Overfører data ...
LemenHopp
NZF logoNorsk Zoologisk Forening
Om dyrearter Pattedyr Herptiler Fugler Småkryp Fisker Pattedyratlas

Pil venstre
LAPPSPISSMUS  Sorex caecutiens (Laxmann, 1788)

Status: LC = Livskraftig (Least concern)

Global utbredelse og status

Et sibirsk faunaelement. Utbredt fra de nordlige deler av Fennoskandia gjennom Sibir øst til Kamtsjatka. Sørgrensa går fra Øst-Polen gjennom Kasakhstan til Japan (Corbet 1978, Sulkava 1990).

Lappspissmusa ble svært seint oppdaget i Europa: i Sverige i 1941 (eldste museumseksemplar fra 1853), i Polen i 1946, og i Finland i 1953 (eldste museumseksemplar fra 1944) (Sulkava 1990). I Finland er utbredelsen rimelig godt kartlagt med ca. 165 funnlokaliteter fordelt over hele landet (Hanski & Kaikusalo 1989, Kaikusalo 1991). Fra Sverige foreligger det kun et fåtall funn fra Norrland (Bjärvall & Ullström 1995).
Arten er ikke truet globalt (Baillie & Groombridge 1996) eller i Norden (Höjer 1995), men ble nylig listet som HENSYNSKREVENDE i Norge (Størkersen 1996). Den er oppført på Bern-konvensjonens liste III.

Utbredelse og bestandssituasjon i Norge

Utbredelse lappspissmus Påvist forekomst av lappspissmus i 10x10 km-ruter
(symbolene skalert til 20x20 km på kartet).

[Oppdatert kart fra Prosjekt Pattedyratlas]

I Norge har lappspissmus blitt funnet på en rekke lokaliteter i Finnmark og Troms, foruten ved Unkervatnet i Nordland (Olsen 1994, NZFs Prosjekt Pattedyratlas).

Følgende funn foreligger:

  • 1 individ, funnet i gulpebolle fra lappugle, oktober 1904, 35W MU40/MU31, Børselv/Kistrand, Porsanger, Finnmark (Pedersen 1968) (ZMO).
  • 1 individ, april 1905, Øvre Pasvik, Sør-Varanger, Finnmark (Pedersen 1968) (ZMO).
  • 1 individ, 1906, 34W DC0500, Malangen, Balsfjord, Troms (Pedersen 1968) (ZMO).
  • 3 individer, august 1963, 34W EB85, Kautokeino, Finnmark (Siivonen 1965, Pedersen 1968) (ZMO og ZMOu).
  • 1 individ, fanget i klappfelle, juli/august 1964, 35W NS8591, Sissajåkka, Sør-Varanger, Finnmark (Clough 1968) (ZMO).
  • 1 individ, fanget i klappfelle, juli/august 1964, 35W NS8493, Juomisjærvi, Sør-Varanger, Finnmark (Clough 1968) (ZMO).
  • 1 individ, august 1964, 35W PT0439, Buholmen, Sør-Varanger, Finnmark (Lloyd & High 1964) (NHML).
  • 1 individ, fanget i klappfelle, juli 1966, 35W NS8972, Nyrud, Øvre Pasvik, Sør-Varanger, Finnmark (Pedersen 1968) (ZMO).
  • 1 individ, fanget i klappfelle, juli 1966, 35W NS8871, gården Nyrud, Øvre Pasvik, Sør-Varanger, Finnmark (Pedersen 1968) (ZMO).
  • 2 individer, juli 1967, 34W DB39/DC30, Lavangsdalen, Balsfjord, Troms (Pedersen 1968) (ZMO og ZMOu).
  • 2 individer, fanget i levendefangst/klappfelle, juni 1968, 34W EC8563, Bossekop, Alta, Finnmark (Edler & Mehl 1972) (ZMO).
  • 1 individ, fanget i levendefangst/klappfelle, juni 1968, 34W EC0139, Storslett, Nordreisa, Troms (Edler & Mehl 1972) (ZMO).
  • 1 individ, fanget i klappfelle, oktober 1969, 35W PT0476, Vadsø, Finnmark (K. Tannvik) (ZMO).
  • 2 individer, fanget i klappfelle, november 1969, 35W PT0476, Vadsø, Finnmark (K. Tannvik) (ZMO).
  • 1 individ, fanget i klappfelle, sommer 1974, 33W VN66, Unkervatnet, Hattfjelldal, Nordland (Moksnes & Vie 1975) (VMT?).
  • 1 individ, fanget i klappfelle, juli 1990, 36W UC80, Svanvik, Sør-Varanger, Finnmark (J. A. Kålås) (ZMB).
  • 4 individer, fanget i klappfelle, oktober 1991, 35W PT11, Strand, Sør-Varanger, Finnmark (Frafjord m.fl. 1993, Ingvar Byrkjedal pers. medd.) (ZMB).
  • 8 individer, fanget i klappfelle, september 1995, 35W PT10 og 35W PT11, Brannfjell, Sør-Varanger, Finnmark (Gennadi Katajev, Steinar Wikan pers. medd.) (Gennadi Katajev).
  • 1 individ, fanget i fall/klappfelle, august 1996, 35W MT486037, Holganjarga, Karasjok, Finnmark (Helge Rinden) (NZF).
  • 3 individer, fanget i klappfelle, oktober 1994, 36W UC80 Svanvik, Sør-Varanger, Finnmark (Steinar Wikan) (TøM).
  • 1 individ, fanget i klappfelle, september 1995, 36W UC80 Svanvik, Sør-Varanger, Finnmark (Steinar Wikan) (TøM).
  • 4 individer, fanget i fall/klappfelle, august 1996, 35W MT234049, Njakkajavri, Karasjok, Finnmark (Helge Rinden) (NZF).
  • 2 individer, fanget i fall/klappfelle, august 1996, 35W LS854995, Vuodaslavri, Kautokeino, Finnmark (Helge Rinden) (NZF).
  • 3 individer, fanget i klappfelle, oktober 1996, 36W UC80 Svanvik, Sør-Varanger, Finnmark (Steinar Wikan) (Gennadi Katajev).
  • 2 individer, fanget i levendefangstfelle, august 1997, 34W FC14, Joatkajavri Fjellstue, Alta, Finnmark (Michael Schneider) (Umeå Universitet).
  • 2 individer, fanget i klappfelle, september 1997, 36W UC80 Svanvik, Sør-Varanger, Finnmark (Steinar Wikan) (Gennadi Katajev).
  • 4 individer, fanget i klappfelle, oktober 1997, 35W PT10 og 35W PT11, Brannfjell, Sør-Varanger (Gennadi Katajev, Steinar Wikan pers. medd.) (Gennadi Katajev).

Usikre funn:

  • 3 individer, juli 1965, 35W PT07? (PT11?), nær Vadsø, Finnmark (Frafjord m.fl. 1993) (NHML) (usikker artsbestemmelse).

I likhet med i øvrige europeiske land ble lappspissmusa oppdaget seint i Norge, først i 1964 (Lloyd & High 1964). Pedersen (1968) reviderte spissmusmaterialet fra norske museumssamlinger og fant at de første individene var innsamlet allerede i 1904-06. Dette tyder på at arten ikke er ny i vår fauna, men heller har unngått å bli oppdaget tidligere (Pedersen 1968). Totalt var funn av 22 individer rapportert fra Norge til og med 1993 (Olsen 1994). Ytterligere tre individer fanget i 1969 er forvart ved Zoologisk Museum i Oslo. De siste par årene har det kommet inn flere nye funn (K. Frafjord pers. medd., J. A. Kålås pers. medd.). Arten blir nesten årlig fanget på to ulike lokaliteter i Pasvik (S. Wikan pers. medd.). Til NZFs Prosjekt Pattedyratlas har det i tillegg kommet ytterligere funn fra fire nye lokaliteter i Finnmark, slik at det i dag foreligger belegg for 55 norske lappspissmus. Frafjord m.fl. (1993) beretter dessuten om tre "vanlige" spissmus fanget i 1965 nær Vadsø og som oppbevares ved Natural History Museum i London. I følge forfatterne dreier dette seg muligens om feilbestemte lappspissmus, men dette har ikke blitt nærmere undersøkt (K. Frafjord pers. medd.). Lappspissmusa utgjør som regel bare en liten del av den totale (klapp)fellefangsten i et undersøkelsesområde. Dette kan tyde på at arten er forholdsvis sjelden. Imidlertid kan lave fangstrater også skyldes artens levevis. Flere undersøkelser viser at bruk av fallfeller i stedet for klappfeller øker fangbarheten av andre spissmusarter enn vanlig spissmus (Hanski & Kaikusalo 1989, Sulkava 1990, B. I. Sheftel 1996 i brev til NZF). Økt bruk av fallfeller ved småpattedyrfangst vil derfor antakelig føre til økning i antall registreringer av lappspissmus.

Det finnes ingen opplysninger i nasjonal eller internasjonal litteratur om artens bestandsutvikling.

Økologi

Arten forekommer i nesten hele det palearktiske barskogsbeltet. Den opptrer også i det mer sørlige løv- og blandingsskogsbeltet, i nordfennoskandiske bjørkeskoger, og på tundraen. I Europa foretrekker lappspissmusa særlig bar- og blandingsskoger med gran som dominerende treslag og tykt mose- og strøsjikt, samt fuktige sumpskoger og moserik myrskog (spesielt torvmoser) ved bekker og myrkanter. Den er mer sjelden i rene gran- eller furuskoger. I det tidligere Sovjetunionen unngår lappspissmusa ofte myrer; i Nord-Finland foretrekker arten derimot buskrike myrer. I de nordligste delene av Europa opptrer den i fjellbjørkeskogen og på åpne myrer, i Nord-Norge også i fuktig furu-bjørkeskog. På Russlands tundra påtreffes arten ved bekker og myrkanter med rik buskvegetasjon. Den unngår som regel åkrer og drenert (grøfterik) skog. Kan trekke inn i hus om vinteren (Sulkava 1990).

Lappspissmusas ringe størrelse medfører et daglig næringsbehov som er mindre enn hos de større spissmusartene (Hanski 1984). Dette fører til at arten kan overleve i mindre produktive biotoper enn arter som vanlig spissmus og taigaspissmus. De små spissmusartene er, i følge Hanski & Kaikusalo (1989), derfor absolutt eller relativt mer vanlige/tallrike i mindre produktive habitattyper med grunt eller intet jordsmonn, som for eksempel furuskog på sandjord og myrer. Dette betyr imidlertid ikke at små spissmusarter som lappspissmus ikke også kan forekomme i produktive habitater, noe som bekreftes av flere feltstudier (Hanski & Kaikusalo 1989, Churchfield & Sheftel 1994). Vanlig spissmus og taigaspissmus er, i kraft av sin størrelse, lappspissmusa overlegen ved direkte konfrontasjoner (Sulkava 1990).

I Norge er lappspissmusa funnet i både blåbærgranskog, blandingsskog og ren furuskog (Olsen 1994).

Trusler

Artens vide habitatvalg og lave næringsbehov gjør den antakelig mindre sårbar enn større, mer kravfulle spissmusarter, som taigaspissmus og vannspissmus. Dens lille kroppsstørrelse fører imidlertid til et relativt høyt energibehov, noe som kun i liten grad kan dekkes av fettreserver. Lappspissmusa vil altså uten tilgang til mat sulte raskere i hjel enn større spissmusarter. Dette gjør lappspissmusa mer utsatt for svingninger i matsituasjonen, og den vil dessuten være dårligere i stand til å krysse uegnede leveområder (Hanski 1985). Følgelig trenger lappspissmusbestander større områder enn bestander av større spissmusarter for å sikre en langvarig eksistens. Dette blir bekreftet av øystudier i Finland, der lappspissmus kun finnes på øyer med et areal på minst 15 ha, mens vanlig spissmus også forekommer på øyer med et areal på bare 1 ha (Peltonen m.fl. 1989, Hanski 1986, 1989).

Forvaltningstiltak

Ettersom lappspissmusa forekommer i et bredt spekter av biotoper er det i dag trolig ikke nødvendig med spesielle tiltak som motvekt mot isolasjon og reduksjon av artens leveområder i Norge.

Jeroen van der Kooij

Referanser

Baillie, J. & Groombridge, B. (red.). 1996. 1996 IUCN Red List of threatened animals. IUCN, Gland, Sveits og Cambridge, England. 70+368+10 s.

Bjärvall, A. & Ullström, S. 1995. Däggdjur. Alla Europas arter i text och bild. Wahlström & Widstrand, Stockholm. 291 s.

Churchfield, S. & Sheftel, B. I. 1994. Food niche overlap and ecological separation in a multi-species community of shrews in the Siberian taiga. J. Zool., Lond. 234 (1): 105-124.

Clough, G. C. 1968. Small mammals of Pasvikdal, Finnmark, Norway. Nytt Mag. for Zoologi 15: 68-80.

Corbet, G. B. 1978. The mammals of the Palearctic region: a taxonomic review. British Museum (Natural History) og Cornell University Press, London. 314 s.

Edler, A. & Mehl, R. 1972. Mites (Acari, Gamasina) from small mammals in Norway. Norsk Ent. Tidsskr. 19: 133-147.

Frafjord, K., Fredriksen, T. & Langhelle, G. 1993. Lappspissmus - en østlig gjest i Norge. Fauna 46 (2): 144-116.

Hanski, I. 1984. Food consumption, assimilation and metabolic rate in six species of shrew (Sorex and Neomys). Ann. Zool. Fennici 21 (2): 157-165.

Hanski, I. 1985. What does a shrew do in an energy crisis? S. 247-252 i: Sibly, R. M. & Smith, R. H. (red.). Behaviour ecology. Blackwell, Oxford.

Hanski, I. 1986. Population dynamics of shrews on small islands accord with the equilibrium model. Biol. J. Linn. Soc. 28 (1-2): 23-36.

Hanski, I. 1989. Habitat selection in a patchy environment: individual differences in common shrews. Anim. Behav. 38 (3): 414-422.

Hanski, I. & Kaikusalo, A. 1989. Distribution and habitat selection of shrews in Finland. Ann. Zool. Fennici 26 (4): 339-348.

Höjer, J. 1995. Hotade djur och växter i Norden. TemaNord 1995:520, Nordisk ministerråd, København. 142+114 s.

Kaikusalo, A. 1991. Pikkunisäkäsatlas 1991 [Distribution of small mammals in Finland]. Nisäkäsposti 30. 39 s. (På finsk med engelsk sammendrag).

Lloyd, D. E. B. & High, J. 1964. Small mammal ecology. S. 5-6 i: The Oxford University Expedition to Lapland, 1964.

Moksnes, A. & Vie, G. E. 1975. Ornitologiske undersøkelser i reguleringsområdet for de planlagte Vefsna-verkene i 1974. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapport Zool. Ser. 1975-9. 31 s.

Olsen, K. M. 1994. Spissmus i Norge. Utbredelse, sportegn, bestemmelsestabell og bibliografi. Fauna 47 (4): 278-289.

Pedersen, J. A. 1968. Lappspissmus, Sorex caecutiens, i Norge. Fauna 21 (2): 116-122.

Peltonen, A., Peltonen, S., Vilpas, P. & Beloff, A. 1989. Distributional ecology of shrews in three archipelagoes in Finland. Ann. Zool. Fennici 26 (4): 381-387.

Siivonen, L. 1965. Sorex isodon Turov (1924) and S. unguiculatus Dobson (1890) as independent shrew species. Aquilo Ser. Zool. 4: 1-34.

Størkersen, Ø. R. 1996. Nye rødlister for truede arter i Norge. S. 71-78 i: Brox, K. H. (red.). Natur 96/97. Tapir forlag, Trondheim.

Sulkava, S. 1990. Sorex caecutiens Laxmann, 1788 - Maskenspitzmaus. S. 215-224 i: Niethammer, J. & Krapp, F. (red.). Handbuch der Säugetiere Europas. Band 3/I. Aula-Verlag. Wiesbaden. (På tysk).
 

Betal kontingent her

Oppgi medlems-/abonnentnummer og e-postadresse. Nummeret finner du på adresseetiketten til siste nr. av Fauna. Klikk «OK» for å gå videre:

Norsk Zoologisk Forening | Postboks 102 Blindern, 0314 OSLO | E-post: nzf@zoologi.no | Org.nr. 971 274 727
Nettredaktører: Asbjørn Lie, Kristoffer Bøhn, Irene Elgtvedt, Magne Flåten, Mariken Kjøhl-Røsand

Alt materiell (design, tekst og bilder) under domenet zoologi.no er beskyttet av åndsverkloven. Mer informasjon om opphavsrett finner du på Clara.

Logo 1sted
Pil opp