeste antall hunner (Lundberg & Gerell 1986).

Dvergflaggermusa overvintrer for det meste skjult i sprekker i overjordiske konstruksjoner, hvor de kan danne vinterkolonier på flere hundre individer (Kretzschmar & Heinz 1995, Uhrin 1995, Kapteyn 1997). Overvintring under bakkenivået er mindre vanlig, men er blant annet kjent fra Tyskland (Nagel & Nagel 1991, Kretzschmar & Heinz 1995). Lenger sørøst i Europa synes imidlertid underjordisk overvintring av dvergflaggermus å være vanlig, og masseforekomster med inntil 10.000 individer i underjordiske hulrom er rapportert fra Slovakia og Romania (Uhrin 1995). Det foreligger ikke norske funn av dvergflaggermus i dvale, og det er således uvisst hvor og i hva slags miljøer våre bestander tilbringer vinteren. Til dels store antall er imidlertid ved et par anledninger påtruffet i bolighus tidlig på vinteren, for eksempel rundt 3.000 individer i Forsand, Rogaland i begynnelsen av desember 1985 (Olsen 1996). Formodentlig har dette dreid seg om dyr som har søkt tilflukt etter å ha blitt forstyrret i sitt foretrukne tilholdssted, men det kan ikke ses helt bort fra at dyrene kan ha vært på trekk og har søkt midlertidig skjul under ugunstige værforhold.

Direkte bekjempelse av kolonier utgjør trolig en større trussel mot dvergflaggermus enn mot andre av våre arter. Alle flaggermus er fredet etter viltloven, men adgang til å fjerne eller fordrive kolonier i bygninger kan gis av Fylkesmannen. I og med at dvergflaggermusa gjerne anlegger større barselkolonier enn andre arter vil den oftere bli lagt merke til og være (eller bli oppfattet som) et problem for huseieren. Forvaltningens økte bevissthet omkring problemstillingen i seinere år og informasjonsarbeid har trolig ført til en høyere terskel for å innvilge slike dispensasjoner.

Tap av kolonier ved renovasjon eller rivning av bygninger, og kjemisk behandling av trevirke («remedial timber treatment»), er to faktorer som bidrar til tilbakegang i flaggermusbestander i Europa (Mitchell-Jones 1987, Mitchell-Jones m.fl. 1989). Eksempler på det første finnes fra Norge (Solheim 1987), men det er uvisst hvilken effekt trevirkebehandling har på norske flaggermusbestander.

I en undersøkelse som omfattet to ulike dvergflaggermusbestander i Skåne ble det funnet høyere miljøgiftverdier (organoklorinpesticider og tungmetaller) i dyr som levde i nærheten av industrielt jordbruksland enn i dyr som bebodde den sørsvenske landsbygda for øvrig, og bestandsutviklingen i det første området var negativ (Gerell & Lundberg 1993). Dette er så langt forfatteren vet det eneste publiserte arbeidet som har påvist tilbakegang i nordiske flaggermusbestander og samtidig sannsynliggjort at miljøgifter har spilt en rolle i denne sammenheng.

Se også omtalen i faktaarket for skjeggflaggermus.

Myndighetene bør være tilbakeholdne med å godkjenne tiltak mot flaggermuskolonier i hus.

Studier i Sør-Sverige har vist at egnede dagtilholdssteder er en begrensende faktor, og at opphenging av flaggermuskasser derfor kan bidra til å øke tettheten av territorielle hanner (Lundberg & Gerell 1986).

Se for øvrig den generelle omtalen i faktaarket for skjeggflaggermus.

Referanser

Ahlén, I. 1990. Identification of bats in flight. Swedish Society for Conservation of Nature, Stockholm og The Swedish Youth Association for Environmental Studies and Conservation, Sollentuna. 50 s.

Baillie, J. & Groombridge, B. (red.). 1996. 1996 IUCN Red List of threatened animals. IUCN, Gland, Sveits og Cambridge, England. 70+368+10 s.

Baagøe, H. 1991. Flagermus Chiroptera. S. 47–89 i: Muus, B. (red.). Danmarks pattedyr. Bind 1. Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag, København.

Barlow, K. E. & Jones, G. 1997. Differences in songflight calls and social calls between two phonic types of the vespertilionid bat Pipistrellus pipistrellus. J. Zool., Lond. 241 (2): 315–324.

Barratt, E. M., Deaville, R., Burland, T. M., Bruford, M. W., Jones, G., Racey, P. A. & Wayne, R. K. 1997. DNA answers the call of pipistrelle bat species. Nature, Lond. 387 (6629): 138–139.

Beck, A. 1995. Fecal analyses of European bat species. Myotis 32–33: 109–119.

Bjärvall, A. & Ullström, S. 1995. Däggdjur. Alla Europas arter i text och bild. Wahlström & Widstrand, Stockholm. 291 s.

Corbet, G. B. 1978. The mammals of the Palearctic region: a taxonomic review. British Museum (Natural History) og Cornell University Press, London. 314 s.

Gerell, R. & Lundberg, K. G. 1993. Decline of a bat Pipistrellus pipistrellus population in an industrialized area in south Sweden. Biol. Conserv. 65 (2) 153–157.

Hutson, A. M. 1997. Two species of bat new to the UK. Bat News 46: 2–3.

Höjer, J. 1995. Hotade djur och växter i Norden. TemaNord 1995:520, Nordisk ministerråd, København. 142+114 s.

Jones, G. & Parijs, S. M. van 1993. Bimodal echolocation in pipistrelle bats: are cryptic species present? Proc. R. Soc. Lond. B 251 (1331): 119–125.

Kapteyn, K. 1997. Gewone dwergvleermuis Pipistrellus pipistrellus (Schreber, 1774). S. 151–163 i: Limpens, H., Mostert, K. & Bongers, W. (red.). Atlas van de Nederlandse vleermuizen. Onderzoek naar verspreiding en ecologie. KNNV Uitgeverij, Utrecht. (På nederlandsk med engelsk sammendrag).

Kretzschmar, F. & Heinz, B. 1995. Social behaviour and hibernation of a large population of Pipistrellus pipistrellus (Schreber, 1774) (Chiroptera: Vespertilionidae) and some other bat species in the mining-system of a limestone quarry near Heidelberg (South West Germany). Myotis 32–33: 221–229.

Limpens, H. J. G. A. & Kapteyn, K. 1991. Bats, their behaviour and linear landscape elements. Myotis 29: 39–48.

Lundberg, K. & Gerell, R. 1986. Territorial advertisment and mate attraction in the bat Pipistrellus pipistrellus. Ethology 71 (2): 115–124.

Mitchell-Jones, A. J. (red.). 1987. The bat worker’s manual. Nature Conservancy Council, Peterborough. 108 s.

Mitchell-Jones, A. J., Cooke, A. S., Boyd, I. L. & Stebbings, R. E. 1989. Bats and remedial timber treatment chemicals – a review. Mammal Rev. 19 (3): 93–110.

Nagel, A. & Nagel, R. 1991. Remarks on the problem of optimal ambient temperatures in hibernating bats. Myotis 29: 109–114.

Olsen, K. M. (red.). 1996. Kunnskapsstatus for flaggermus i Norge. Norsk Zoologisk Forening. Rapport 2. 210 s.

Olsen, K. M. 1997. Kartlegging av flaggermus i Telemark. Kunnskapsstatus 1997. Upubl. rapport, Norsk Zoologisk Forening. 18 s.

Park, K. J., Altringham, J. D. & Jones, G. 1996. Assortative roosting in the two phonic types of Pipistrellus pipistrellus during the mating season. Proc. R. Soc. Lond. B 263 (1376): 1495–1499.

Richardson, P. 1993. Record pipistrelle colony. Bat News 30: 2.

Solheim, R. 1987. Flaggermus på flyttefot. Fauna 40 (3): 83–86.

Solheim, R. 1990. Flaggermusene. S. 38–61 i: Semb-Johansson, A. & Frislid, R. (red.). Norges dyr. Pattedyrene 3. J. W. Cappelens Forlag, Oslo.

Stebbings, R. E. 1988. Conservation of European Bats. Christopher Helm, London. 246 s.

Størkersen, Ø. R. 1992. Truete arter i Norge. Norwegian Red List. DN-rapport 1992 - 6. 89 s.

Størkersen, Ø. R. 1996. Nye rødlister for truede arter i Norge. S. 71–78 i: Brox, K. H. (red.). Natur 96/97. Tapir forlag, Trondheim.

Sullivan, C. M., Shiel, C. B., McAney, C. M. & Fairley, J. S. 1993. Analysis of the diets of Leisler’s Nyctalus leisleri, Daubenton’s Myotis daubentoni and Pipistrelle Pipistrellus pipistrellus bats in Ireland. J. Zool., Lond. 231 (4): 656–663.

Syvertsen, P. O. 1996. Kartlegging av flaggermus i Buskerud: kunnskapsstatus 1996. Upubl. rapport, Norsk Zoologisk Forening. 11 s.

Uhrin, M. 1995. The finding of a mass winter colony of Barbastella barbastellus and Pipistrellus pipistrellus (Chiroptera, Vespertilionidae) in Slovakia. Myotis 32–33: 131–133.

Vaughan, N. 1997. The diets of British bats (Chiroptera). Mammal Rev. 27 (2): 77–94.

Wergeland Krog, O. M. 1995. Flaggermus i Østfold. Kunnskapsstatus 1995. Rapport nr. 14/95, Miljøvernavdelingen, Fylkesmannen i Østfold. 66 s.