Status (NZF): Direkte truet (E)
 

Global utbredelse og status 

En holarktisk art som tidligere var utbredt over store deler av Europa, Asia og Nord-Amerika. Den ble imidlertid utryddet av mennesker over store områder, blant annet i Sør- og Vest-Europa. I dag finnes det bare noen små, isolerte bestander igjen i Sør-Europa, blant annet i Frankrike, Spania og Italia. Flere land i Øst-Europa, blant annet det tidligere Jugoslavia, Bulgaria og Romania huser mye større, men likevel isolerte bestander. Bjørnen har fremdeles en vid utbredelse i det tidligere Sovjetunionen. Man opererer med flere underarter av bjørn, blant annet U. a. arctos som finnes i Europa og grizzlybjørn (U. a. horribilis) som finnes i Nord-Amerika (Servheen 1990, Sørensen 1990a, Jakubiec 1993, Pasitschniak-Arts 1993).

Bjørnen er listet som Sårbar av norske myndigheter (Størkersen 1996) og som Hensynskrevende i Sverige (Ahlén & Tjernberg 1996). På nordisk nivå er det artens relativt gode status i Sverige som har blitt gjort gjeldende (Höjer 1995), uten at man har gjort noen egen samlet vurdering. Bjørnen står på liste II både i CITES og Bern-konvensjonen.

På midten av 1800-tallet var det sannsynligvis omkring 3.000 bjørner i Norge, fordelt over det meste av landet. Bestanden ble sterkt redusert fram mot og etter århundreskiftet på grunn av et hardt jaktpress blant annet som følge av offentlige skuddpremier. På 1930-tallet var Buskerud sannsynligvis det eneste fylket med en «funksjonell stamme» av bjørn (Swenson m.fl. 1994a, 1995). Det fantes imidlertid bjørn spredt også i andre deler av landet. Den svensk-norske bjørnebestanden var på sitt laveste omkring 1930, da det ble innført strenge vernebestemmelser i Sverige. De særnorske bestandene forsvant (se Elgmork 1994), men bjørnen har overlevd i flere fjellområder i Nord-Sverige, samt i et område i Härjedalen, fram til i dag. I disse områdene er det anslått at det var ca. 130 individer igjen i 1930 (Swenson m.fl. 1994a, 1995). Bestanden i Sverige har vokst fram til nå, og den svensk-norske bestanden består nå av mellom 800 og 1.300 individer, trolig nærmere 800 (Miljøverndep. 1997; se også Swenson m.fl. 1994a, b). Bestanden i Finland har økt noe fra slutten av 1970-tallet, og var på ca. 400 individer på begynnelsen av 1990-tallet (Bergstrøm m.fl. 1993).

Bjørnene som forekommer i Norge i dag tilhører bestander som har sine tyngdepunkter i våre naboland Sverige, Finland og Russland. Lengst i nord strekker en felles russisk-finsk-norsk bestand seg inn i sørlige og østlige deler av Finnmark. Pasvik er det eneste området i Norge med jevnlig yngling av bjørn, og ca. en tredjedel av alle bjørner i Norge finnes der. Binne(r) med unger skal være påvist i Pasvik hvert år siden registreringene startet i 1978, med unntak av 1983 (Bergstrøm m.fl. 1993, Swenson & Wikan 1996, Miljøverndep. 1997; se også Wikan 1995, 1996). Bjørneforekomsten i Sør-Varanger (inkludert Pasvik) utgjør størstedelen av bjørnene som forekommer i Finnmark, men antall individer varierer mye fra år til år, for eksempel fra minimum to til minimum tjue individer pr. år i perioden 1988–92 (Bergstrøm m.fl. 1993). Det forekommer også bjørn på sørlige deler av Finnmarksvidda, særlig i tilknytning til Øvre Anárjohka nasjonalpark i Kautokeino og Karasjok kommuner (Henriksen 1996). En del av dyrene er streifdyr og dyr som har deler av leveområdet sitt i nabolandene våre, og følgelig ikke befinner seg i Norge hele tida. Ut fra dette har man anslått at det i gjennomsnitt finnes 8–21 bjørner i Finnmark (Swenson & Wikan 1996, Miljøverndep. 1997).

Den svensk-norske bjørnebestanden har sitt tyngdepunkt i fire reproduksjonsområder i Sverige, men dyr fra denne bestanden finnes også i en del områder på norsk side av grensa fra Troms og sørover til Hedmark (Swenson m.fl. 1994a). I Troms er det særlig i de indre delene av fylket, i kommunene Bardu og Målselv, at det blir registrert bjørn. Det finnes lite dokumentasjon på at det finnes stedfaste individer i fylket. Binner med unger er dokumentert flere år i Dividalen, blant annet i 1991 og 1992 (Bergstrøm m.fl. 1993, se også Anon. 1994). Det er anslått at det finnes en til ni bjørner i fylket (Miljøverndep. 1997).

I Nordland er det først og fremst i Grane, Hattfjelldal og Rana kommuner at det blir registrert bjørn. Det er ikke dokumentert yngling i den seinere tid, og dyrene som registreres i fylket er streifdyr fra Sverige, for det meste unge hanner (Bergstrøm m.fl. 1993). I Trøndelagsfylkene er det særlig Lierne i Nord-Trøndelag som peker seg ut som viktig for bjørn, og dette er blant de mest bjørnerike områdene i landet. Våren 1998 ble det for første gang på flere tiår registrert yngling av bjørn i Trøndelag. Ei binne med tre små unger lå i hi i Lierne, og dyrene holdt seg i området utover våren (Kjartan Knutsen pers. medd.). Det er beregnet at 8–12 bjørner holder til i Nordland og Trøndelagsfylkene samlet (Miljøverndep. 1997; se også Loen 1992, Kvam m.fl. 1996, Myklebust 1996).

Hedmark er det viktigste fylket for bjørn på Østlandet, og særlig gjelder dette områdene øst for Glomma. Flere bjørner ligger i hi her hver vinter, og våren 1997 ble det funnet sju bebodde hi (Wabakken m.fl. 1996, 1997, Alme m.fl. 1998). En gjennomgang av kjente hilokaliteter viser at særlig deler av Åmot og Rendalen kommuner er viktige overvintringslokaliteter for bjørn (Swenson m.fl. 1996a). Det er registrert binner i de østlige delene av fylket, men det er ikke dokumentert yngling av bjørn i fylket i den seinere tid. Ei ung binne ble påvist overvintrende våren 1996, og dette er første gang det er påvist overvintrende hunndyr i Hedmark i perioden 1986–96 (Wabakken m.fl. 1997, Edvardsen m.fl 1998).

I de seinere år har det blitt registrert bjørn også i andre deler av Sør-Norge. Blant annet foretok et dyr omfattende vandringer i Oppland og Buskerud i 1995 og 1996 (Mortensen 1996, 1997), og i 1997 ble det for første gang på mange år registrert bjørn i Vest-Agder. I 1997/98 lå en bjørn i hi i Fyresdal i Telemark. Den ble seinere skutt i Åmli i Aust-Agder (R. Solheim pers. medd.). Det er beregnet at det finnes 9–13 bjørner på Østlandet, for det meste i Hedmark (Miljøverndep. 1997).

Totalt er det beregnet at det i gjennomsnitt (antallet varierer både mellom år og gjennom hvert enkelt år) er ca. 26–55 bjørner i Norge, trolig nærmest det laveste tallet (Miljøverndep. 1997). Det er få dokumenterte registreringer av binner med unger i Norge. I perioden 1987–91 var det åtte registreringer av binner med unger i Finnmark, ni i Troms, seks i Nord-Trøndelag og ingen i de resterende fylkene. Alle disse funnene ble imidlertid gjort svært nær grensa til et av våre naboland (største avstand til grensa var 10 km), og det er dermed i de fleste tilfellene uvisst om ynglingen har funnet sted i Norge eller om binnene og ungene har vandret inn fra nabolandene (Elgmork 1996).

Tidligere vurderinger av bestandsstørrelsen på 1980-tallet var basert på meldinger om bjørn fra publikum (se bl.a. Kolstad m.fl. 1986). Det har seinere vist seg at dette resulterte i bestandsanslag som var betydelig høyere enn det som var reelt (Swenson m.fl. 1994a, 1995, Elgmork 1996, Miljøverndep. 1997). Det skandinaviske bjørneprosjektet har gjennom sin bruk av radiotelemetri framskaffet detaljert informasjon om enkeltindividers bevegelsesmønstre over et lengre tidsrom (se bl.a. Wabakken m.fl. 1992). Dette er kunnskap som tidligere ikke har vært tilgjengelig, og som er avgjørende for å kunne gi pålitelige anslag av bestandsstørrelse. Bestandsanslagene som er referert her er basert på denne kunnskapen, og synes å være vel funderte. Kombinasjonen av det lave antallet bjørner vi har i Norge, de svært få ynglingene som er dokumentert, og konflikten mellom bjørn og husdyrnæringa, gjør at bjørnen bør klassifiseres som Direkte truet. Dette er en vurdering som støttes av to andre, uavhengige vurderinger av artens status i Norge (Swenson m.fl. 1994a, Elgmork 1996).

Bjørnen er først og fremst knyttet til barskogen, men den finnes også i lavereliggende fjellområder. Den foretrekker normalt områder med lite menneskelig aktivitet (Elgmork 1979, Swenson m.fl. 1996a), men enkelte bjørner, særlig yngre individer på vandring, kan dukke opp også nær bebyggelse. Bjørnen er en alteter med grønne plantedeler, bær og maur som viktige innslag i dietten. Maur er særlig viktig om våren, mens bær, særlig blåbær og krekling, er viktig når bjørnen skal legge på seg et fettlag for vinteren. Den kan også ta større dyr som elg, særlig om våren, og sau og andre husdyr i de områdene der dette finnes. Kadavre som den finner er en viktig del av føden (Sørensen 1990b, Elgmork & Kaasa 1992, Wikan 1996). Bjørnen ligger i hi fem–sju måneder i året, og det er da viktig at den har fått lagt seg opp tilstrekkelige fettreserver for å klare seg vinteren igjennom.

Foreløpige resultater fra det skandinaviske bjørneprosjektet viser at binnene får sitt første kull ved fire til seks års alder. Kullstørrelsen er fra én til fire unger, med 2,4 som gjennomsnitt. Vanligvis får binnene et kull med to–tre års mellomrom (Wabakken m.fl. 1992, Sæther m.fl. 1997). Ungene blir født i hiet om vinteren, og går sammen med mora i 1½–2½ år. Det er kjent at viltlevende bjørner kan bli mer enn 30 år gamle, mens et dyr i dyrehage ble hele 47 år gammelt (Jakubiec 1993).

Bjørner kan vandre over svært store områder i løpet av relativt kort tid. Særlig gjelder dette hannbjørner som leter etter egnete leveområder med binner i paringstida om våren og tidlig på sommeren. I løpet av mai–juni er det for hannbjørner i Hedmark registrert en gjennomsnittlig forflytning på to mil i luftlinje pr. døgn. Den lengste forflytningen i løpet av et døgn var 42 km i luftlinje (Wabakken & Maartmann 1994). Yngre binner etablerer seg gjerne relativt nær leveområdet til mora og forflytter seg mindre enn hannene. Dette gjør at selv om bestandene på svensk side av grensa er i vekst så utvides områdene med reproduserende binner relativt langsomt. Ved hjelp av radiotelemetri har man funnet at binner i reproduksjonsområdene i Sverige i gjennomsnitt bruker et område på 400–500 km² i løpet av et år, mens voksne hanner utenfor reproduksjonsområdene bruker gjennomsnittlig nesten 8.000 km² i løpet av et år; dette tilsvarer et areal større enn Vest-Agder fylke (Miljøverndep. 1997).

Den skandinaviske bjørnen er generelt ikke farlig for mennesker. Det har imidlertid forekommet at bjørner har skadet og også drept mennesker. De siste tilfellene der personer ble drept i Skandinavia var i 1906 (Norge) og i 1902 (Sverige). De aller fleste konfrontasjoner mellom bjørn og mennesker som har ført til personskade i Skandinavia involverte enten en skadeskutt eller påskutt bjørn; en bjørn som ble overrasket med unger, hi eller kadaver i nærheten; eller en hund som provoserte bjørnen. I løpet av de siste 20 år har ingen mennesker blitt skadet av bjørn i Norge (Swenson m.fl. 1996b).

Det er usikkert hvor mange bjørner som må finnes i et område for at de skal utgjøre en «levedyktig bestand». Ti prosent sjanse for utdøing i løpet av de neste hundre år er satt som grense mellom kategorigruppene Lower risk og Threatened i IUCNs nye rødlistekategorier (se Baillie & Groombridge 1996 og Vedlegg 2). For bjørn i Skandinavia er det ved hjelp av matematiske modeller beregnet at en bestand bestående av 6–8 binner pluss hanner vil ha mindre enn 10% sjanse for å dø ut i løpet av 100 år (Sæther m.fl. 1997). Beregningene forutsetter at området bjørnene finnes i er såvidt lite at dyrene fungerer som en bestand og at bestanden ikke er utsatt for økt dødelighet, for eksempel i form av avskytning. Populasjonsgenetiske hensyn, slik som nødvendigheten av å opprettholde den genetiske variasjonen i bestanden, er heller ikke inkludert i beregningene. Dersom man også inkluderer disse hensynene blir antall dyr som må til for å utgjøre en levedyktig bestand svært mye høyere (Sæther m.fl. 1997; se også Steen & Stenseth 1991).

Ved hjelp av genetiske analyser har man funnet ut at forfedrene til bjørnene i det sørligste av de fire reproduksjonsområdene i Sverige, som ligger på høyde med Hedmark, må ha vandret inn fra kontinentet i sør etter siste istid. Bjørnene i de mer nordlige områdene nedstammer derimot trolig fra bjørner som kom fra Russland i øst (Taberlet m.fl. 1995).

Den viktigste trusselen mot bjørnen i Norge er menneskelig etterstrebelse. De fleste avlivinger av bjørner skjer i forbindelse med konflikter mellom bjørn og husdyr. I en del tilfeller er også generelt negative holdninger til rovdyr inne i bildet. Direktoratet for naturforvaltning kan gi fellingstillatelse på enkeltindivider som gjør betydelig skade på husdyr. I områder med høye tap av husdyr gjennom flere år kan direktoratet gi betingede fellingstillatelser som Fylkesmannen i det enkelte fylket kan beslutte å aktivisere. I 1996 ble 12 av 18 søknader om felling av bjørn innvilget, og én bjørn ble felt. I perioden 1993–96 ble fire bjørner felt etter innvilget søknad om fellingstillatelse (Miljøverndep. 1997). Adgangen til å felle bjørn i nødverge ved angrep på bufe og tamrein ble strammet inn ved en lovendring i 1993, slik at dette nå bare er tillatt ved direkte angrep. Flere tilfeller av ulovlig felling av bjørn har endt i retten de siste årene. Noen bjørner blir trolig også tatt av dage i det skjulte, men omfanget av dette er ukjent.

I flere andre land er det et problem at bjørner blir vant til at det finnes mat i nærheten av bebyggelse, blant annet på søppelplasser og slakteplasser. Bjørnene kan da holde seg i nærheten av bebyggelse over lengre tid og miste noe av sin naturlige skyhet overfor mennesker (Elgmork 1979, Herrero 1985). En utvikling i denne retning mener man også å ha sett i Pasvik de siste årene (Wikan 1996). Selv om nord-europeiske bjørner som nevnt i liten grad er farlige for mennesker, vil en del mennesker, i hvert fall i en overgangsperiode, kunne føle bjørnens nærvær som en trussel. Dette kan i neste omgang bli en trussel mot bjørnen selv ettersom det vil kunne bli reist krav om at bjørnen avlives, eller den kan bli skutt ved en direkte konfrontasjon med mennesker som føler seg truet.

Utbygging og fragmentering av bjørnenes leveområder i forbindelse med bygging av blant annet hytter og veier vil virke negativt inn på områdenes egnethet for bjørn. Økt ferdsel og menneskelig aktivitet vil også være negativt, særlig i aktuelle hiområder. Dersom bjørnen blir forstyrret i hiet kan dette føre til at den forlater det; sannsynligheten for dette er trolig størst ved forstyrrelser tidlig i hiperioden. Bjørnen bruker da opp viktige energireserver på å finne seg et nytt hi. Dersom ei binne som er drektig eller har små unger blir skremt ut av hiet, vil det kunne resultere i at en eller flere av ungene dør (Linnell m.fl. 1996, Swenson m.fl. 1997a; se også Wikan 1996). Det foreligger planer om å etablere et stort militært skyte- og øvingsfelt i et svært viktig overvintringsområde for bjørn i Hedmark. Dette området ligger innenfor det eneste administrative kjerneområdet for bjørn i Sør-Norge, der arten skal være underlagt et ekstra strengt vern (Swenson m.fl. 1996a).

Det er en politisk og forvaltningsmessig målsetning at det skal etableres levedyktige, reproduserende bjørnebestander i Norge (Miljøverndep. 1992, 1997, Anon. 1997). En forvaltningsmodell med kjerneområder for bjørn, der forvaltningsmyndighetene skulle være restriktive i forhold til inngrep i bjørnestammen i kjerneområdene, og mer liberal i områdene utenfor, ble vedtatt i forbindelse med St. meld. nr. 27 (1991–92) (Miljøverndep. 1992), og dette arbeidet skal nå videreføres (Miljøverndep. 1997). Kjerneområdene omfatter deler av Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Hedmark.

For å få til en etablering av reproduserende binner i kjerneområdene må forvaltningsmyndighetene være svært restriktive med å gi fellingstillatelser i disse områdene. Fellingstillatelse på binner, især stasjonære reproduserende binner, må ikke gis. I praksis er det svært vanskelig å fastslå kjønnet på en bjørn som har tatt sau i et område, og dette taler for at man generelt må være restriktiv med å gi fellingstillatelse for å unngå å felle binner. Det har vist seg at også felling av voksne, stasjonære hanner kan ha klar negativ effekt på rekruttering og binneforekomst i en etablert bestand (Swenson m.fl. 1997b).

Forekomsten av bjørn i Norge er svært avhengig av forvaltningen av arten i våre nærmeste naboland i øst, der bestandenes status er langt bedre enn i Norge. Dette fritar imidlertid ikke Norge fra et selvstendig ansvar for å ha levedyktige bestander av arten, noe som blant annet er nedfelt i Bern-konvensjonen (Miljøverndep. 1997). Det er imidlertid viktig med samarbeid med nabolandene for å bygge opp og sikre levedyktige bestander av bjørn i Norge. Det drives kvotejakt i Sverige og Finland, og de siste årene har det blitt felt ca. 35 bjørner årlig i Sverige (Ahlén & Tjernberg 1996, Bergstrøm m.fl. 1996). Sverige har etablert ei jaktfri sone langs riksgrensa mot kjerneområdet for bjørn i Hedmark for å framskynde etablering av reproduserende binner på norsk side (Miljøverndep. 1997).

Det må satses videre på konfliktreduserende tiltak i forholdet mellom bjørn og husdyrnæringa. I en del områder må man nok innse at det ikke er mulig å drive sauehold etter dagens mønster uten et uakseptabelt høyt sauetap. Alternativer her er å slippe sauene i andre, mindre rovdyrutsatte områder, eller å gå over til annen drift (se Wabakken & Maartmann 1994, Sagør m.fl. 1995).

I distrikter med bjørn er det viktig at søppel, slakteavfall og lignende blir fjernet fra områder nær bebyggelse. Slikt avfall bør bringes til bjørnesikre avfallsplasser for å unngå at bjørner venner seg til at det er mat å finne nær mennesker.

Viktige hiområder må skånes for veibygging og annen utbygging. Det er særlig viktig å unngå økt menneskelig ferdsel og annen aktivitet i den perioden bjørnene ligger i hi. Områder som er viktige for binner bør beskyttes mot utbygging og forstyrrelser.

Det trengs mer kunnskap om bjørnens biologi under norske forhold. Det skandinaviske bjørneprosjektet har framskaffet mye forvaltningsrelevant informasjon, og det er viktig at forskning prioriteres også i kommende år.

Befolkningens holdninger til bjørn er avgjørende for om det skal lykkes å etablere en levedyktig bestand av bjørn i Norge. Behovet for nøktern informasjon om bjørnens status og biologi er stort (se f.eks. Frafjord 1988). Det er blant annet viktig å nå ut med informasjon til lokalbefolkningen i områder der bjørnen er i ferd med å etablere seg om at den i liten grad er farlig for mennesker, og om hvordan man skal forholde seg ved møter med arten (se Swenson m.fl. 1996b).

Referanser

Ahlén, I. & Tjernberg, M. (red.). 1996. Rödlistade ryggradsdjur i Sverige – Artfakta. ArtDatabanken, SLU, Uppsala. 335 s.

Alme, K. S., Maartmann, E. & Gjerlaug, H. C. 1998. Forvaltning av fredet rovvilt i Hedmark i 1997. Bestandsregistrering, forebyggende tiltak, skadedokumentasjon og erstatninger. Fylkesmannen i Hedmark, Miljøvernavdelingen, rapp. nr. 5/98. 58 s. + 9 vedlegg.

Anon. 1994. Miljøstatus 1994. Fylkesmannen i Troms, Miljøvernavdelingen. 37 s.

Anon. 1997. Innst. S. nr. 301 (1996–97). Innstilling fra energi og miljøkomiteen om rovviltforvaltning, St. meld. nr. 35 (1996–97). Oslo. 19 s.

Baillie, J. & Groombridge, B. (red.). 1996. 1996 IUCN Red List of threatened animals. IUCN, Gland, Sveits og Cambridge, England. 70+368+10 s.

Bergstrøm, M.-R., Bø, T., Franzén, R., Henriksen, G., Nieminen, M., Overrein, Ø. & Stensli, O. M. 1993. Bjørn, gaupe, jerv og ulv på Nordkalotten – statusrapport 1993. Nordkalottkomitéens rapportserie, rapp. nr. 30. 56 s.

Bergstrøm, M.-R., Bø, T., Franzén, R., Henriksen, G., Nieminen, M., Overrein, Ø. & Stensli, O. M. 1996. Store rovdyr. Forslag til samordna forvaltningstiltak på Nordkalotten. Nordkalottkomitéens rapportserie, rapp. nr. 42. 45 s.

Edvardsen, E., Myklebust, M. & Strøm, H. 1998. Truete arter i Hedmark, I. Virveldyr. Fylkesmannen i Hedmark, Miljøvernavdelingen. (I trykk).

Elgmork, K. 1979. Bjørn i naturen. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo. 179 s.

Elgmork, K. 1994. The decline of a brown bear Ursus arctos L. population in central south Norway. Biol. Conserv. 69 (2): 123–129.

Elgmork, K. 1996. The brown bear Ursus arctos L. in Norway: Assessment of status around 1990. Biol. Conserv. 78 (3): 233–237.

Elgmork, K. & Kaasa, J. 1992. Food habits and foraging of the brown bear Ursus arctos in central south Norway. Ecography 15 (1): 101–110.

Frafjord, K. 1988. Noen norske avisers holdning til store rovdyr. Fauna 41 (3): 101–103.

Henriksen, G. 1996. Store rovdyr i Finnmark i 1995 – en oppsummering. Fylkesmannen i Finnmark, Miljøvernavdelingen rapp. nr. 1 - 1996. 34 s.

Herrero, S. 1985. Bear attacks: their causes and avoidance. Winchester Press, Piscataway, New Jersey. 287 s.

Höjer, J. 1995. Hotade djur och växter i Norden. TemaNord 1995:520, Nordisk ministerråd, København. 142+114 s.

Jakubiec, Z. 1993. Ursus actos Linnaeus, 1758 – Braunbär. S. 254–300 i: Stubbe, M. & Krapp, F. (red.). Handbuch der Säugetiere Europas. Band 5/I. AULA-Verlag, Wiesbaden. (På tysk).

Kolstad, M., Kvam, T., Mysterud, I., Sørensen, O. J. & Wikan, S. 1984. Bjørnen (Ursus arctos L.) i Norge. Utbredelse og bestand 1978–1982. Viltrapport 31. Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk, Trondheim. 68 s.

Kvam, T., Sørensen, O. J., Overskaug, K., Eggen, T., Berntsen, F. & Swenson, J. E. 1996. Rovdyrprosjektene i Nord-Trøndelag. Årsrapport 1995. NINA Oppdragsmelding 424. 40 s.

Linnell, J. D. C., Swenson, J., Barnes, B., & Andersen, R. 1996. Hvor sårbare er bjørner for forstyrrelser i hiperioden? En litteraturoversikt. En utredning foretatt i forbindelse med Forsvarets planer om etablering av Regionfelt Østlandet, del 2. NINA Oppdragsmelding 413. 19 s.

Loen, J. 1992. Store rovdyr i Sør-Trøndelag og jerven i Dovre/Rondane, 1991. Bestander, konflikter og tiltak. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Miljøvernavdelingen, rapp. nr. 7/91. 29 s. + 3 vedlegg.

Miljøverndep. 1992. St. meld. nr. 27 (1991–92). Om forvaltning av bjørn, jerv, ulv og gaupe (Rovviltmeldingen). Miljøverndepartementet, Oslo. 54 s.

Miljøverndep. 1997. St. meld. nr. 35 (1996–97). Om rovviltforvaltning. Miljøverndepartementet, Oslo. 131 s.

Mortensen, A. J. 1996. Forvaltning av fredet rovvilt i Oppland i 1995. Skadedokumentasjon, erstatninger, forebyggende tiltak og bestandsregistreringer. Fylkesmannen i Oppland, Miljøvernavdelingen, rapp. nr. 11/96. 27 s. + 2 vedlegg.

Mortensen, A. J. 1997. Forvaltning av fredet rovvilt i Oppland i 1996. Skadedokumentasjon, erstatninger, forebyggende tiltak og bestandsregistreringer. Fylkesmannen i Oppland, Miljøvernavdelingen, rapp. nr. 3/97. 27 s. + 2 vedlegg.

Myklebust, M. 1996. Trua arter i Sør-Trøndelag. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Miljøvernavdelingen, rapp. nr. 4/96. 136 s.

Pasitschniak-Arts, M. 1993. Ursus arctos. Mammalian Species 439. 10 s.

Sagør, J. T., Swenson, J. E. & Røskaft, E. 1995. Bjørn og sauehold: Er det mulig å nå Rovviltmeldingens målsetninger? NINA Fagrapport 14. 20 s.

Servheen, C. 1990. The status and conservation of the bears of the world. Int. Conf. Bear Res. and Manage. Monogr. Series No. 2. 32 s.

Steen, H. & Stenseth, N. C. 1991. De er få, og det er farlig det: Realiteten for den norske bestanden av ulv og bjørn. Fauna 44 (1): 105–112.

Størkersen, Ø. R. 1996. Nye rødlister for truede arter i Norge. S. 71–78 i: Brox, K. H. (red.). Natur 96/97. Tapir forlag, Trondheim.

Swenson, J. E. & Wikan, S. 1996. A brown bear population estimate for Finnmark County, North Norway. Fauna norv. Ser. A 17: 11–15.

Swenson, J. E., Sandegren, F., Wabakken, P., Bjärvall, A., Söderberg, A. & Franzén, R. 1994a. Bjørnens historiske og nåværende status og forvaltning i Skandinavia. NINA Forskningsrapport 53. 23 s.

Swenson, J. E., Sandegren, F., Bjärvall, A., Söderberg, A., Wabakken, P. & Franzén, R. 1994b. Size, trend, distribution and conservation of the brown bear Ursus arctos population in Sweden. Biol. Conserv. 70 (1): 9–17.

Swenson, J. E., Wabakken, P., Sandegren, F., Bjärvall, A., Franzén, R. & Söderberg, A. 1995. The near extinction and recovery of brown bears in Scandinavia in relation to the bear management policies of Norway and Sweden. Wildl. Biol. 1 (1): 11–25.

Swenson, J. E., Heggberget, T. M., Sandström, P., Sandegren, F., Wabakken, P., Bjärvall, A., Söderberg, A., Franzén, R., Linnell, J. D. C. & Andersen, R. 1996a. Brunbjørnens arealbruk i forhold til menneskelig aktivitet. En utredning foretatt i forbindelse med Forsvarets planer for Regionfelt Østlandet, del 5. NINA Oppdragsmelding 416. 20 s.

Swenson, J. E., Sandegren, F., Heim, M., Brunberg, S., Sørensen, O. J., Söderberg, A., Bjärvall, A., Franzén, R., Wikan, S., Wabakken, P. & Overskaug, K. 1996b. Er den skandinaviske bjørnen farlig? NINA Oppdragsmelding 404. 26 s.

Swenson, J. E., Sandegren, F., Brunberg, S. & Wabakken, P. 1997a. Winter den abandonment by brown bears Ursus arctos: causes and consequences. Wildl. Biol. 3 (1): 35–38.

Swenson, J. E., Sandegren, F., Söderberg, A., Bjärvall, A., Franzén, R. & Wabakken, P. 1997b. Infanticide caused by hunting of male bears. Nature, Lond. 386 (6624): 450–451.

Sæther, B.-E., Engen, S., Swenson, J. E., Bakke, Ø. & Sandegren, F. 1997. Levedyktighetsanalyser av skandinavisk brunbjørn. NINA Fagrapport 25. 41 s.

Sørensen, O. J. 1990a. The brown bear in Europe in the mid 1980’s. Aquilo Ser. Zool. 27: 3–16.

Sørensen, O. J. 1990b. Bjørnen. S. 64–89 i: Semb-Johansson, A. & Frislid, R. (red.). Norges dyr. Pattedyrene, bind 1. J. W. Cappelens Forlag, Oslo.

Taberlet, P., Swenson, J. E., Sandegren, F. & Bjärvall, A. 1995. Localization of a contact zone between two highly divergent mitochondrial DNA lineages of the brown bear Ursus arctos in Scandinavia. Conserv. Biol. 9 (5): 1255–1261.

Wabakken, P. & Maartmann, E. 1994. Sluttrapport for bjørn-sauprosjektet i Hedmark 1990–93. NINA Forskningsrapport 58. 49 s.

Wabakken, P., Bjärvall, A., Franzén, R., Maartmann, E., Sandegren, F. & Söderberg, A. 1992. Det svensk-norske bjørneprosjektet 1984–1991. NINA Oppdragsmelding 146. 45 s.

Wabakken, P., Maartmann, E., Berg, J. & Gjerlaug, H. C. 1996. Forvaltning av fredet rovvilt i Hedmark i 1995. Bestandsregistrering, forebyggende tiltak, skadedokumentasjon og erstatninger. Fylkesmannen i Hedmark, Miljøvernavdelingen, rapp. nr. 5/96. 49 s. + 9 vedlegg.

Wabakken, P., Maartmann, E., Berg, J. & Gjerlaug, H. C. 1997. Forvaltning av fredet rovvilt i Hedmark i 1996. Bestandsregistrering, forebyggende tiltak, skadedokumentasjon og erstatninger. Fylkesmannen i Hedmark, Miljøvernavdelingen, rapp. nr. 7/97. 47 s. + 9 vedlegg.

Wikan, S. 1995. Bjørnen i Sør-Varanger. Årsrapport 1995. Svanhovd miljøsenter, rapp. nr. 19. 30 s.

Wikan, S. 1996. Bjørnens år. Villmark og rovvilt i Pasvik. Chr. Schibsteds Forlag, Oslo. 161 s.