Status (NZF):  Sjelden (R)

Global utbredelse og status 

Bjørkemus er en palearktisk art som finnes fra Europa (hvor utbredelsen er oppsplittet) østover i det minste til Altaj-området og Bajkalsjøen, og når muligens enda lenger øst i Sibir. I Europa opptrer arten i tilsynelatende isolerte forekomster i Norge, Sverige, Danmark og Nord-Tyskland, Østerrike, Tsjekkia og Sør-Tyskland, Slovakia, og i Polen (Ognev 1963, Pucek 1982). Østover fra Karpatene, Finland og de baltiske statene synes den å være mer sammenhengende utbredt, i et belte via Uralfjellene, Vest-Sibir, det nordlige Kaukasus og Kasakhstan. 

Globalt regnet som LOWER RISK: NEAR THREATENED (Baillie & Groombridge 1996). Ikke tatt inn i den nordiske rødlista (Höjer 1995), men listet som SJELDEN i Norge (Størkersen 1996). Oppført i Bern-konvensjonens liste II.

Bjørkemusa ble første gang registrert her i landet da Robert Collett, konservator ved daværende Christiania Museum, fikk ett individ tilsendt fra Oppdal, Sør-Trøndelag i 1907 (Collett 1909a). Collett satte i gang nærmere undersøkelser som resulterte i at rundt 40 bjørkemus og ytterligere 20 meldinger om artens forekomst ble innsamlet i løpet av en femårsperiode (Collett 1909a, b, 1911-12). Han fant arten i et område som omfatter Trollheimen, Valdresfjellene, Gudbrandsdalsfjellene og Kvikneskogen i Østerdalen, samt på et par steder i Lesjafjellene, Bøverdalen i Surnadal, og i Rindalen. Han anså det som sannsynlig at artens utbredelsesområde i Norge var enda større (Collett 1911-12). Denne antakelse viste seg allerede i 1913 å stemme, da museet fikk tilsendt et dyr fra Tydal i Sør-Trøndelag (ZMO).

Fram til 1950-årene finnes det kun noen få registreringer om artens forekomst (bl.a. fra Surnadal, Møre og Romsdal; Chaworth-Musters 1927). På 1950-tallet økte interessen for arten, og Heimbeck (1953) melder om et funn fra Vestre Gausdal. Gjennom intervjuer med fjellfolk ble han dessuten oppmerksom på en mulig forekomst på nordsiden av Trondheimsfjorden, i Åfjord og Verran (Heimbeck 1953). Lund (1960) oppfordret i et program i skoleradioen i 1956 skoleungdom om å sende inn bjørkemus fra (helst) nye lokaliteter. Dette resulterte i funn fra ett nytt område, nemlig Ålen i Sør-Trøndelag, foruten et nytt funn fra Surnadal. Lund (1960) mottok dessuten melding om en observasjon av arten i Dunderlandsdalen i Rana, Nordland, men dessverre manglet belegg for denne. Fra Surnadal rapporterer Haftorn (1958) ytterligere ett funn. Haftorn (1958) melder også om et nytt funn fra Bymarka ved Trondheim og et funn fra Tydal. Et individ fanget i nordre Grong, Nord-Trøndelag i 1959 (ZMB; upublisert i samtida) vitner om forekomst langt nord for det tidligere kjente utbredelsesområdet. På slutten av 1950-tallet samlet professor J. Krog et titalls individer i Trollheimen for fysiologistudier (Johansen & Krog 1959, Andersen m.fl. 1960, J. Krog pers. medd.). 

Påvist forekomst av bjørkemus i 10x10 km-ruter (Kilder: referanser i teksten og NZFs Prosjekt Pattedyratlas, upubl. data).

[Oppdatert kart fra Prosjekt Pattedyratlas]

Fra 1960-årene finnes det kun noen få registreringer av observasjoner eller innsendte dyr. Aune (1969) oppsummerer alle tilgjengelige registreringer siden Haftorn (1958). Disse stammet for det meste fra kjente lokaliteter i Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal. Han beretter imidlertid også om et nytt funnsted i Orkdal, Sør-Trøndelag (Aune 1969). J. A. Pedersen fanget et dyr i Øystre Slidre, Oppland i 1962 (ZMO, upubl.). 

Fra 1970-tallet foreligger et fåtall meldinger fra kjente områder, deriblant fangst av et individ i Øystre Slidre, Oppland (Barth & Blomberg 1970). Haldås (1971) rapporterer om funn og observasjoner av arten i Verran, Nord-Trøndelag. Bjørkemusa var antatt å forekomme her av Heimbeck (1953), men ble først nå dokumentert. Mot slutten av 1970-tallet blir det også meldt om en observasjon av arten i Åfjord, Nord-Trøndelag (VMT).

På 1980-tallet blir to nye funnsteder langt sør for det til da kjente utbredelsesområdet rapportert. Løset & Spikkeland (1984) påviser bjørkemus i Ullensaker, Akershus i 1983, og Sonerud (1987) i Vang (nå Hamar), Hedmark i 1987. Semb-Johansson (1985) beretter om en observasjon som skal være gjort på Nesodden, Akershus i 1954, men belegg/dokumentasjon mangler dessverre for denne. Ellers foreligger det kun et fåtall observasjoner som faller innenfor det til da kjente utbredelsesområdet (bl.a. Bangjord 1990).

Fra 1990-årene foreligger det hittil ingen registreringer fra nye områder. Heggland & Sonerud (1998) melder imidlertid om funn av kjevefragmenter av inntil 36 individer og to hele individer i fire perleuglekasser ved Hamar, Hedmark. Lokalitetene ligger innen en mils avstand fra funnene til Sonerud (1987, 1990). Linløkken (1998) melder om et dyr som ble fanget av en katt på en lokalitet i Hamar, kun 3,5 km fra det nærmeste funnet til Heggland & Sonerud (1998). J. van der Kooij og M. Ree samlet sommeren 1996 et tjuetalls registreringer av arten i Trollheimen og omegn, gjennom intervjuer, opprop i lokalaviser og fangst. Disse registreringene dekker et tidsrom på 50 år (se også Ree 1994).

Siden arten ble oppdaget her til lands i 1907 har altså kjennskapen til dens utbredelse stadig blitt større. Nye funn har både ført til utvidelse av det kjente utbredelsesområdet og bekreftelse av tidligere antatte forekomster. Fram til nå foreligger det 101 dokumenterte funn (et dokumentert funn er definert som bilde, kranium eller skinn av ett eller flere dyr registrert under så vidt vites like forhold (dato, tidspunkt, biotop, lokalitet). Funnene er fordelt på fylkene Akershus (1), Oppland (10), Hedmark (12), Møre og Romsdal (11), Sør-Trøndelag (64) og Nord-Trøndelag (3). Om funnstedene representerer isolerte forekomster eller en mer sammenhengende utbredelse er uvisst. Artens opptreden i ulike landsdeler og vegetasjonstyper kan imidlertid tyde på at utbredelsen ikke er så oppstykket som de spredte funnene skulle tilsi.

Fra Sverige foreligger to eldre funn, fra Lappland i 1695 (Lönnberg 1922) og fra sørspissen av Skåne i 1835 (von Düben 1842). I likhet med i Norge har også her stadig nye forekomster blitt kjent etter århundreskiftet, og i dag omfatter disse den nordlige delen av Jämtland (Jormlientraktene), Bergslagen (inklusive Närke, Värmland, Västmanland, Dalarna og den nordlige delen av Västergötland) og Falköpingstrakten i Västergötland. Disse forekomstene betraktes som isolerte fra hverandre (Ahlén & Tjernberg 1996). I Finland finnes det registreringer fra ca. 90 ulike lokaliteter fordelt på to områder: et lite område rundt Oulu ved nordøstenden av Bottenvika og et større område i Sørøst-Finland (Kaikusalo 1991, S. Sulkava pers. medd.). Om de fennoskandiske forekomstene virkelig er isolerte fra hverandre, eller om det dreier seg om et mer sammenhengende utbredelsesområde, er uvisst.

Bestandssituasjonen i Norge er uklar. Colletts undersøkelser i perioden 1907-12 står alene for halvparten av de norske registreringene av arten, noe som kan tyde på at arten har gått tilbake siden den gang. Flertallet av hans funn stammer fra bygdefolk som under slåtten og høyonna oppdaget og fanget dyrene. Opphør av seterdrift (og dermed gjengroing av setervoller og utmark) og intensivering/modernisering innen jordbruket kan ha ført til en tilbakegang. En undersøkelse i Trollheimen i 1996 resulterte imidlertid i flere meldinger om observasjoner og to fangster av bjørkemus under onna på til dels høyproduktiv gressmark (J. van der Kooij & M. Ree upubl.).

Mangelen på funn i nyere tid kan også forklares utfra andre forhold. Nedenfor oppsummeres argumenter som kan bidra til å belyse hvorfor så få registreringer av bjørkemus er gjort etter Colletts tid:

• Sannsynligheten for at dyrene skal bli sett av jordbrukere har avtatt etter at maskiner ble vanlige i landbruket (Løset & Spikkeland 1984).

• De fleste menneskene som kommer i kontakt med bjørkemusa (mest jord- og skogbrukere) er ikke klar over observasjonsverdien.

• Siden Colletts undersøkelser tidlig i århundret er det ikke gjennomført like omfattende studier som har hatt som siktemål å belyse artens forekomst.

• Arten lar seg vanskelig fange med konvensjonelle klapp- og levendefangstfeller (bl.a. Pucek 1982, Løset & Spikkeland 1984, Sonerud 1987), og blir dermed ofte oversett under vanlige småpattedyrregistreringer. Bruk av fallfeller øker fangbarheten (bl.a. Pucek 1982, M. Andera pers. medd., egne erfaringer), men slike har sjelden blitt benyttet her til lands.

• Studier av rovfuglers og uglers byttedyrvalg, som også belyser småpattedyrenes forekomst i et område, har fokusert på byttedyrbestemmelse til slekts- eller familienivå (se Sonerud 1990 for en oppsummering). Dermed kan bjørkemusa ha blitt oversett. At arten er å finne i gulpeboller bekreftes av utenlandske forskere (Pucek 1982, Kloubec & Vacik 1990, S. Sulkava pers. medd.), og nylig også av norske undersøkelser (Sonerud 1990, Heggland & Sonerud 1998, NZFs Prosjekt Pattedyratlas upubl.). Nærmere analyser av gulpeboller fra ugler vil antakelig bidra til å synliggjøre bjørkemusas reelle bestandssituasjon og forekomst.

Bjørkemus finnes i svært ulike habitater, med tett vegetasjon på bakkenivå og høy fuktighet som fellestrekk (Pucek 1982). Arten har i Norge blitt funnet i åkrer, langs åkerkanter, på slåttenger og myrer, og i krattvegetasjon, fjellbjørkeskog og vierkratt på snaufjellet. Funnene strekker seg fra havnivået og opp til ca. 1.100 m o.h. De fleste funnene stammer fra slåttenger og seterbruk i den subalpine og alpine regionen.

Artens anatomi (lang hale og lange, spredtstilte tær) synes å være tilpasset et klatrende liv. I fangenskap viser den seg å være en dyktig klatrer, som når ut til de tynneste kvister (Gottlieb-Von Sanden 1950, Pucek 1958, egne obs.). Den har også i naturen blitt observert i busker og trær (Blagosklonov 1948, Ognev 1963), men i hvor stor grad bjørkemusa fører et klatrende liv er ukjent. 

Mageanalyser viser at arten livnærer seg av både virvelløse dyr og planter, hvorav insekter og frø ser ut til å dominere (Pucek 1982).

Bjørkemusa er den eneste av de norske smågnagerne som går i dvale. Vinterdvalen varer i sju til åtte måneder. I følge Kubik (1952, sitert av Pucek 1982) kommer bjørkemusa om våren fram fra dvalen ved temperaturer over 5°C, og går i vinterdvale ved temperaturer under 10°C. Om dette stemmer overens med norske forhold vites ikke. Arten er vanligvis nattaktiv, men er mer aktiv på dagtid den første tida etter at den har våknet av vinterdvalen og den siste tida før den igjen går i dvale (Erkinaro 1972). Det tidligste vårfunnet i Norge er gjort 10. mai (Løset & Spikkeland 1984), mens det seineste høstfunnet er gjort i oktober. De fleste registreringene stammer imidlertid fra perioden midten av juli til midten av september. Månedsfordelingen av registreringene bør ikke ses uavhengig av slåtteaktiviteten, siden flertallet av de norske funnene er gjort under avviklingen av slåtten/høyonna.

Det ser ut til at bjørkemusa opptrer sesongmessig i enkelte habitattyper, og det er også beskrevet forflytninger mellom sommer- og vinterhabitater (Gottlieb-Von Sanden 1950, M. Andera pers. medd.). På sommeren tilbringer arten dagene i en dvaleaktig tilstand, som kan vare flere dager i strekk dersom værforholdene er ugunstige (Pucek 1982). For en art som bruker mer tid i passiv enn i aktiv tilstand må bolplasseringen være av betydning, slik at dyret under dvalen er godt beskyttet mot predatorer, temperatursvingninger, frost og uttørking. Blagosklonov (1948) og Airapet'jane (1969) gir detaljerte beskrivelser av bolfunn i morkne trestubber, og arten skal også være funnet i spettehull (Blagosklonov 1948). Collett (1911-12) angir gamle og råtne bjørkerøtter som favorittilholdssted. Et dyr holdt i fangenskap gravde ganger og gikk i dvale i torvmyr (egne obs.). Gottlieb-Von Sanden (1950) beretter også om et dyr som gravde ganger i torv. Registreringer av arten i myr kan tyde på at dette habitatet kan være av betydning som overvintringssted. Bedre kjennskap til artens habitatkrav i forbindelse med overvintring og bolplassering vil antakelig gi oss nøkkelen til forståelse av en viktig del av dens økologi og forekomst.

Den mangelfulle kunnskapen om artens økologi gjør at ingen trusler er dokumentert i litteraturen. Muligens har fjerning av gamle og råtne trær og trestubber i det moderne skogbruket en negativ innvirkning. Driftsintensivering i jordbruket og opphør av den gamle seterdriften kan heller ikke utelukkes som trusselfaktorer.

Bedre kunnskap om artens bestandssituasjon og økologi er svært ønskelig.

Jeroen van der Kooij

Ahlén, I. & Tjernberg, M. (red). 1996. Rödlistade ryggradsdjur i Sverige - Artfakta. ArtDatabanken, SLU, Uppsala. 335 s.

Airapet'jane, A. E. 1969. [Om bjørkemusas biologi i Leningrad fylke]. Voprosy ekologii i biocenologii (Leningrad) 9: 117-124. (Oversettelse fra russisk ved N. Heintz).

Andersen, P., Johansen, K. & Krog, J. 1960. Electroencephalogram during arousal from hibernation in the birchmouse. Am. J. Physiol. 199 (3): 535-538.

Aune, A. 1969. Om forplanting og utbredelse hos bjørkemus, Sicista betulina. Fauna 22 (1): 39-42.

Baillie, J. & Groombridge, B. (red.). 1996. 1996 IUCN Red List of threatened animals. IUCN, Gland, Sveits og Cambridge, England. 70+368+10 s.

Bangjord, G. 1990. Viltet i Orkdal. Orkdal Kommune.

Barth, E. K. & Blomberg, L. 1970. Bjørkemus, Sicista betulina, i Valdres. Fauna 23 (4): 291-292.

Blagosklonov, K. N. 1948. On the biology of Birchmouse (Sicista betulina) [Om bjørkemusas (Sicista betulina) biologi]. Bjul. Mosk. Obsc. Ispyt. Prir. Biol. 53 (3): 27-30. (Oversettelse fra russisk ved N. Heintz).

Chaworth-Musters, J. L. 1927. A new species of the genus Sicista. The Annals and Magazine of Natural History Vol XIX Ninth series: 542-543. London.

Collett, R. 1909a. Sicista subtilis, found in Norway in 1907 and 1908. Zoologischer Anzeiger 34 (11+12): 379-381.

Collett, R. 1909b. Sicista subtilis in Norway. Christiania Videnskabs-Selskabs Forhandlinger for 1909. No. 11. A.W. Brøgger, Christiania. 11 s.

Collett, R. 1911-12. Norges Pattedyr. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Kristiania. X+744 s.

Düben, M. N. von 1842. Mus betulinus Pall. En för Europas Fauna ny Råttart, funnen i Skåne. Kongl. Vetenskaps-Academiens Handlingar för år 1840: 175-180. Norstedt & Söner, Stockholm.

Erkinaro, E. 1972. Phase shift of locomotory activity in a Birch mouse, Sicista betulina, before hibernation. J. Zool., Lond. 168 (4): 433-438.

Gottlieb-Von Sanden. G. O. 1950. Zur Kenntnis der Birkenmaus (Sicista betulina Pallas). Zoologische Jahrbücher (Systematikk) 79 (1): 93-113.

Haftorn, S. 1958. Hva med bjørkemusas (Sicista betulina) utbredelse i Trøndelag? Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab Museet - Årbok for 1958: 17-20.

Haldås, S. 1971. Fugler og pattedyr i Verran kommune i Nord-Trøndelag med tilstøtende områder 1960-1970. Fauna 24 (2): 110-123.

Heggland, A. & Sonerud G. A. 1998. Kartlegging av bjørkemusas utbredelse ved analyse av byttedyr fra reir av perleugle: nye funn i Norge. Fauna 51 (2). (I trykk).

Heimbeck, F. W. 1953. Bjørkemusen (Sicista subtilis). Fauna 6 (3): 143.

Höjer, J. 1995. Hotade djur och växter i Norden. TemaNord 1995:520. Nordisk Ministerråd, København. 142+114 s.

Johansen, K. & Krog, J. 1959. Diurnal body temperature variations and hibernation in the birchmouse, Sicista betulina. Am. J. Physiol. 196 (6): 1200-1204.

Kaikusalo, A. 1991. Pikkunisäkäsatlas 1991 [Distribution of small mammals in Finland]. Nisäkäsposti 30. 39 s. (På finsk med engelsk sammendrag).

Kloubec, B. & Vacik, R. 1990. Outline of food ecology of Tengmalm's Owl (Aegolius funereus L.) in Czechoslovakia. Tichodroma 3: 103-125. Bratislava.

Kubik, J. 1952. Biologische und morphologische Untersuchungen über die Birkenmaus im Naturschutzpark von Bialowieza. Annales UMCS. Lublin, sectio C VII, 1: 1-63. (På polsk med tysk sammendrag).

Linløkken, A. 1998. Bjørkemus tatt av huskatt. Fauna 51 (2). (I trykk).

Lund, H. M.-K. 1960. Om bjørkemus i Norge. Naturen 84 (2): 100-104.

Lönnberg. E. L. 1922. Buskmusen, Sicista subtilis Pallas, upptäckt redan af Olof Rudbeck D.Y. Fauna och flora 17 (1): 39-42.

Løset, F. & Spikkeland, O. K. 1984. Bjørkemus i Norge. Fauna 37 (3): 89-93.

Ognev, S. I. 1963. Mammals of the U.S.S.R. and adjacent countries. Vol VI: Rodents. Israel Program for Scientific Translations, Jerusalem.

Pucek, Z. 1958. Untersuchungen über Nestentwicklung und Thermoregulation bei einem Wurf von Sicista betulina Pallas. Acta Theriol. II (2): 11-54. (På tysk).

Pucek, Z. 1982. Sicista betulina (Pallas, 1778) - Waldbirkenmaus. S. 516-538 i: Niethammer, J. & Krapp, F. (red.). Handbuch der Säugetiere Europas. Band 2/I. Akademische Verlagsgesellschaft, Wiesbaden. (På tysk).

Ree, M. 1994. Viltet i Meldal. Meldal kommune. 37 s.

Semb-Johansson, A. 1985. Bjørkemus på Nesodden? Fauna 38 (1): 29.

Sonerud, G. A. 1987. Nytt funn av bjørkemus Sicista betulina i Sørøst-Norge. Fauna 40 (2): 163.

Sonerud, G. A. 1990. Bjørkemus påvist som byttedyr hos perlugle. Fauna 43 (4): 184-186.

Størkersen, Ø. R. 1996. Nye rødlister for truede arter i Norge. S. 71-78 i: Brox, K. H. (red.). Natur 96/97. Tapir forlag, Trondheim.