LemenHopp
NZF flaggermuslogoNorsk Zoologisk Forening – flaggermus
Om dyrearter Pattedyr Herptiler Fugler Småkryp Fisker Pattedyratlas

Pil venstre
Brunlangøre (langøreflaggermus) Plecotus auritus

Brunlangøre
Brunlangøre (foto: Rollin Verlinde).

Rødlistestatus 2015: LC (Livskraftig)  
Vekt: 5-12 g Kroppslengde: 42-53 mm
Vingespenn: 240-285 mm Underarmslengde: 34-42 mm

Brunlangøre, utbredelse i EuropaUtbredelse: Brunlangøre (tidligere langøreflaggermus) er sannsynligvis ganske vidt utbredt i Sør-Norge opp til omtrent Nord-Trøndelag. Nordligste sikre funn er i Steinkjer, men det foreligger også en gammel ubekreftet melding om arten fra Nordland [Utbredelseskart]. Utbredelsen er imidlertid vanskeligere å kartlegge enn for de fleste andre flaggermusartene våre, da flaggermusdetektorer i liten grad fanger opp artens svake ultralydsignaler. En del ynglekolonier er kjent fra kirker og andre bygninger. I Europa er arten vidt utbredt, men det ser ut til at den er mindre vanlig på Den iberiske halvøy, i Italia og på Balkan. Nordgrensen går ved Irland og Storbritannia og ved ca. 63ºN gjennom Skandinavia. Videre østover finnes den mer eller mindre sammenhengende helt til Japan.

Forplantning/levealder: Hunnene blir kjønnsmodne allerede i sitt andre leveår. Paringen finner i hvert fall sted om høsten, men kan muligens også pågå gjennom hele vintersesongen. Ynglekoloniene dannes i april-mai, og består vanligvis av 10-50 hunner, men over 100 er også registrert. Hanner finnes relativt ofte i de samme koloniene som hunner og unger. Hunnene får høyst ett kull i året og vanligvis én unge i kullet, sjelden to. Ungene fødes fra midten av juni, og er flygedyktige etter 4-6 uker. Ynglingen finner oftest sted på loftet i bygninger, men hule trær kan også benyttes. Både i Norge og ellers er arten ofte å finne på kirkeloft. Dyrene finnes ofte nokså spredt på koloniplassen (i bygninger), ikke alle på ett sted, som det er vanlig for de fleste andre flaggermusarter. På høsten hender det at grupper på opp mot 10 unge dyr roter seg inn i de bebodde delene av bolighus på leting etter overdagingsplasser. Gjennomsnittlig levealder er 4,5 år, mens høyeste kjente levealder er 30 år.

Overvintring/trekk: Brunlangøre er vanlig å finne overvintrende i gruver og fort/bunkerser i Norge. Brukbare overvintringssteder ellers i Europa er bygninger, kjellere, gruver, grotter og en sjelden gang godt isolerte hule trær. Både i Norge og utlandet påtreffes oftest arten ganske nær åpningen på overvintringsplassen, med temperaturer på 2-5 plussgrader. Fra utlandet er det vist at arten klarer seg i ned til –3,5ºC i opp til et par døgn. I dvale pakker dyret kroppen delvis inn i vingemembranen, mens ørene brettes bakover og gjemmes under overarmen. Kun det relativt lange ørelokket stikker ut, og kan minne om ørene på de andre flaggermusartene våre. Dyrene henger vanligvis én og én, kun svært sjelden finnes grupper på 2-3 dyr. Dvaleperioden varer fra oktober-november til mars-april. Arten trekker ikke; lengste kjente forflytning i Europa er kun 78 km.

Jaktadferd: Arten kommer oftest ut sent i skumringen. Flukten er langsom og uregelmessig flagrete, ofte lavt over bakken, men også rundt og inne i trekroner høyt oppe. Arten kan stå stille i luften, og er svært manøvreringsdyktig i begrensete luftrom, som inne mellom grener og blader på trær og busker. Jakter på nattsommerfugler (mest nattfly), og plukker også sommerfugllarver, edderkopper og annet fra grener og bladverk. Ofte tas større nattsommerfugler med til et fast sted, hvor vingene klippes av og faller til bakken, mens kroppen fortæres. Jakten foregår oftest i løv- og barskogslandskap, men også i parker og hager, sjelden mer enn 1 km fra koloni eller overdagingsplass.

Ekkolokalisering: Brunlangøre sender ut svært svake ultralydsignaler, og er vanskelig å registrere med flaggermusdetektor. Med en detektor (innstilt på heterodyning), og med et dyr innen ca. 2-5 meters hold, høres brunlangørens ekkolokaliseringssignaler ut som en rask, tikkende lyd, ikke helt ulikt artene i slekten Myotis. Skrikene høres best på ca. 42 kHz, men også relativt sterkt på 26 og 59 kHz. I praksis registreres imidlertid brunlangøre snarere på grunn av mangelen på lyd enn på grunnlag av selve lyden; ser du en flaggermus på relativt kort hold som det ikke er mulig å få inn på detektoren, er det med rimelig sikkerhet en brunlangøre. Selvfølgelig vil også fluktsett og fluktmønster hjelpe til med bestemmelsen.

Opptak av ekkolokaliseringssignalene til brunlangøre  og flere andre norske flaggermusarter kan du høre her.

Lydgraf, brunlangøre

Sonogram som viser frekvensfordelingen i et brunlangørerop under jakt (frekvens i kHz og tid i 1/1000 sekunder).

- Faktaarket er fra NZFs rødlisterapport og tar for seg bl.a. generell biologi, utbredelse og trusler.
- Utbredelseskartet for Norge viser status for kartleggingen av arten i NZFs Prosjekt Pattedyratlas.
- Kartet for Europa er basert på resultatene fra det europeiske atlasprosjektet EMMA i regi av Societas Europaea Mammalogica (Mitchell-Jones m.fl. (red.). 1999. Atlas of European Mammals. Academic Press, London).

Norsk Zoologisk Forening | Postboks 102 Blindern, 0314 OSLO | E-post: nzf@zoologi.no | Org.nr. 971 274 727
Nettredaktører: Asbjørn Lie, Kristoffer Bøhn, Irene Elgtvedt, Magne Flåten, Mariken Kjøhl-Røsand

Alt materiell (design, tekst og bilder) under domenet zoologi.no er beskyttet av åndsverkloven. Mer informasjon om opphavsrett finner du på Clara.

Logo 1sted