Status (NZF):  Utilstrekkelig kjent (K)
 

Global utbredelse og status 

Bredøreflaggermusa er en vestpalearktisk art. Den opptrer flekkvis i Europa fra nordlige deler av Pyrenéhalvøya, Sør-England og Sør-Skandinavia sør til områdene ved Middelhavet (inklusive Marokko og Tyrkia, men mangler i mye av Italia og på Balkan). Videre østover finnes arten i Ukraina og Russland (sør for Baltikum) øst til Kaukasus (Corbet 1978, Stebbings 1988, Rydell & Bogdanowicz 1997).

Den regnes globalt som Vulnerable (Baillie & Groombridge 1996), og er listet som Sårbar i Norden (Höjer 1995). Tidligere listet som Utilstrekkelig kjent i Norge, og nylig som Hensynskrevende (Størkersen 1992, 1996). Med siste norske funn i 1949 (se Utbredelse og bestandssituasjon i Norge) er imidlertid arten i en situasjon hvor den snart (1999) formelt må regnes som Utryddet i Norge om ikke nye funn gjøres. Oppført i både Bern- og Bonn-konvensjonenes liste II.

Det foreligger kun fire bekreftede funn fra Norge (Olsen 1996), som alle er gjort i et begrenset område fra Oslo til Drammen:

1 individ skutt under Skaugumsåsen, Asker, Akershus 02. april 1896 (Collett 1911–12) (ZMO).

1 individ tatt ved Tanum kirke, Bærum, Akershus i 1911 (dato ukjent) (Barth 1962) (ZMO).

1 individ funnet levende på inngangsdøra til Zoologisk Museum, Tøyen, Oslo 15. oktober 1913 (Barth 1962) (ZMO).

1 individ i gruvegang på Konnerud, Drammen, Buskerud i første uke av april 1949 (Hafslund 1949).

Bredøreflaggermusbestanden har gått kraftig tilbake i Vest-Europa, men arten synes å klare seg bedre lenger øst, slik som i Østerrike (Spitzenberger 1993, Rydell & Bogdanowicz 1997). Den er sjelden både i Danmark og Sverige (Baagøe 1991, Ahlén & Tjernberg 1996). Bestanden i Sverige – hvor arten lenge har vært kjent overvintrende, men først nylig er påvist ynglende – antas å være på 100–1.000 individer (Ahlén & Tjernberg 1996).

Påvist forekomst av bredøreflaggermus i 10x10 km-ruter.

I Vest- og Mellom-Europa er bredøreflaggermusa først og fremst å finne i skogbevokste høyereliggende trakter (Rydell & Bogdanowicz 1997). I Østerrike opptrer arten i første rekke i karstområder med kjølig og vått klima i det submontane og montane beltet, 170–1.990 m o.h. (Spitzenberger 1993). Dens jaktatferd er lite kjent, men den skal i hovedsak patruljere regulære jaktruter i 4–5 m høyde langs trerekker (Ahlén 1990, Rydell & Bogdanowicz 1997).

Undersøkelser over artens næringsøkologi er sammenfattet av Vaughan (1997); se også Sierro & Arlettaz (1997). Bredøreflaggermusa tar nesten utelukkende aktivt flyende sommerfugler. Tympanide nattsommerfugler som bjørne- og lavspinnere (Arctiidae) inngår i dietten; dette er dyr som besitter spesielle høreorganer som gjør dem i stand til å oppdage flaggermusenes ekkosignaler (Sierro & Arlettaz 1997, Vaughan 1997). Det er endog sannsynlig at slike byttedyr dominerer kostholdet. Bredøreflaggermusa er i så fall en næringsspesialist på små nattsommerfugler, og later derfor til å ha den smaleste næringsnisjen blant de europeiske flaggermusartene (Sierro & Arlettaz 1997). Arten har dessuten trang munnåpning og små tenner, noe som trolig gjør den ute av stand til å fange større og mer hardskallete byttedyr (Rydell & Bogdanowicz 1997).

Barselkolonier i Mellom-Europa er for det meste funnet i bolighus (som regel bak vinduslemmer) og i kirker, men også i hulltrær (Rydell & Bogdanowicz 1997).

Arten overvintrer i underjordiske strukturer som for eksempel gruveganger, noe som også er kjent fra Norge (Hafslund 1949). To lokaliteter i Slovakia og Polen huser nå de største kjente vinterforekomstene av bredøreflaggermus i Europa, med rundt 7.000 dyr i en gammel jernbanetunnell i Slovakia (Uhrin 1995) og mer enn 1.000 individer i Nietoperek i Polen (Urbanczyk 1991). Før 1970 overvintret inntil 3.000 individer i en gruvegang i Bayern, Tyskland, men vinteren 1988–89 ble kun 300–400 bredøreflaggermus registrert på lokaliteten (Richarz 1989).

Se Rydell & Bogdanowicz (1997) for en mer utførlig presentasjon av artens biologi.

Bredøreflaggermusa later til å leve overveiende av små nattaktive sommerfugler. En så snever næringsnisje gjør arten sårbar overfor faktorer som kan påvirke forekomsten av dens byttedyr i negativ retning. Sierro & Arlettaz (1997) peker derfor på muligheten av at landskapsendringer i Vest-Europa, gjennom intensivering av landbruket og bruk av sprøytemidler mot skadegjørende insekter, som blant annet nattaktive sommerfugler, kan bidra til å forklare artens tilbakegang her. Overlevelse og reproduksjon kan ha blitt påvirket gjennom tap av egnete jakthabitater og gjennom forgiftning. Det foreligger også undersøkelser som har funnet dramatisk tilbakegang i forekomst av nattsommerfugler i områder med utstrakt bruk av gatebelysning, og det antas at også dette kan ha vært en faktor av betydning (Sierro & Arlettaz 1997).

I Tyskland er forstyrrelser på overvintringslokaliteter som følge av økt interesse for grotteturisme pekt på som et problem for arten. Landskapsendringer antas også å utgjøre en trussel (Richarz 1989). Også i Sverige påpekes forstyrrelser på overvintringsplassene som en mulig trusselfaktor, foruten tap av kolonier ved renovasjon av eldre bygg og felling av hulltrær (Ahlén & Tjernberg 1996). Siden arten er så sjelden kan redusert tilgang på gode jaktområder trolig også utgjøre en trussel (Ahlén & Tjernberg 1996, Sierro & Arlettaz 1997).

Se for øvrig omtalen i faktaarket for skjeggflaggermus.

Beskyttelse av overvintringslokaliteter ved installasjon av «flaggermusgitre» i åpningene regnes som et viktig tiltak i Mellom-Europa (Richarz 1989). Dersom arten igjen skulle bli oppdaget i Norge vil alle typer tilholdssteder, uavhengig av årstid, kvalifisere for spesielle tiltak for denne sjeldne og sårbare arten. Se for øvrig den generelle omtalen i faktaarket for skjeggflaggermus.

Ahlén, I. 1990. Identification of bats in flight. Swedish Society for Conservation of Nature, Stockholm og The Swedish Youth Association for Environmental Studies and Conservation, Sollentuna. 50 s.

Ahlén, I. & Tjernberg, M. (red.). 1996. Rödlistade ryggradsdjur i Sverige – Artfakta. ArtDatabanken, SLU, Uppsala. 335 s.

Baagøe, H. 1991. Flagermus Chiroptera. S. 47–89 i: Muus, B. (red.). Danmarks pattedyr. Bind 1. Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag, København.

Baillie, J. & Groombridge, B. (red.). 1996. 1996 IUCN Red List of threatened animals. IUCN, Gland, Sveits og Cambridge, England. 70+368+10 s.

Barth, E. K. 1962. Børsteflaggermus, Myotis nattereri (Kuhl), funnet i Oslo. Fauna 15 (2): 107–108.

Collett, R. 1911–12. Norges Pattedyr. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Kristiania. X+744 s.

Corbet, G. B. 1978. The mammals of the Palearctic region: a taxonomic review. British Museum (Natural History) og Cornell University Press, London. 314 s.

Hafslund, P. 1949. En sjelden flaggermus. Fauna 2 (2): 64.

Höjer, J. 1995. Hotade djur och växter i Norden. TemaNord 1995:520, Nordisk ministerråd, København. 142+114 s.

Olsen, K. M. (red.). 1996. Kunnskapsstatus for flaggermus i Norge. Norsk Zoologisk Forening. Rapport 2. 210 s.

Richarz, K. 1989. Ein neuer Wochenstubennachweis der Mopsfledermaus Barbastella barbastellus (Schreber, 1774) in Bayern mit Bemerkungen zu Wochenstubenfunden in der BRD und DDR sowie zu Wintervorkommen und Schutzmöglichkeiten. Myotis 27: 71–80. (På tysk med engelsk sammendrag).

Rydell, J. & Bogdanowicz, W. 1997. Barbastella barbastellus. Mammalian Species 557. 8 s.

Sierro, A. & Arlettaz, R. 1997. Barbastelle bats (Barbastella spp.) specialize in the predation of moths: implications for foraging tactics and conservation. Acta Œcologica 18 (2): 91–106.

Spitzenberger, F. 1993. Die Mopsfledermaus (Barbastella barbastellus Schreber, 1774) in Österreich. Mammalia Austriaca 20. Myotis 31: 111–153. (På tysk med engelsk sammendrag).

Stebbings, R. E. 1988. Conservation of European Bats. Christopher Helm, London. 246 s.

Størkersen, Ø. R. 1992. Truete arter i Norge. Norwegian Red List. DN-rapport 1992 - 6. 89 s.

Størkersen, Ø. R. 1996. Nye rødlister for truede arter i Norge. S. 71–78 i: Brox, K. H. (red.). Natur 96/97. Tapir forlag, Trondheim.

Uhrin, M. 1995. The finding of a mass winter colony of Barbastella barbastellus and Pipistrellus pipistrellus (Chiroptera, Vespertilionidae) in Slovakia. Myotis 32–33: 131–133.

Urbanczyk, Z. 1991. Hibernation of Myotis daubentoni and Barbastella barbastellus in Nietoperek Bat Reserve. Myotis 29: 115–120.

Vaughan, N. 1997. The diets of British bats (Chiroptera). Mammal Rev. 27 (2): 77–94.